Terrengsykkelrittet for fjerde gang

Årets første sykkelhøydepunkt er overstått. Denne gangen ble det akkurat likt de romantiske forestillingene jeg har i hodet mitt, og ikke en iskald gjørmefest med teknisk trøbbel som i fjor.
Sykkelen ble som vanlig klargjort og testet kvelden før. En kjapp tur i en lokal flytsti bekreftet at alt var på stell – jeg persa på segmentet, og sykkelen var en fest å slippe løs over stein og røtter. Gaffel og demper ble justert, og dekktrykk tilpasset.

Det kjipeste jeg vet er stress, så derfor begynte planleggingen for flere uker siden. Pakkelister ble skrevet, utstyr sjekket og fikset i minste detalj. Trodde jeg ihvertfall. Jeg var som vanlig schizo når det kom til distansevalget. Skulle jeg ta én runde, og kjøre det med bånn gass som i et ritt? Eller skulle jeg velge to lange, og jobbe med å posisjonere ut kreftene så det holdt litt lenger denne gangen? Skulle jeg kjøre agressiv rittfulldemper, eller stisykkel med mer komfort og trygghet ned de mest tekniske partiene?

Fra tidligere TSR vet jeg at runde to kan være usannsynlig tøff. Når jeg går tom, så gjør jeg det skikkelig. Det blir hardt nok bare å ha fremdrift, være seg på sykkelen eller til fots. Avgjørelsen ble tatt fredagen før, på test-turen med stisykkel. Ja, den er på langt nær så lett å trå fremover som rittfulldemperen, men moro-faktoren kan ikke sammenliknes. I tillegg er den mer robust, og tåler dårlige linjevalg når man er i tåka etter 3 timer rittsykling. I tillegg gjør den meg til en bedre syklist, da sjansen for å gå på trynet reduseres dramatisk pga slakk styrevinkel, kort stem, justerbar setepinne og mer vandring.

Kongeargumentet er jo uansett at jeg ikke er med på TSR for å konkurrere, men for å ha en svett fest på sykkelen!

De foretrukne, grove, stidekkene ble byttet til fordel for semi-grove Specialized Ground Control 2.3″. Ruller ok, ok grep, og solide, ellers ingren endringer på sykkelen.

Fredag kveld ble alt lastet klart i bilen, inkludert alt for mye verktøy og reservedeler. Jeg hadde med dobbelt opp av mye, dvs, stort sett hele grasjen, så mulighetene for å glemme noe var mer eller mindre lik null.

Vekkeklokka fikk meg opp litt før 06, en kjapp dusj, og så tre på seg dagens uniform som jeg hadde lagt frem i riktig rekkefølge. Subbe ut på kjøkkenet hvor havregrøt og kaffekopp var klargjort for varmtvann. En rask frokost, fylle drikkesekk med isbiter og vann, ta med ferdig sportsdrikk fra kjøleskapet, og jeg var på vei.

I år var basen ved Skullerudstua pga anleggsvirksomhet på Haraløkka. Jeg kom frem alt for tidlig, og var blant de første til å hente ut startnummeret. Ditto fikk jeg god tid til både utvidet dassbesøk, oppvarming, skravling, og prepp av sykkel.

Sykkel rigget klar til start. Med løs flaskeholder...
Sykkel rigget klar til start. Med løs flaskeholder…

Tiden fløy, og plutselig var det start for min gruppe. Jeg valgte en konservativ tilnærming, og var blant de siste ut fra start. Denne gangen fikk feltet god spredning før sti da det ble et par-tre kilometer med grusklatring og enkel sti før vi kom skikkelig igang. Med en gang det begynte å bli litt grovt, la jeg merke til at det skranglet i sykkelen, og så at drikkeflaska med stativ danset frem og tilbake på ramma. En amatørfeil! Dette var første gang jeg brukte flaskeholderen, og hadde rett og slett glemt å skru den skikkelig til. Snart sto flaska på tvers, og en pitstop måtte utføres. Det var passe hendig at på denne sykkelen sitter holderen montert i et lokk (hanskerom!) på ramma, så jeg klipset av lokket med flaskeholder, og stappet det i sekken. Flaska fikk være – uaktuelt å dra trekvart kilo ekstra i sekken!

Den nye løypa var rett og slett glimrende. Lange stipartier avbrutt av korte gruspartier, som oftest med seige klatringer. NOTS har virkelig stått på med å bygge en løype som tåler 600 syklister med max attack. Det var spennende hopp, klopper, broer og dropp i tillegg til kilometervis med flytsti krydret med rock gardens, høkk og bratte nedkjøringer. Nøyaktig som bestilt!

