Vondteri?

Jeg er inne i en stødig rytme bestående av løpe-løfte-sykle-løpe, og hittil har det vært et kakestykke. Min kone var så grei at hun booket inn en time med Personlig Trener på Sats, slik at jeg skulle gjøre treninga litt mindre måfå. Timen var på Torsdag, men etter treningstid,  den begynte ikke før 20.00. Dermed måtte jeg jo bruke tiden fra sånn ca 1830 fornuftig. Pga logistikk ble det ikke løping til trening den dagen, så det ble heller en durabelig økt med løfting, dytting og draing på diverse apparater. Nok til at jeg var sånn passe gelé overalt, spesielt med tanke på at jeg hadde gjort det samme dagen før (pluss obligatorisk tilogfra-løping og 75 minutter høypuls spinning).

I skjemaet til PT’en hadde jeg skrevet at jeg skal bli STERK, og at jeg har tenkt å fokusere på sykling denne sommeren. 10 minutter prat og Q&A senere ble jeg guidet gjennom et variert program med både vekter og slyngel-trening, også kjent som TRX. Mao så ble det mye bruk av egen kroppsvekt, strikker etc. Jeg er en kløne av dimensjoner på koordinering av legemet, men Hr. PT sydde sammen noe som selv jeg fikset. Ved å få innføring i riktige teknikker og muligheter fikk jeg kjørt deler av kroppen jeg ikke har vært kjent med før.
Gange og bevegelser generelt ble kommentert tydelig på jobben dagen derpå. Siden noen tydeligvis hadde brukt hele natten på å denge rompeballene mine med en stor hammer, var det behov for å varme opp og prøve å bli kvitt litt vondteri.

Vondteri = ting som gjør vondt, men på en god måte.

Heldigvis ruster ikke vaskemaskinen vår!
Heldigvis ruster ikke vaskemaskinen vår!

Så det ble en tur i Central Park på soverommet. Mao mølle, i klassisk stigende tempo. Det hjalp i helt til jeg var ferdig i dusjen, og så var rompe og lår like ømme. Forventet egentlig ett stort blåmerke på tvers.

I morges spratt (knirket) familien opp av sengene, og satte avgårde til Sats igjen. Ungene digger barnepasset der – de ser igjen nesten alle kompiser fra barnehage og skole, pluss at de har både xBox og rutsjebane, og barnepasser med tålmodighetsnivå himmelhøyt over mor & far.

Mens frk. Springe gjennomførte et 45 min spinningpass, skranglet jeg gjennom mitt nye treningsprogram. Moro, om ikke utfordrende både for talent og muskler. Alt vel, og deretter 2 timer langpass-spinning for min del. Det svei litt, men greit nok.
Musikken til timen hahahahahahaha-havarerte ca halvvegs, og en substitutt ble kjapt funnet.
Substitutten var ikke tradisjonell spinning-musikk! Etter litt ungdomsmimring med The Cure bar det rett inn i “Thunderstruck” med AC/DC. Skjebnesvangert.
Fra å være flink gutt og holde pulsen der den skulle være (75-80%) røyk alt av erfaring og kunnskap ut vinduet, motstand ble lempet på, og mens banging og tromming av takt tok helt av, fløy jeg avgårde en god bit, helt uten å ane at jeg lå langt over 90%, med Watt nok til å topplade Leaf’en til en kollega på 10 minutter.

Heldigvis hentet jeg meg inn halvvegs respektabelt før jeg ramlet av sykkelen i spasmer.

Etter passet var planen å ta en skikkelig omvei hjem for å få noen km løping i beina. Superoptimist.
Etter 300 meter var det VEGGEN, eller rettere sagt 0,5% stigning noen meter, og rompe & bein gikk til krig mot resten av meg. Ikke sjans! Jeg prøvde å legge om kursen for å se om jeg kunne få skikk på disse forbannede musklene, men no siree.

Vel hjemme etter de lengste 3.3 km jeg har løpt, gikk jeg amok i kjøleskapet. Det ble Red Bull, YT, et stort glass Oboy, og en kanne kaffe før tørsten var under kontroll. Deretter tok jeg på alt jeg fant av kompresjonstøy, og vandret rundt som en manga-figur et par timer før jeg kunne sitte.

Nå sitter jeg med en iskald Birra Moretti, et fjell svett treningstøy, og verdens beste samvittighet.  Lørdags-vondteri!

Kan ikke bare løpe…mars allerede?

Vi måtte reise for å finne vinter – det har jo blitt en tradisjon! Februar roet seg ned litt aktivitetsmessig sammenliknet med Januar – på en måte. Det ble ikke like mye løping, men jeg har fått opp dampen på andre atletiske øvelser. Jeg har stort sett maktet å gjøre tre-fire mursteinspass (eller hva det nå heter) pr uke som betyr løpe til Sats, sykle hardt uten å komme noe sted, løfte og flytte på tunge ting, så løpe hjem igjen. Sånt blir det timer av, så nå er det jo mye mer moro å ha fokuset på timer trent heller enn kilometer løpt. Det virker også som skrotten liker sånt – null støl, pulsen fungerer bedre, og alt går lettere. Nå fikser jeg dessuten å få høy puls på sykkel. Jeg vet hvordan jeg skal få det til uten at beina er fulle av syre og totalt visne før jeg når 80% maxpuls.

