Grenserittet 2013

sportograf-41273625_lowres
Konsentrert gitt…

Dette var en fest som sto til forventningene! Jeg var med på Grenserittet for 4.gang, og heldigvis gikk det nok en gang enda litt bedre.
Først: maken til suverent arrangement skal man lete lenge etter. Ikke bare legger de lista høyt – de hever den for hvert år, med hell. Alt er gjennomtenkt, og det er bare nytelse å være deltaker!

Den siste uka før rittet var ikke helt optimal: hjemme bygger vi ny terrasse. Måltider ble tatt på hælen, dvs noen ble droppet, andre ble erstattet med Yoghurt eller Pizza, det var stekende hett, og dagene ble lange. Etter slike dager fortjener man brått en pils eller et glass rødvin utover også…
Jeg hadde ca 220mil på utesykkel før helgen, men klemte allikevel inn noen turer den siste uka. To av de smålange & rolige (ja, rolige! Sone 1! Basta!) samt én kort og intens med noen 4-minuttersintervaller både på sti, grus og bakke. Kroppen kjentes passe gåen og råtten etter helikoptervending av lange to-tom-fire, harde spadetak og generelt knotete arbeidsstillinger. Men på sykkelen var det greit nok, oversiden av låra var såre, og jeg var litt utrygg på akkurat det.

Klatre! Klatre!
Klatre! Klatre!

Natten før hadde jeg møysommelig preppet sykkelen og pakket alt klart i én stor bag. Det jeg skulle ha med på turen i én pose, skift etterpå i en annen, spise før & etter i en tredje osv. Dette året bestemte jeg meg for å kjøre uten drikkesekk for første gang. Sportsdrikk og vann ble blandet i 5 forskjellige flasker og stablet i kjøleskapet. 3 som skulle være med på rittet, resten til før & etter.
Jeg subbet innom XXL og handlet inn gel, sportsbarer og…så traff jeg en bekjent og erfaren syklist. Vi kom inn på dette med kramper. Forrige gang fikk jeg kjenne på krampe i leggen, og måtte av og tøye med mindre enn 1 mil igjen. Kompisen tipset om Ringer Drink, og i et anfall av galskap dro jeg med meg en flaske som ble blandet i både sportsdrikk og vann. Det var spådd smellvarmt, og det hjelper ikke akkurat for de som er plaget av kramper, men vanligvis bør man ha prøvd en ny type lurium før et ritt…nuvel.

Som vanlig ble nattesøvnen håpløs (“nå må jeg sovne snart, bare 4 timer til jeg skal stå opp…”). 0600 var det endelig morgen. Havregrøt, en dobbel espresso, én Red Bull, en halv liter farris og avgårde bar det til Halden. På turen begynte jeg å drikke på første flaske, og for en overraskelse: Ringer Drink smaker ¤%#¤%()=%)!!! Jeg klarte ikke å få i meg det som kun var blandet med vann, og blandet inn sportsdrikk for å dempe smaken.

På vei av E6 til Strømstad var det kø som vanlig, og jeg hoppet av et par km fra startområdet og tråkket rolig innover. God tid har jeg alltid på Grenserittet. Mer væske, en før-race bar, og sekken ble droppet for transport til Halden. Deretter obligatoriske X tissepauser før tiden var inne for oppstilling på Kärleksuddan i pulje 9 for den korte gåturen ned til sentrum.

Ned "spiralen" - moro!
Ned “spiralen” – moro, selv i kø!

Allerede her ble det trengsel blant de flere hundre i pulja. Jeg pleier å ta det helt piano. Det må jo være gresselig kjipt å bryte allerede før start pga stress og en eller annen ekstrem massekollisjon. Etter å ha ruslet til sentrum var det drøyt 2km defilering, og her var det som vanlig kokoskjøring for å avansere i feltet til start. Rart ingen stilte med bulldozer, machete og liknende våpen.
Ved ettertanke trenger man ikke det. Mange skarpe kanter på en sykkel, og bak solbriller ser man jo fryktelig bædæs ut.
Jeg fortsatte roooolig tur, og lot de gærne være gærne.

Etterhvert passerte vi noen tidtakingsmatter, og han jeg syklet ved siden av så like mye ut som et spørsmålstegn som meg. Etter en kort prat ble vi enige om at det nok var starten. Dermed bar det avgårde inn i de Svenske skoger.

De første par milene ble småfrustrerende, jeg hadde masse futt, men det var vanskelig å komme forbi. I starten av rittet er det også variert: opp og ned, grus og sti, og traaaangt. Nedover de morsomme grusbakkene passerte jeg drøssevis som hadde stresset sånn før starten gikk. Etterhvert åpner løypa seg, og man kan begynne å lete etter grupper å jobbe med. Jeg prøvde med flere, men det gikk for smått. Få, om noen, ville være med på rulle også. Etterhvert fant jeg en gjeng som passet bra, og fikk til fint samarbeid med en jente fra Fredrikstad Sykkelklubb som virkelig hadde krutt i beina. Da gikk farten opp, og jeg kunne begynne å jage.

