Bloggvegring? Muligens…

Treningsfri kveld og alenepappa. Sitter og trøkker foran en skjerm med ungene i seng og mor på jobb-happennings, og fikk litt dårleg samvete for denne bloggen. Jeg må ærlig innrømme at det sitter litt langt inne om dagen å blogge, men satser på at det er en midlertidig formsvikt. Kanskje det endelig er 40-årskrisa som slår inn? Kanskje det er en motreaksjon mot at absolutt alt dokumenteres på nett?

Problemet er nemlig ikke at det ikke er noe å skrive om. Det sykles, løpes og trimmes som aldri før, og jeg har det megafedt. Jeg er fortsatt prylbøg, og har alt for mye treningsdingser.

I vill panikk/ved et plutselig innfall ble det nemlig kjøpt inn en sykkelrulle til å ha i kåken. Det var kanskje et resultat av den overkjipe vinteren, men det fungerer fint. Veldig greit å ta seg en sykkeltur innendørs uten å slepe seg avgårde med bil etc, for ikke å nevne at man slipper å høre på noen andres musikk. Dermed har vi en ny ting å drive med mens vi koper serie på Netflix.

Første pri, og største glede er fortsatt stisyklingen. Ikke pysete grusveier, men vi sykler i terreng så brokete at det er lettere – og raskere – å komme seg igjennom med joggesko eller stylter. Men opp skal vi! Med flere tusen lumen på styre og hjelm, brede knastedekk med pigger, kne- og albuebeskyttere, støtdempere og baggy shorts. Samt ryggsekk med bamsemums.
Ikke for å skryte (jo kanskje…), men det begynner å utvikle seg noen skillz. Jeg tryner ikke annenhver hindring lenger, og er absolutt ikke sinken, eller bakerst. Noen ganger går det til og med så det griner, og i tradisjonell stisykkelkultur får man da ofte etterslengt skjellsord som O2-snapper, Grusbanker o.l. Humoren i miljøet er upåklagelig, det er rett og slett fantastisk sosiale mennesker som driver stisykling. Jeg har fått flere titalls nye bekjentskaper fra Østfolds rike, ja selv utover fylkets grenser. For det er slett ikke å kimse av å slenge sykkelen på bilen og kjøre en time for å møte andre syklister i skogen. Avtaler gjøres på Facebook, og det er alltid noen med. Som regel må man svette seg igjennom valgene hvor og med hvem man skal sykle.

Trening? Jeg løper hver uke, men ikke like fokusert. Helst sosiale turer, eller kortere jag med intervaller for å få blåst hjertekamrene rene, få litt gørr ut av arteriene og vind i…det som er igjen av håret.

Intervaller blir det uansett nok av på sykkelturene. Her forleden var vi ute i skogen i 2.5 timer, med effektiv sykkeltid på litt over 1.5 time. Vi beveget oss drøyt en mil (!). Innimellom stoppet vi og skravla, lappet en slange eller fikset et kjede, eller lappet sammen en skulder. Så var det atter fullt kjør. Resultatet var nesten én time på over 90% av makspuls. Nich Slecht! På spinning eller rulle må jeg jobbe som en idiot for å komme over 90%, ja selv når jeg løper må jeg ha motbakke, og nesten alltid er det beina som stopper – ikke kondisen. På stisykkelen får jeg 90% to minutter unna døra.

Prøv å sykle opp trappa til inngangsdøra deres, så skjønner dere hva jeg mener!

Vondteri?

Jeg er inne i en stødig rytme bestående av løpe-løfte-sykle-løpe, og hittil har det vært et kakestykke. Min kone var så grei at hun booket inn en time med Personlig Trener på Sats, slik at jeg skulle gjøre treninga litt mindre måfå. Timen var på Torsdag, men etter treningstid,  den begynte ikke før 20.00. Dermed måtte jeg jo bruke tiden fra sånn ca 1830 fornuftig. Pga logistikk ble det ikke løping til trening den dagen, så det ble heller en durabelig økt med løfting, dytting og draing på diverse apparater. Nok til at jeg var sånn passe gelé overalt, spesielt med tanke på at jeg hadde gjort det samme dagen før (pluss obligatorisk tilogfra-løping og 75 minutter høypuls spinning).

