Blåløypa Kurland – Holen – Bakkeli: en super stitur

Skal du ut på luftetur i Sarpsborg? Da kan denne sløyfa anbefales!
Dette har vært min favoritt på mang en søndags morgen – året rundt egentlig. Spesielt for å kurere eventuell hodepine fra sene lørdagskvelder. Du beveger deg gjennom vakker natur, stort sett alene. Er dagen ekstra fjong, som i dag, kan du møte andre turgåere. Er dagen litt mindre solrik er det gjerne elg og rådyr som okkuperer området.

Klemt mellom Tunevannet og Maugestensveien finner du det de fleste lokale kjenner som Sarpsborgmarka. Mot Kurland går en ca 5 km lysløype som er veldig populær. Er du ute etter litt mer fred og utfordringer anbefales blåløypa. I morges hadde jeg selskap av løpekollegaer Renate og Fredrik. Vi skulle ut på en rolig tur og bare nyte denne kanonflotte dagen. Det var et par minusgrader, sol på himmelen og frost på bakken. Helt perfekt!

Turen begynner ved p-plassen for lysløypa. I stedet for å velge den brede sti, plukk en av de mindre. Fiskedammene krysses på brua (pass på, den kan være skummelt glatt), og så følger du stien langs med vannet. Deretter er det bare å følge de blå merkene på trærne videre. Det går oppover, og snart krysses den korte sløyfa i lysløypa.

Videre oppover, over appelsintoppen (fjell), og etter et par km er du ved det øverste punktet på lysløypa. Her er det en liten rasteplass, og et kart du kan myse på om du allerede har gått deg vill. Du fortsetter rett frem på stien, og litt senere holder du til høyre når stien deler seg. Derfra er det ikke mange alternativer – det er bare å følge stien, og nyte freden. Løypa går gjennom myr, over fjell, og er småkupert hele veien. På det høyeste punktet er utsikten helt nydelig (bortsett fra de hersens høyspentkablene…) og du kan se Varteig i det fjerne. Derfra er det ned i en veldig Harry Pottersk skog til du kommer til krysset før Holen. Her er et nytt skilt, og da løper du parallelt tilbake i samme retning. Følg stien til du kommer til jordene – og her må du dessverre løpe over jordet (om det ikke er sådd, naturligvis). Hold til venstre, og i enden av jordet fortsetter stien.

Snart går den over på traktorvei. Følg på, og du får Tunevannet på høyre side. Stien fortsetter gjennom skogen rett frem, og du kommer ut på Bakkeli. 50 meter lengre ned kan du ta til venstre gjennom skogen og opp til lysløypa like ved Sol-hytta.

Om du skal gå eller løpe – ha på deg sko som tåler gjørme og vann. Det er et par myrhøl og bekker du må over, og på en løpetur blir du bløt om bakken ikke er gjennomfrosset. Det går også utmerket an å sykle denne sløyfa, selv om du må av på noen litt for utfordrende crux. Men kjør for all del med grove dekk og en sykkel som er god i skauen! Turen egner seg veldig godt til å spasere, men er såpass teknisk at du bør være klar for litt manøvrering, og være vant til å ferdes i marka. Ta gjerne med hunden!

Selve sløyfa er ikke mer enn ca 7.5 km, men det er ikke en rask sløyfe. Her er kart!

 

 

Bevar marka i Sarpsborg!

Bygge vei og hus? Ikke her!
Bygge vei og hus? Ikke her!

Et par steinkast unna huset mitt finnes en av de viktigste grunnene til at jeg valgte å bosette meg i Sarpsborg: marka. Mellom hus og veier finnes et lite stykke frihet. En lysløype på snaut 5 km hvor man alltid møter folk – på løpetur, gåtur, luftetur med hund, barn, familie.

Flere barnehager har sine egne leirplasser. Idrettslag har treningsområder. Orientering. Blåløyper for de eventyrlystne både til fots og på sykkel. Langrennsspor om vinteren. Vi har fiskedammene, Appelsintoppen, Dødsbakken. Idylliske broer. Rasteplasser. Fenomenal utsikt. Rådyr, Elg, frosk, fugler. pinnsvin, rev. SOL-hytta.

Har du tid kan du bevege deg gjennom perfekt skog i timesvis, helt ut til Trøsken og Jelsnes.

Enkelt oppsummert er Sarpsborgmarka for meg og familien opplading og glede, og jeg kan ikke forestille meg hvordan det ville være å ikke ha den som nabo.

Utrolig nok er det krefter som vil ha det annerledes. Det er alvorlige og nærliggende planer om å ta fra oss dette, og erstatte det med hus og veier. Gevinsten er kortsiktig.

Jeg er som nordmenn flest ikke noen ekstrem type, men må det til så er jeg klar for å lage leven. Dette må stoppes!

Første trinn for dere som leser bloggen – bli med i aksjonsgruppa på Facebook! Spre budskapet!