Jeg drakk møysommelig etter tidsplan (etterhvert slutta jeg å grøsse pga smak etter hver slurk også), og fulgte med på snittfart og puls. Håpet om å klare 3 timer blank røk etter 2 mil: allerede da var jeg for langt etter. Det ble litt banning, men jeg skulle ihvertfall perse!

Rittet foregikk udramatisk: det var varmt, drikken smakte eselkrutonger, støvet kom til overalt…litt etter halvvegs sto det noen med hageslange og tilbød dusj. Den tok jeg uten å mukke. Deilig! På matstasjonene gikk det ett glass vann ned i hjelmen, og ett i munnen. Kroppen funket bra, kondis var null problem, og beina var ok de også. Litt knot med sykkelen var det: lockout på gaffelen hang seg opp så jeg måtte ned og knote hver gang jeg skulle endre, samt at kjedet hoppet av når det dumpet skikkelig. Ingenting uoverkommelig, men småirriterende. Sykkelen var ellers som en drøm, og klatret suverent de vanskelige partiene. Kun i “Skøttet” måtte jeg av, men det var igjen fordi bakken var smekk full av gående, ingen plass å sykle på. Det gikk med både gel (Fres), bananer og boller. Alt jeg klarte å stappe i meg mellom live band i skogen, trekkspill, norske flagg og blide tilskuere.

Ikke rart man er blid når det kommer nedoverbakker! Fantastiske bilder fra Sportograf.
Ikke rart man er blid når det kommer nedoverbakker! Fantastiske bilder fra Sportograf, ser jo ut som en proff!

Et stykke før Kula-bakkene var jeg uten noen å samarbeide med – det var bare å prøve å holde farta. Løypa var godt preparert, men de lange partiene langs Erte hadde endret seg så det var kun ett spor – med pukk på sidene, og dermed farlig og vanskelig å komme forbi de som hadde sprukket. Det var som vanlig kø ned spiralen mot slutten (håper jeg en eller annen gang får kjørt den alene!), og ut på jordene kom vinden for fullt. Det var skummelt vær på vei, men hittil kun i form av heftig motvind. Nordsjørittet lå friskt i minnet…

Colabakken gikk som en lek, og jeg sølte ikke engang fra koppen jeg fikk (stålkontroll sammenliknet med TSR hvor jeg holdt på å tryne og søla ut 95%). Derfra og inn var det full fres, og for en gangs skyld var beina tomme opp den siste kneika før mål. Kone og barn rakk såvidt å heie, og som vanlig fikk jeg frysninger (altså, type glede) når jeg kom inn i det siste partiet med jublende publikum og speaker. Kramper var det ikke tegn til, så kanskje Ringer har noe for seg. Ifølge langerne på matstasjonene var det ekstremt mange tilfeller av krampe i år – kanskje pga varmen?
Jeg måtte opp og stå for å holde farta i innspurten. Jeg så dessverre ikke på klokka den siste mila, ellers skulle jeg ha tynet til meg ett minutt…slutt-tiden ble 3:11.06, og det var over et kvartér raskere enn forrige forsøk. Kan ikke klage! Neste år skal jeg gjøre et nytt attakk på den magiske 3-timers grensa, banna bein!

Etter gjenforeningen med familien, 3 flasker vann og pastaparty var jeg på vei til dusjen da en tropestorm besøkte Halden. Det blåste og regnet noe hinsides. Det å dusje under en friluftsdusj kjentes ganske meningsløst når man ble våtere av å stå ved siden av. Men digg var det lell.
Etterpå vurderte jeg å ta på hjelmen igjen pga flyvende gjenstander – søppelkasser, flagg og pudler kom i 200 fra alle retninger..

Regnet ga seg heldigvis, og sola tittet frem igjen. Jeg ruslet litt ned i løypa og så på folk som var på siste innspurt mens jeg ventet på kjente fjes. Det var moro å se ansiktene på rytterne de siste par hundre metrene. Enten var hatet intenst, ellers så var det gledesrus over å gjennomføre. Den følelsen er så god! Gåsehud og tårer kommer, og man kan nesten ikke tro at man allerede er ferdig. Spesielt ved første målgang er man så stolt og fornøyd, med god grunn! Det er et skikkelig eventyr man har vært gjennom!

Jeg heiet det jeg var god for inntil alle kjente var passert, og så bar det hjem til grillfest og B-vitaminer. Fatter syklet sitt andre sykkelritt noensinne – det forrige var Grenserittet for 10 år siden! Det værste var at han var mer opplagt enn de fleste etter å ha syklet inn til en helt respektabel tid. Når man straks runder 65 så har man tid til å ringe hjem og avlegge rapporter underveis, samt slå av en prat på alle drikkestasjonene…nå har han avlagt ed på ny og bedre sykkel til neste år, samt trening på terreng. Håper jeg er like sporty om 25 år også!