I skjemaet til PT’en hadde jeg skrevet at jeg skal bli STERK, og at jeg har tenkt å fokusere på sykling denne sommeren. 10 minutter prat og Q&A senere ble jeg guidet gjennom et variert program med både vekter og slyngel-trening, også kjent som TRX. Mao så ble det mye bruk av egen kroppsvekt, strikker etc. Jeg er en kløne av dimensjoner på koordinering av legemet, men Hr. PT sydde sammen noe som selv jeg fikset. Ved å få innføring i riktige teknikker og muligheter fikk jeg kjørt deler av kroppen jeg ikke har vært kjent med før.
Gange og bevegelser generelt ble kommentert tydelig på jobben dagen derpå. Siden noen tydeligvis hadde brukt hele natten på å denge rompeballene mine med en stor hammer, var det behov for å varme opp og prøve å bli kvitt litt vondteri.

Vondteri = ting som gjør vondt, men på en god måte.

Heldigvis ruster ikke vaskemaskinen vår!
Heldigvis ruster ikke vaskemaskinen vår!

Så det ble en tur i Central Park på soverommet. Mao mølle, i klassisk stigende tempo. Det hjalp i helt til jeg var ferdig i dusjen, og så var rompe og lår like ømme. Forventet egentlig ett stort blåmerke på tvers.

I morges spratt (knirket) familien opp av sengene, og satte avgårde til Sats igjen. Ungene digger barnepasset der – de ser igjen nesten alle kompiser fra barnehage og skole, pluss at de har både xBox og rutsjebane, og barnepasser med tålmodighetsnivå himmelhøyt over mor & far.

Mens frk. Springe gjennomførte et 45 min spinningpass, skranglet jeg gjennom mitt nye treningsprogram. Moro, om ikke utfordrende både for talent og muskler. Alt vel, og deretter 2 timer langpass-spinning for min del. Det svei litt, men greit nok.
Musikken til timen hahahahahahaha-havarerte ca halvvegs, og en substitutt ble kjapt funnet.
Substitutten var ikke tradisjonell spinning-musikk! Etter litt ungdomsmimring med The Cure bar det rett inn i “Thunderstruck” med AC/DC. Skjebnesvangert.
Fra å være flink gutt og holde pulsen der den skulle være (75-80%) røyk alt av erfaring og kunnskap ut vinduet, motstand ble lempet på, og mens banging og tromming av takt tok helt av, fløy jeg avgårde en god bit, helt uten å ane at jeg lå langt over 90%, med Watt nok til å topplade Leaf’en til en kollega på 10 minutter.

Heldigvis hentet jeg meg inn halvvegs respektabelt før jeg ramlet av sykkelen i spasmer.

Etter passet var planen å ta en skikkelig omvei hjem for å få noen km løping i beina. Superoptimist.
Etter 300 meter var det VEGGEN, eller rettere sagt 0,5% stigning noen meter, og rompe & bein gikk til krig mot resten av meg. Ikke sjans! Jeg prøvde å legge om kursen for å se om jeg kunne få skikk på disse forbannede musklene, men no siree.

Vel hjemme etter de lengste 3.3 km jeg har løpt, gikk jeg amok i kjøleskapet. Det ble Red Bull, YT, et stort glass Oboy, og en kanne kaffe før tørsten var under kontroll. Deretter tok jeg på alt jeg fant av kompresjonstøy, og vandret rundt som en manga-figur et par timer før jeg kunne sitte.

Nå sitter jeg med en iskald Birra Moretti, et fjell svett treningstøy, og verdens beste samvittighet.  Lørdags-vondteri!

Kan ikke bare løpe…mars allerede?

Vi måtte reise for å finne vinter – det har jo blitt en tradisjon! Februar roet seg ned litt aktivitetsmessig sammenliknet med Januar – på en måte. Det ble ikke like mye løping, men jeg har fått opp dampen på andre atletiske øvelser. Jeg har stort sett maktet å gjøre tre-fire mursteinspass (eller hva det nå heter) pr uke som betyr løpe til Sats, sykle hardt uten å komme noe sted, løfte og flytte på tunge ting, så løpe hjem igjen. Sånt blir det timer av, så nå er det jo mye mer moro å ha fokuset på timer trent heller enn kilometer løpt. Det virker også som skrotten liker sånt – null støl, pulsen fungerer bedre, og alt går lettere. Nå fikser jeg dessuten å få høy puls på sykkel. Jeg vet hvordan jeg skal få det til uten at beina er fulle av syre og totalt visne før jeg når 80% maxpuls.

