På to hjul igjen!

Sykkelen min har tradisjon tro støvet ned i garasjen etter fjorårets Grenseritt. Planen i dag var å kanskje ta en sykkeltur med Therese for å motivere for Hennesrittet (yohoo!), men grunnet lumske basiller hos fruen ble dette droppet – men det nydelige vårværet måtte jo utnyttes! Det passet da perfekt at arbeidskamerat (dvs Head Honcho) Stig ringte og lurte på om jeg ville være med på søndagstur. Familien godkjente prosjektet, og da var det bare å finne sykkelsko på loftet, blåse spindelvevet av doningen og gi den et par strøk med hitech smørespray.
I tillegg er jeg stolt eier av nytt sykkelswag etter å ha jobbet med nettprosjektet til Team Sepura. For de uinvidde er det ekspresslaget i Østfold som har planlagt å vinne Lillehammer-Oslo i år. Prosjektert snitthastighet er ikke ydmyk – 47 km/t.  På tråsykkel! Dette er barskinger!

Etter å ha anaylsert behov for antall lag tekstiler, ladet opp gadgets, pakket banan, pumpet luft etc bar det avgårde for rendezvous hos Stig. Egentlig skulle jeg prøve en av råtass-syklene hans, men pga feil kjønn på pedalene ble det til at Gamle Trofast fikk kilometerene. Min doning (Scott Scale 70 totusenogsyv) er ikke spesielt heftig, begynner å dra på årene, og har alltid hatt noen kg for mye. Jeg får ikke mye cred for den blant syklister akkurat….men solid er den, og den har svært gode kjøreegenskaper når jeg kjører BANZAI.

Stig sykler mye – både på stedet hvil i form av spinning, samt ute i frisk luft, og har mange tøffe ritt bak seg. Så planen var som normalt å holde følge så godt det gikk uten å knele. I dag var det godt å sykle.

Løypa gikk via Tunevannet og Trøsken til Råde, mase flott natur, men stedvis sugende våt grusvei. Derfra til Solli, litt klatring opp til Stikkaåsen, ned igjen og hjem. Strava forteller at jeg bikka 70 km/t ned bakken der – med kamera i hånda. Kult. Distanse ble en snau Marathon.

Vi tok det rolig, null stress, og koste oss med turen. Bakkene opp til Stikkaåsen var tøffe for mine pinglete løpelår/legger, men jeg kom opp med æren halvvegs i behold. Turen var så bra at jeg egentlig kunne tenkt meg å holde på lenger….inntil vi kjørte forbi et hus hvor det var middag på gang, og eimen minte meg på at det var tid for å kokkelere i heimen.

Så akkurat nå er jeg keen på å SYKLE! Gjørme, hopp, bratte bakker…ja takk!

Denne iveren kommer sikkert til å holde helt til i morgen, når jeg våkner opp med et mega-blåmerke i stedet for rompe. Vi får se!