35k sosial langtur – Glommastien

Denne har jeg venta på! Glommastien mellom Sarpsborg og Fredrikstad har jeg syklet ørten ganger, men jeg har aldri våget meg på å løpe runden som er drøyt 30km. Gjennom en lokal løpegruppe på Facebook ble det trommet sammen noen få ivrige, og planen var klar. 08:30 søndag morgen var dermed nabo Marcel og jeg på vei i retning Sandesund med mager fulle av havregrøt for å møte Fredrik. Fredrik er en erfaren løper, og er nok den av oss som løper mest, og har flest konkurranser i systemet. Men han hadde aldri løpt lenger enn en halvmara, og var nok like spent som oss. Marcel har gammel distansepers på 17km, men var mer enn klar for denne turen. Selv har jeg ikke løpt mer enn noenogtjue siden 2010, så man kan vel kalle oss for litt ambisiøse. Glommastien er ikke noe cruise, det er bakker, og det er sugende underlag. Men det er flotte omgivelser!

I sekken hadde vi masse vann, bananer, telefon, litt moderne kliss i form av energibarer, ekstra trøye, pluss litt toalettpapir just in case…

Selv om det var styrtregn i natt var himmelen ikke direkte truende da vi la av sted. Ganske vått og sugende underlag, men helt greit så lenge vi holdt oss unna den værste gøra og de største dammene.
Etter 3.5 km møtte vi Fredrik, og turen var i gang. De første 15 kilometrene til Fredrikstad gikk greit, og praten var løs og ledig. Uansett hvem man løper med er det alltid mye å prate om! Fredrik og Marcel fant kjapt tonen da begge er musikere, og undertegnede har også syslet smått med det i hine dager.

Halvvegs var det over den FFK-dekorerte Fredrikstadbrua (lykke til i kveld!), og den var overraskende nok ikke like seig å løpe som å sykle. Like skummel, men ikke like tøff! Herfra begynte Marcel å slite litt med stive bein, og vi bestemte derfor å kjøre litt intervaller – dvs Fredrik og jeg løp i forveien, og ved neste korsvei ventet vi litt eller løp litt tilbake, og det funket fint. Selv om det tydeligvis var leit å ha beina til naboen, så nektet han å gi seg. Kudos!
Vi hadde jo alle med Telefon og drojsepenger, men de fikk vi (ville) ikke bruk for.

På føttene hadde jeg Nike Pegasus 29, og de gjorde jobben veldig bra. Uheldigvis sliter jeg med at høyrefoten er litt større enn den venstre, og har derfor utfordringer med å finne riktig størrelse. Skulle hatt en str 45,5 på høyre og en 45 på venstre…storetåa begynte å bli øm etter 20k, men man er jo tøffing! 2xu gjorde ellers en god jobb med å begrense skuvlpinga i beinmusklene.

Omtrent på Greåkerbrua kom sola frem for alvor, og stien ble forvandlet til fantastisk. Farger og lys spilte til fest, eller havari (for kameraet). Denne gangen prøvde jeg å ta bilder med telefonen min, og det var kun delvis vellykket. Den liker ikke å ta bilder i motlys og fart!

Når vi landet på Greåkerbrua ville Marcel at vi løp avgårde de resterende kilometrene. Fredrik satt opp et brukbart tempo, og selv om beina kjentes bedre merket vi begge at det begynte å bli tomt på bensintanken. Neste gang skal jeg ha med mer för!

Beina begynte så smått å få nok også hos meg, men det gikk greit på sett og vis. Ved rundens slutt var vi enige om at dette var megagromt, og måtte gjentas om ikke lenge. Marcel dukket opp, og fullførte med stil. Pur viljestyrke!

Anbefaler turen på det varmeste – men få i deg godt med spise før du legger av gårde, og ha med skikkelig niste. Det er nok av vakre rasteplasser å nyte den på!

(Neste gang blir det flere som er med, eller…? :)

Adidas Response Trail 18 – første erfaringer

Jeg er en sucker for salg. Når et par Skoda Rapid Coupe-røde Adidas Response Trail dukket opp til hyggelig pris var det tilfeldigvis sammenfallende med at mine Nike Pegasus Trail har blitt godt slitne. Kjøp var selvsagt når de for én gangs skyld hadde min størrelse.

Sti har blitt en ny greie for meg, en gjenoppdagelse. På samme måte som på sykkelen er det mye mer action og spenning i å følge en knotete sti enn å trave langs seige grusveier. Drømmen har nå blitt å få til en skikkelig skogstur, type to-tre timer med niste og sekk!

Planen for skodebuten var å surre litt rundt i stiene her ved hytta, og se hvordan det fungerte. Det er jo alltids en del hvis, dersom og men med nye sko. Men allerede etter en kilometer fant jeg at dette kom til å gå greit, så da ble det en litt lengre tur. Tempoet lå godt innenfor komfortsona, og turen inneholdt alt fra skogssti via grusvei, bittelittegranne asfalt, gjørme, sandstrand og svaberg.