Jeg tok det pent på grusen, passet på å hente meg inn, spise og drikke og tørke svette. Andre holdt trykket oppe, og dro forbi, men jeg tok de igjen på stien. Etterhvert fant vi en rytme i det hele – når vi kom inn på sti, kjørte de til siden, og jeg kunne brææpe så mye jeg orket. Ute på grusen var jeg en sitting duck.

Bortsett fra en teit feilnavigering – jeg må ha vært den eneste som klarte å gjøre en feil sving i år – så forløp den første runden fint. Kjente at kroppen ble sliten, men hadde fortsatt ok flyt. Mot slutten av runden kom de råeste fra 1-rundepulja som startet 10 min etter oss, og dro forbi. Jeg rakk å skravle litt med et par av de jeg kjente, og skjønner ikke at det er mulig å være i så bra fysisk form!
Turen til runding var uendelig mye mer komfortabel enn før – nedover! Ved runding stoppet jeg, fikk drikke og banan, og diskuterte vær og vind med en hyggelig vakt. Alle vaktene var supertrivelige, de heiet, tok bælgen, og lagde show. Kudos!

På runde to kom regnet, og det ble griseglatt på enkelte røtter og svaberg. Jeg stoppet to ganger og slapp ut luft for å få litt bedre feste, og snart kom jeg inn i en fin gruppe på 2-3 ryttere som var sterkere enn meg oppover og på grus, men som vinket meg forbi på nerroverstiene. Beina begynte å bli kjipe, men fortsatt stas! Litt over halvvegs inn på runden mistet jeg konsentrasjonen et lite sekund, og det var nok til at jeg fant noen glatte off-camber røtter å tryne på. Slo pusten ut av lungene, dro på meg noen skrubbsår, og hofta fikk en karamell som skulle blomstre til et vakkert blåmerke dagen derpå. Men etter noen minutter var det helt greit. Det som ikke var greit var en talentløs landing på et dropp hvor jeg klinka kronjuvelene i setet. Da hadde jeg lyst til å grine, men det ble med noen kraftige eder og stønn. Etterhvert forsvant den vondten også, og det var bare å holde trøkket bevegelsen i gang til mål.

Første runde gikk på ca 1:50, den andre en god del tregere, mest pga regnet og trynings, men jeg hadde disponert godt nok til å vinne spurten over mållinja mot en av gutta jeg hadde kjørt med gjennom hele runden. 3:57 stoppet klokka på etter to runder, og det var jeg rett og slett knallfornøyd med – selv sola kom fram igjen for å sette litt ekstra spiss på lykkerusen.

Skrubbsår er tøft. Gir cred.
Skrubbsår er tøft. Gir cred.

Ditto sykkelvalget – det var digg å ha et lekent oppsett, senkepinne og snille vinkler så jeg kom meg over og ned de grøvste delene av løypa med litt fart.  At det hele veide noen kilo mer, og var seigt å dra opp grusbakkene gjør ingenting. Normalt pleier jeg å være kadaver halvvegs inn på runde 2, så noe må ha funka av “treninga” jeg har bedrevet.

Oppsummert tek spek TSR 2016 – 2 runder:

Sykkel:
Specialized Stumpjumper FSR 29, 140mm vandring, senkepinne. 1×11 SRAM 30-11/42. Kunne tenkt meg 28t på kranken på runde 2 til de seigeste klatringene, alternativt HTFU.
Ground Control 2.3″ slangeløst på brede felger. Dekktrykk til slutt: 23 bak, 19 foran.
Garmin 520.
Gaffelen var litt spretten, endret oppsett på den i går. 10 psi lavere trykk (er nå på 80psi), og 3 bottomless tokens gjorde den perfekt til denne typen sti. Tenker jeg skal prøve noen andre dekk som ikke er så kjipe på våte røtter uten å rulle for dårlig. Vi får se. Var ikke så ille egentlig…

I sekken (Camelbak mule):
3 Liter vann med isbiter. 1 liter igjen etter rittet (Grr)
Verktøy og deler: Pumpe, slange, litt gaffatape, dekkspak, girwire, girøre, verktøysett med kjedesplitter, kjedelåser, førstehjelpskit, 1 sportsbar. Ekstra buff, løse ermer og tynn regnjakke. Mobiltelefon, bilnøkler og lommebok.