Midt i måneden var det familietur til Stöten (i Sälen, som er noen skarve mil fra Trysil på Svenskesiden, merk prikkene over o’ene). Været var stort sett med oss; plenty snø, ikke noe vind, noen hyggelige minusgrader. Sol og blå himmel ble observert flere ganger. Rene paradis!
Her bedrev vi alt fra langrenn via snowboard og snøballkrig til ekstremaking. Innimellom hyggen snek vi voksne oss også ut på noen litt svettere økter både i joggesko og med ski på beina. Jeg har null talent i langrenn, og fikk atter en gang bekreftet at det hadde gått en del fortere hvis jeg hadde byttet skiene med joggesko. Men det går såpass greit at jeg ikke gjør totalt skam på nasjonaliteten min.

Vel hjemme var det tilbake til en grei rytme med løping ute og inne, spinning og styrketrening. Dette året skal jeg prøve å trene med fokus på sykling, kanskje ingen dum idé da jeg er påmeldt tre terrengsykkelritt foreløpig, og vurderer flere. Jeg gleder meg skikkelig til å bryne meg på gjørme og mer moro i Terrensykkelrittet i Mai, selv om jeg ikke er heeelt sikker på at jeg vet hva jeg gir meg ut på!

Februar ble en knallbra måned timesmessig!

Over 35 timer trening, fordelt på 13,5 time løping (ca 16 mil), 9 timer sykling, og resten en salig blanding av langrenn og styrketrening. Så jeg begynner å nærme meg eliteentusiastnivå!

Treningsverk, her kommer jeg!

Da var det gjort! Snart er jeg en buff muskelbunt! Det ble litt smått med oppmøte på kveldens planlagte sosialløping, så da passet det godt å prøve noe helt annet. Etter mat pakket jeg sekk med treningstøy, dro på vinterløpeklær og jogget via litt omvei til treningssenteret jeg har meldt meg inn i. Etter å ha svettet en del ved resepsjonen fikk jeg skaffet hengelås (sponset! Hey!), og etter noen sekunders fumling i garderoben var jeg overklar i litt svalere treningsantrekk.

Det var jaggu nok folk her. Senteret er nyåpnet i flotte lokaler, og med en ganske tung markedsføring var jeg ikke alene om å begynne denne uka. For å si det mildt. Så i dag var det bare å prøve å få flyttet på noen tunge ting.

Flott senter, men jeg foretrekker heller å løpe til/fra senteret enn å kjøre dit for så å løpe! Meeen…

Det er en klisjé, men jeg må innrømme at halvparten av apparatene der skjønte jeg ingenting av. Men resten prøvde jeg, og i god newbie-ånd kunne jeg ikke liksom-trene, så jeg dro på så musklene var brukt opp etter tre sett. Bein, armer, under- og overkropp i vill blandings, man fikk ta tak i de apparatene man kunne i folkehavet. Frivektsavdelingen var smekkfull, det får bli neste gang.
Heldigvis var jeg ikke alene om å være litt bortkommet blant alle de nye treningsapparatene, og fikk medfølende/sympatiske/forstående smil, kommentarer og sågar litt dialog. Men snart skal jeg bli guidet av kyndig personell. Denne gangen skal jeg  ha en eller annen plan med treningen, og ikke bare løfte og sette på plass tunge ting på måfå.

Det er nemlig ikke bare litt manko på styrke, det er ganske dramatisk. På benmaskinene klarte jeg det meste med honnør, men alt hva gjaldt resten av kroppen var en trist affære. Like før jeg ikke orker å løfte kaffekoppen frykter jeg.

Etter en time var det ikke noe futt igjen i hverken armer, bein eller rygg, så da var det atter opp i garderoben. Jammen glemmer man fort. Det er vel ca 10 år siden sist jeg satte mine armer i et treningssenter (helsestudio som det het den gangen…), og jeg hadde glemt hvor vanskelig det er å skifte når man ikke har særlig kontroll over sine egne muskler. Men etter å ha overlevd gassen fra mitt garderobeskap (svett løpetøy), klart å åle/bryte meg inn i antrekket igjen (nevnte jeg svett løpetøy) så var jeg atter i mitt gamle element: på løpetur.
Kvelden var fin, kald og frisk, og for ikke å skremme kroppen for mye tok jeg en omvei hjemover så dagens løpeøkt ble drøye 11km. Adidas Trail funker fortsatt max på glatta!

Etter å ha sjekket loggen hjemme fant jeg noe nerde-moro: jeg hadde med meg de skoene som er reservert mølleløping hjemme til å trene med. De har Garmin-footpod montert, og denne slo naturligvis inn selv om skoene lå i ryggsekken. Småmorsom graf!

Da gjenstår bare det grusomme (nei, ikke avtalegiro…): de to neste dagene. Jeg kommer til å være g r i s e s t ø l og full av anger og selvhat. Garantert :)

Men skal man bli ripped og bædæs må man lide litt.

Vondt i brystet, vondt i pannen, vondt i ben og aaarmer, ryggen støl og bena gele, se det er bra!