Umiddelbart var inntrykket at skoene var typisk Adidas – dempingen er mye mer kontant enn Nike. Hardere, men allikevel ok etter en km så snart jeg ble varm. Festet i skoene var hinsides bra. Etter en stund var tillitten på topp, og jeg kunne fly over glatte svaberg, steiner og røtter med full kontroll. Bra saker!

De kjentes medium lette på foten, ikke noen Adios dette, uten at det var noe problem. Som med Adios syntes jeg de sitter litt dårlig over rista – jeg må justere snøringen litt frem og tilbake før jeg har knytinga 100%. Dette opplevde jeg også med Adios’ene. Her er Nike veldig flinke- det er ikke så viktig å få knyting og stramming perfekt. Med denne utfordringen kjennes de også litt løse i helen. Etter noen Km var heller ikke dette noe problem, så jeg tenker i retning vanesak. Jeg har tross alt en del mil i Nike-sko, så det bør være en forskjell.

Kvalitetsmessig er skoen førsteklasses, finish er glimrende. En interessant detalj er at sålen fortsetter litt ut bak hælen – nesten som en skvettlapp. Jeg kan bare anta at dette gir bedre feste, men for meg virket det også som at det ga mindre sprut/gørr opp bak på leggen.

Dette var kun en innkjøringstur, og førsteinntrykket er veldig bra. De småtingene jeg plagdes med var at de kanskje pustet litt mindre enn det jeg er vant til, samt at jeg fikk litt problemer med gnag mot ankelen på den ene foten hvis stien hadde lengre partier med camber – altså helning på tvers av løpsretningen. Godt mulig at dette går seg til, skoene fikk kun snaue 13km i dag.

Notat noen dager senere:
Etter ytterligere noen mil i skoene, er jeg veldig fornøyd. Adidas’ene har blitt favoritten på mykt underlag, dvs sti. For blandings-turer er de litt harde i dempingen etter min smak, men de våkner virkelig til liv når de utfordres i skogen!
Ubehagene jeg hadde på første tur fosvant som forventet etter innkjøring. Neste tur må bli gnarly blåløype i hjemlige trakter – nå er intervallsommerferien satt på pause…

Sceneskifte: Kyststien, Råde.

Ferietid = offpiste! Noen skarve dager nytes på hytte ved sjøen utenfor Råde i Østfold. Kyststien slanger seg frem også her, og endelig har vi hatt mulighet til å følge den til beins og på hjul – ihvertfall noe av den.

Skiltingen er god når man først har funnet stien, men for så å følge den er man avhengig av at stiene er i bruk, eller preparert. Det er lagt ned betraktelig arbeid i å lage en komplett sti som er mulig å følge, men noen steder gror det igjen fortere enn svint.
Stedvis er den krevende – tett vegetasjon, høyvann, dyreliv, dyrket mark og norsk skog gjør sitt ytterste for å kreve stien tilbake. De milene vi har lagt igjen hittil har gått strålende, og det er en opplevelse verd å oppsøke. Andre steder går stien over eiendommer og mer eller mindre tvers over noens brygge, og da hjelper det med hyggelig og hensynsfull framferd.

Underlaget er høyst varierende! Skal du løpe bør du ikke ha anlegg for overtråkk. Regn med en støl bakdel hvis du sykler den, og sørg for å ha en skikkelig offroad-sykkel samt reserveslange. Jeg anbefaler også løpeesko for sti (trail-sko) med skikkelig traktorsåle og gjerne en form for fuktsperre. Dette er ikke løyper for gateracere med ekstrem lufting.

Pollenallergikere skal nok også kjenne godt til sesongene…etter første sykkeltur kom vi hjem og var gule av pollen fra topp til tå, og det vanket både kløe og svie etter brenn-nesler og stikkebusker. Saltvann og gjørme måtte spyles av både pilot og farkost.

I nærheten av Larkollen går også Blomsterstien. Langs begge stiene er det kulturminner å oppleve dersom man ønsker det, men mest av alt er det fredelig natur som er perfekt til avkobling og zen. Kun dyrelivet holder deg med selskap – vi møtte ingen homo sapiens på våre turer, bortsett fra i Larkollen-området hvor det var tett av syklister.

Det er en kjærkommen avveksling å kunne løpe i nytt terreng. I disse dager koser jeg med ikke bare med å løpe deler av Kyststien, men også i området rundt hytta vi bor på, hvor det er skog, svaberg, strender og bakker som forseres med glede. Ekstra frisk luft, ekstra grønn natur pluss tidvis sol fra ekstra blå himmel. Småkuperte stier og veier gir naturlige intervaller og etterlngtet variasjon. Det kan ikke bli spesielt bedre!

Og husk: ta vare på stiene så alle  forblir happy campere!

Mer om Kyststien finner du på Google eller på de offisielle sidene: http://www.northseatrail.org

Noen bilder fra løpings og syklings
NB: jeg stopper nesten aldri for å ta bilder, de er tatt i fart med et billig kamera, det er intrykket som skal virke her, ikke komposisjon :)