Næring:
Havregrøt, vann, kaffe til frokost. 0.5L Maxim sportsdrikk én Red Bull, og 0.5l kaffe med melk og sukker på vei inn. En Sportsbar før start.
4 Maxim gel under rittet. Stoppet på alle matstasjoner (3), og drakk en kopp sportsdrikk + spiste en halv banan.
Recovery umiddelbart etter mål: 1 boks cola, 1 boks cola til, bolle, en liten pølse, vaffel, kaffe, sigar.
På vei hjem: to cheeseburgere og en stor sjokoshake på McD siden de ikke hadde burgere på TSR. Skjerpings!
Recovery vel hjemme: Varmt bad i 1 time. Grillings med familien, store mengder rød druesaft. Masse sjokolade!

Klær:
Bibshorts, Cannondale team baggy shorts med genial lomme på låret til gel. Klubbtrøye. Specialized MTB comp sko. Etto XC-hjelm da stihjelmen er for varm til ritt. Hansker med lange fingre.

Gleder meg til 2017! Nå er neste happening Skjebergrittet 25. juni. Dertter Offroad Valdres med S.V.E.T.T, og Ultrabirken i August.

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

Kongsberg – sykkelparadis

I fjor høst dro kona meg med på besøk til et vennepar av oss som hadde hytte i Funkelia, i foten av alpinbakkene i Kongsberg. Vi tok med syklene, da hun skrøt hemningsløst av stiene der hun hadde testet helgen før. Jeg burde jo vite at hun kjenner meg såpass….

Én kort tur opp i fjellet, og jeg var hekta. Etter å ha snudd på krona mange ganger, og tatt avgjørlser om hva annet som kunne og måtte ofres for å få det til, hoppet vi i det, og kjøpte oss en liten hytte. Det er nå det gjelder – mens ungene er små, vi er små i hodet etc.

I løpet av noen måneder reiste kåken seg, og vi flyttet inn like før påske. Det ble både langrenn, snowboard, aking og slalom (og selvfølgelig vintersykling) før vårsnøen forsvant, og paradis dukket opp i all sin prakt.

Her noen glimt fra de siste helgenes sykkeleventyr:

De siste helgene har vært magiske. Fra å sykle oppover i retning Knutehytta, og bli stoppet forsinket av dyp snø den ene helgen, til å bli solbrent i kort-kort på tørre stier samme sted en uke senere.

Vi har bare skrapt i overflaten hva gjelder terrenget i Kongsberg, og det er pur lykke for vår del.
Hytta ligger ca 270m over havet, så skal man til byen og kjøpe øl melk, er det en god bakkeøkt opp igjen om man ikke tar bilen, da sentrum ikke ligger mer enn en drøy kilometer unna. Samtidig er det en mange dusinvis av fete nedkjøringer på sti, så det frister å ta sykkelen.

Det er bratt i Kongsberg for en som kommer fra Østfold. Skikkelig. Uansett hvor vi vil, må man oppover – i forskjellige vanskelighetsgrader. Foreløpig er den eneste utfordringen med det at ungene krever litt mer overtalelse før en sykkeltur. Med så få timer i terrenget, har jeg funnet nok nye stier til å sykle med svetten sprutende og brede flir i dagesvis. Fra korte, småkuperte flytstier, til håndbyggede terrengsykkelstier bratt nedover. Hopp, klopper, broer. Vann, demninger, gruver overalt.
I tillegg finnes det grusveier som kobler herlighetene sammen, brede stier, smale stier, skiløyper osv – alt basert på gruvevirksomheten i hine dager.

Et fenomen vi heller ikke er vant til fra Østfold-skogene, er at her i fjellene deler man på godene. Alle er blide, stopper og slår av en prat. Tar du en tur er du garantert å treffe på blide turgåere, andre stisyklister, folk på løpetur og generelt glede over å være ute i de fantastiske omgivelsene.

Nada sure miner. Siste tur jeg hadde hjemme før vi reiste opp i helgen, fikk vi høre “vi liker ikke at dere sykler på stien vår, vet du” fra en random turgåer med en enorm hund, som hadde kjørt en mil med sin SUV for å lufte seg.
Stien vår, rett og slett. Hun og bikkja.

Etterhvert blir det utforsking av åsene på andre siden av byen, men det haster ikke. Det tar nok noen år før jeg har prøvd alle stiene rundt hytta.

Kommer du deg opp i høyden, er det bare å sikle over alle alternativene du har for å komme ned igjen!

Advarsel: det kommer til å bli mye raljering om vårt Kongsberg-nirvana.