Midt i måneden var det familietur til Stöten (i Sälen, som er noen skarve mil fra Trysil på Svenskesiden, merk prikkene over o’ene). Været var stort sett med oss; plenty snø, ikke noe vind, noen hyggelige minusgrader. Sol og blå himmel ble observert flere ganger. Rene paradis!
Her bedrev vi alt fra langrenn via snowboard og snøballkrig til ekstremaking. Innimellom hyggen snek vi voksne oss også ut på noen litt svettere økter både i joggesko og med ski på beina. Jeg har null talent i langrenn, og fikk atter en gang bekreftet at det hadde gått en del fortere hvis jeg hadde byttet skiene med joggesko. Men det går såpass greit at jeg ikke gjør totalt skam på nasjonaliteten min.

Vel hjemme var det tilbake til en grei rytme med løping ute og inne, spinning og styrketrening. Dette året skal jeg prøve å trene med fokus på sykling, kanskje ingen dum idé da jeg er påmeldt tre terrengsykkelritt foreløpig, og vurderer flere. Jeg gleder meg skikkelig til å bryne meg på gjørme og mer moro i Terrensykkelrittet i Mai, selv om jeg ikke er heeelt sikker på at jeg vet hva jeg gir meg ut på!

Februar ble en knallbra måned timesmessig!

Over 35 timer trening, fordelt på 13,5 time løping (ca 16 mil), 9 timer sykling, og resten en salig blanding av langrenn og styrketrening. Så jeg begynner å nærme meg eliteentusiastnivå!

Streakebryter og løpedigg

Den ivrige leseren av denne bloggen har kanskje fått med seg at jeg var på en streak. Vel, på fredag så hadde jeg mye mer lyst til å sitte hjemme og skravle med masse ost og vin, så da ble det slik. Det var jammen godt å få det overstått. Vil jo ikke dra på meg en løpenevrose heller! Så nå har jeg hatt hele 1 hviledag i 2013, og flere skal det bli!
Noen av helgedagene har det vært MEGAVÆR, så etter å ha kurset krapylene videre i norges nasjonalsyssel (langrenn, dvs kortrenn da det sjelden blir så langt) noen timer, er det ut å fly i sola.
Sarpsborg er en glimrende by å ha løpedilla i, sjekk f.eks dette:

Nice? Nå har det heldigvis kommet mer snø, så da slipper vi å få enda flere tjafsete ski og akebrett som må pensjoneres for tidlig pga for hardt føre (grus).

Forøvrig er jeg nå godt i grooven med å variere treninga. 2-3 ganger i uka er det å løpe med stor sekk til Sats. Det er ikke smått man skal ha med når man er en kronisk oversvetter! Svett når jeg kommer frem, rekker ikke å bli noe mindre svett før spinninga begynner, etter spinninga er ferdig drikker jeg 15-20 liter vann for å hente meg inn (jeg er som en sånn magisk svamp som krymper til 1/20 av størrelsen når den er tørr), vaske de tapte 15-20 litrene svette fra sykkel og gulv, skifte, og så skyve/flytte/løfte på ting til kroppen er gelé.
Deretter favoritten: dra svett løpetøy på en svett kropp, og tre på en sekk som er 4x så tung pga svett tøy, så fly de første 500m hjemover før virkeligheten tar igjen kroppen. Derfra og de få kilometrene hjem kjennes mistenkelig nær km 32 på en marathon. Men når jeg begynner å lukte huset så løsner alt igjen, og sklir avgårde ganske så fint.

Deretter klimax: husets største glass, fyllt til randen med iskald melk og Oboy. Snadder!

Nå nærmer vinterens høydepunkt seg med bris-skritt – vi reiser til fjells for å finne mer snø, og brattere terreng vi kan ramle ned med frydefulle hvin. Vi gleder oss skikkelig til å koble ut & av og kose oss med unger, svidde grillpølser, og blå Swix noen skarve dager. Kanskje en Star Wars marathon er på agendaen en kveld foran liten skjerm og peis, med kakao og røde kinn. Gammel-skole Hard Kåre!