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

Bad gear day: Terrengsykkelrittet 2015

Årets høydepunkt av sykkelritt ble en nedtur. Eller ble det? Jeg burde som vanlig ikke ha satt vekkerklokka på 06:00. Klokka 04 hadde jeg sovet et par timer, og kunne glemme mer av den sorten. Kvelden før hadde stisykkelen blitt sjekket og testet, bagger pakket, dingser ladet, og alt stappet klart i bilen.

Havregrøt, kaffe, og jeg var på vei. Regnet bøtta ned. Stoppet på en bensinstasjon (dieselstasjon?) og handlet kaffe, Red Bull og en Ola pakke. Fikk i meg det meste før jeg var fremme på Haraløkka. Fra bilen og til sekretariatet var det vel en drøy km – nok til å bli klissvåt. Men kø var det ikke. Tøff sykkel med startnummer på 1-2-3, primitiv toalett-boks testet og funnet i orden, og så var det bare å slå ihjel tiden med å snakke med kjentfolk. Det ble fort kjølig, og etter en varm to varme kaffe ble det oppvarming. Eller holdevarming.  4 plussgrader og regn egner seg ikke til roligstitting. Heldigvis hadde jeg byttet forhjul, og var nå armert med et grovt og seigt Butcher-dekk fremfor Fast Trak. Merket allerede på holdevarmingen at det var smart.

Den stående rytter. Takk til Eirik Grønevik / www.mtb-action.com for flotte bilder!
Den stående rytter. Takk til Eirik Grønevik / www.mtb-action.com for flotte bilder!

Etter å ha trillet frem og tilbake en stund og tråkket igang blodomløpet skulle jeg finne tak over hodet og kle av meg det ekstra tøyet så jeg var klar til start. Dette var ca 5 min før det braket løs.  På vei til nevnte telt forsvant setet under meg, og plutselig satt jeg på en barnesykkel. Jeg har nemlig en slik justerbar setepinne. Du trykker en knapp på styret, og vips så forsvinner setet ned, slik at du kan takle dropp og bratte stup full av selvtillitt mens du shredder og mener at det meste er sick!, rad! eller gnarly! Ett trykk til, og setet kommer opp igjen, slik at du kan sitte ordentlig og trå. Problemet var at setet ikke satt seg fast i noen posisjon. Det var som å sitte på en slik pneumatisk barkrakk hvor noen har teipet fast håndtaket. Opp og ned. Akkurat det jeg trengte.

Febrilsk mekking i teltet til Trek/Foss sykler hos bekjent Pål Valbjørk (takk for hjelpen!), og vi fikk bare slått fast at her var det ikke noen fiks. Selv ikke slegga Pål tilbød hadde noen effekt.
Jeg hanglet og stilte meg opp bakerst i startfeltet 30 sek før start, og prøvde å tre trange hansker over frosne fingre mens jeg gryntet og kjeftet på meg selv. Jeg kunne jo ikke bare dra hjem heller!

Starten gikk, og jeg hang meg på stående. Satt meg ned og gynget litt, sto litt, gynget med med knærne over øra og slik gikk det på en måte fremover. Kanskje ville problemet forsvinne? Avanserte noe, men motivasjonen var ikke tilstede. Dette måtte bli en tur, ikke et ritt. En ganske kjip tur når jeg ikke kunne sitte og trå som normale folk. Så da ble det sånn. Var det noen som kaaanskje var litt raskere (ett eller annet sted) bak, gikk jeg pent til siden, slapp forbi. Om noen gikk på snørra var det stopp, hjelpe og trøste. Teknisk? La meg ile til unnsetning! Konkurranse sier du? Hvor?

Kulda forsvant, kanskje fordi jeg raskt ble isolert i gjørme. Selv om regnet gjorde sitt ypperste klarte det ikke å vaske noe som helst. Det ble spytting av sand og manisk blunking for å holde nogenlunde kontroll.

Løypa var tidvis fantastisk fantastisk moro, tidvis alt for våt til å være moro i det hele tatt. Noen partier var så våte at det var vanskelig å gå, men like etterpå kunne det komme et crux, en NOTS-bygget gullsti eller en bakke som gjorde at man glemte alt sånt. Folk trasket en gang til knes i gjørme, og som vanlig var det mange morsomme kommentarer og øyeblikk. Jeg suttet litt vann fra min nye camelbak-blære som var helt suveren i forhold til den gamle ¤%#¤%#!!-blæra, og ignorerte sportsdrikk og gel i baklomma veldig.

Det å sykle med pogostick-sete var ikke spesielt moro, og jeg ble etterhvert en bitter, gammel mann som var dritmisfornøyd med det hele da jeg hverken kunne kjøre på bortover eller nedover. Korsrygg og armer ble raskt gelé av ståsyklinga, og jeg bestemte meg for å kun kjøre 1 runde. Løypa var dessuten så oppkjørt av vær og kråssende syklister at det egentlig ikke fristet å ta en hel runde til. Noen av partiene, definitivt, men ikke hele. Jeg hadde ørten stopper hvor jeg banket, dro, flekket og vrei i sete, setepinne, sykkel generelt, samt håret mitt uten at det hadde en tøddel effekt.

Inne på de siste kilometrene ble jeg tatt igjen av flere kjentfolk som hadde startet etter meg på 1-runde-konkurransen (Hei til Lars-Hugo, Pål og Stian! Bra kjørt!).. Fikk skravlet og heiet litt på de, og klagd masse over tingenes tilstand for min del. De siste forbanna bakkene mot Haraløkka gikk helt greit til en forandring, og jeg fikk forklaringen ved gjennomgang av gadget-loggen: snitt på 78% av makspuls på “rittet” for min del. En normal stitur mao. Til sammenlikning banka jeg grus på Grenserittet i fjor med snitt på 88%. Kom meg i mål med et hopp, og slæddet til mottak av iskald Cola etter 3 timer og 10 min kosetur.
En prat med kjentfolk, og så kom kulda snikende.

Cola funker, selv om det er dritkaldt og regn. Takk til Pål Valbjørk for portrett.
Cola funker, selv om det er dritkaldt og regn. Takk til Pål Valbjørk for portrett.

Jeg trillet ned bakken til bilen, startet den, fyra varmeapparat og sete, og satte igang å skifte meg ut av møkka. Lettere sagt enn gjort. Tror jeg brukte lengre tid på å få av grisete, svette plagg og tre meg inn i nye enn det jeg gjorde på å gjennomføre rittet. To evigheter, minst.

Note to self: ta med løse klær til skift neste gang. Dropp tight superundertøygreier.

Siden jeg var nær døden pga iskaldt, ble det ikke noen retur til arenaen, men sporenstreks hjemover. Tenkte på hva det kunne ha vært. Hvor helrå og dominerende jeg sikkert hadde vært dersom hvis og for ikke å glemme hvis jeg hadde trent målrettet bla bla bla…For å slutte med sånt rullet jeg innom en McDrive, fikk meg et par burgere og en grande milk shake. Det hjalp.

I dag gjorde jeg to sykkelting: jeg demonterte den fordømte setepinnen, og konstaterte stort havari. Deretter dro jeg på lycrauniform, tok frem halvdemperen, og syklet en lett og rolig asfalt-tur i sola. I morgen er det stitrening med klubben igjen.

Sarpsbborg viste seg i ballkjole i dag. Kjipe ritt-greier huskes lenger ikke som kjipe.
Sarpsborg viste seg i ballkjole i dag. Kjipe ritt-greier huskes lenger ikke som kjipe.

Gleder meg til å ta hevn på både setepinne og ritt i 2016!

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

Stress! Tvangsnevroser før Terrengsykkelrittet!

I morgen forfaller en av årets stisyklehøydepunkt: Terrengsykkelrittet. Som de to foregående år er jeg teit nok til å ha meldt meg på to runder. Fordi det er så veldig moro å bli kadaver-sliten!

Jeg har ingen personlige mål med rittet annet enn å ha det moro, og fullføre. Men det kjøres som et ritt. Ikke noen kaffepauser, selfie-stopp, dobesøk eller naturglaning. I fjor var jeg så ekstremt dritsliten halvvegs inn på runde to at enhver unnskyldning til å gå av sykkelen ble utnyttet max. Før det funket det supert. Første året var jeg alt for opptatt med å gå på trynet til å oppleve så mye annet.

Så kommer vi til stresset:

1: Det er meldt masse regn! Hva skal jeg ha på? Hvilke dekk skal brukes? Vil Fast Trak duge i gjørmebadet?
2: Hvilken sykkel skal jeg bruke?! den jeg helst vil bruke var ferdig på rep for 10 minutter siden. Har ikke kjørt den på en måned, og det rår usikkerhet rundt dempergaffelens funksjon. Den andre er alt for grov til denne typen ritt, men bombesikker og råmorsom nerrover.
3: Formen er håpløs. I fjor var det hardkjør med bakkedrag, fokus på fart, harde langøkter, jeg deltok i flere ritt osv. I år har jeg vært oppmann og trener for terrenggruppa i sykkelklubben. Målet har vært å få med “alle” – dermed har jeg stort sett tatt det rolig på trening så nybegynnerene ikke har blitt skremt. Har jo vært der selv.
Stiturene har vært tidvis harde, men da i naturlig intervallform: kjøre som pokker (også kjent som “brrræææp!”) i noen minutter, så stoppe og skravle.
4: Rittforberedelser generelt. Hva skal jeg ha med av utstyr, reservedeler, mat og drikke, nødbluss, redningsvest osv.

Men én ting er sikkert: jeg gleder meg! Til å kunne sykle i 4-5 timer og ikke tenke på noe annet. Til å møte andre tullinger som digger å sykle der hvor det er lettere å komme frem med joggesko. Og til hamburger og sigar etter målgang.

Sees kanskje på Haraløkka i morgen sånn ca når fuglene står opp. Jeg er tullingen som stresser i dokø. Garantert.

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

Bloggvegring? Muligens…

Treningsfri kveld og alenepappa. Sitter og trøkker foran en skjerm med ungene i seng og mor på jobb-happennings, og fikk litt dårleg samvete for denne bloggen. Jeg må ærlig innrømme at det sitter litt langt inne om dagen å blogge, men satser på at det er en midlertidig formsvikt. Kanskje det endelig er 40-årskrisa som slår inn? Kanskje det er en motreaksjon mot at absolutt alt dokumenteres på nett?

Problemet er nemlig ikke at det ikke er noe å skrive om. Det sykles, løpes og trimmes som aldri før, og jeg har det megafedt. Jeg er fortsatt prylbøg, og har alt for mye treningsdingser.

I vill panikk/ved et plutselig innfall ble det nemlig kjøpt inn en sykkelrulle til å ha i kåken. Det var kanskje et resultat av den overkjipe vinteren, men det fungerer fint. Veldig greit å ta seg en sykkeltur innendørs uten å slepe seg avgårde med bil etc, for ikke å nevne at man slipper å høre på noen andres musikk. Dermed har vi en ny ting å drive med mens vi koper serie på Netflix.

Første pri, og største glede er fortsatt stisyklingen. Ikke pysete grusveier, men vi sykler i terreng så brokete at det er lettere – og raskere – å komme seg igjennom med joggesko eller stylter. Men opp skal vi! Med flere tusen lumen på styre og hjelm, brede knastedekk med pigger, kne- og albuebeskyttere, støtdempere og baggy shorts. Samt ryggsekk med bamsemums.
Ikke for å skryte (jo kanskje…), men det begynner å utvikle seg noen skillz. Jeg tryner ikke annenhver hindring lenger, og er absolutt ikke sinken, eller bakerst. Noen ganger går det til og med så det griner, og i tradisjonell stisykkelkultur får man da ofte etterslengt skjellsord som O2-snapper, Grusbanker o.l. Humoren i miljøet er upåklagelig, det er rett og slett fantastisk sosiale mennesker som driver stisykling. Jeg har fått flere titalls nye bekjentskaper fra Østfolds rike, ja selv utover fylkets grenser. For det er slett ikke å kimse av å slenge sykkelen på bilen og kjøre en time for å møte andre syklister i skogen. Avtaler gjøres på Facebook, og det er alltid noen med. Som regel må man svette seg igjennom valgene hvor og med hvem man skal sykle.

Trening? Jeg løper hver uke, men ikke like fokusert. Helst sosiale turer, eller kortere jag med intervaller for å få blåst hjertekamrene rene, få litt gørr ut av arteriene og vind i…det som er igjen av håret.

Intervaller blir det uansett nok av på sykkelturene. Her forleden var vi ute i skogen i 2.5 timer, med effektiv sykkeltid på litt over 1.5 time. Vi beveget oss drøyt en mil (!). Innimellom stoppet vi og skravla, lappet en slange eller fikset et kjede, eller lappet sammen en skulder. Så var det atter fullt kjør. Resultatet var nesten én time på over 90% av makspuls. Nich Slecht! På spinning eller rulle må jeg jobbe som en idiot for å komme over 90%, ja selv når jeg løper må jeg ha motbakke, og nesten alltid er det beina som stopper – ikke kondisen. På stisykkelen får jeg 90% to minutter unna døra.

Prøv å sykle opp trappa til inngangsdøra deres, så skjønner dere hva jeg mener!

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest