Bad gear day: Terrengsykkelrittet 2015

Årets høydepunkt av sykkelritt ble en nedtur. Eller ble det? Jeg burde som vanlig ikke ha satt vekkerklokka på 06:00. Klokka 04 hadde jeg sovet et par timer, og kunne glemme mer av den sorten. Kvelden før hadde stisykkelen blitt sjekket og testet, bagger pakket, dingser ladet, og alt stappet klart i bilen.

Havregrøt, kaffe, og jeg var på vei. Regnet bøtta ned. Stoppet på en bensinstasjon (dieselstasjon?) og handlet kaffe, Red Bull og en Ola pakke. Fikk i meg det meste før jeg var fremme på Haraløkka. Fra bilen og til sekretariatet var det vel en drøy km – nok til å bli klissvåt. Men kø var det ikke. Tøff sykkel med startnummer på 1-2-3, primitiv toalett-boks testet og funnet i orden, og så var det bare å slå ihjel tiden med å snakke med kjentfolk. Det ble fort kjølig, og etter en varm to varme kaffe ble det oppvarming. Eller holdevarming.  4 plussgrader og regn egner seg ikke til roligstitting. Heldigvis hadde jeg byttet forhjul, og var nå armert med et grovt og seigt Butcher-dekk fremfor Fast Trak. Merket allerede på holdevarmingen at det var smart.

Den stående rytter. Takk til Eirik Grønevik / www.mtb-action.com for flotte bilder!
Den stående rytter. Takk til Eirik Grønevik / www.mtb-action.com for flotte bilder!

Etter å ha trillet frem og tilbake en stund og tråkket igang blodomløpet skulle jeg finne tak over hodet og kle av meg det ekstra tøyet så jeg var klar til start. Dette var ca 5 min før det braket løs.  På vei til nevnte telt forsvant setet under meg, og plutselig satt jeg på en barnesykkel. Jeg har nemlig en slik justerbar setepinne. Du trykker en knapp på styret, og vips så forsvinner setet ned, slik at du kan takle dropp og bratte stup full av selvtillitt mens du shredder og mener at det meste er sick!, rad! eller gnarly! Ett trykk til, og setet kommer opp igjen, slik at du kan sitte ordentlig og trå. Problemet var at setet ikke satt seg fast i noen posisjon. Det var som å sitte på en slik pneumatisk barkrakk hvor noen har teipet fast håndtaket. Opp og ned. Akkurat det jeg trengte.

Febrilsk mekking i teltet til Trek/Foss sykler hos bekjent Pål Valbjørk (takk for hjelpen!), og vi fikk bare slått fast at her var det ikke noen fiks. Selv ikke slegga Pål tilbød hadde noen effekt.
Jeg hanglet og stilte meg opp bakerst i startfeltet 30 sek før start, og prøvde å tre trange hansker over frosne fingre mens jeg gryntet og kjeftet på meg selv. Jeg kunne jo ikke bare dra hjem heller!

Starten gikk, og jeg hang meg på stående. Satt meg ned og gynget litt, sto litt, gynget med med knærne over øra og slik gikk det på en måte fremover. Kanskje ville problemet forsvinne? Avanserte noe, men motivasjonen var ikke tilstede. Dette måtte bli en tur, ikke et ritt. En ganske kjip tur når jeg ikke kunne sitte og trå som normale folk. Så da ble det sånn. Var det noen som kaaanskje var litt raskere (ett eller annet sted) bak, gikk jeg pent til siden, slapp forbi. Om noen gikk på snørra var det stopp, hjelpe og trøste. Teknisk? La meg ile til unnsetning! Konkurranse sier du? Hvor?

Kulda forsvant, kanskje fordi jeg raskt ble isolert i gjørme. Selv om regnet gjorde sitt ypperste klarte det ikke å vaske noe som helst. Det ble spytting av sand og manisk blunking for å holde nogenlunde kontroll.

Løypa var tidvis fantastisk fantastisk moro, tidvis alt for våt til å være moro i det hele tatt. Noen partier var så våte at det var vanskelig å gå, men like etterpå kunne det komme et crux, en NOTS-bygget gullsti eller en bakke som gjorde at man glemte alt sånt. Folk trasket en gang til knes i gjørme, og som vanlig var det mange morsomme kommentarer og øyeblikk. Jeg suttet litt vann fra min nye camelbak-blære som var helt suveren i forhold til den gamle ¤%#¤%#!!-blæra, og ignorerte sportsdrikk og gel i baklomma veldig.

Det å sykle med pogostick-sete var ikke spesielt moro, og jeg ble etterhvert en bitter, gammel mann som var dritmisfornøyd med det hele da jeg hverken kunne kjøre på bortover eller nedover. Korsrygg og armer ble raskt gelé av ståsyklinga, og jeg bestemte meg for å kun kjøre 1 runde. Løypa var dessuten så oppkjørt av vær og kråssende syklister at det egentlig ikke fristet å ta en hel runde til. Noen av partiene, definitivt, men ikke hele. Jeg hadde ørten stopper hvor jeg banket, dro, flekket og vrei i sete, setepinne, sykkel generelt, samt håret mitt uten at det hadde en tøddel effekt.

Inne på de siste kilometrene ble jeg tatt igjen av flere kjentfolk som hadde startet etter meg på 1-runde-konkurransen (Hei til Lars-Hugo, Pål og Stian! Bra kjørt!).. Fikk skravlet og heiet litt på de, og klagd masse over tingenes tilstand for min del. De siste forbanna bakkene mot Haraløkka gikk helt greit til en forandring, og jeg fikk forklaringen ved gjennomgang av gadget-loggen: snitt på 78% av makspuls på “rittet” for min del. En normal stitur mao. Til sammenlikning banka jeg grus på Grenserittet i fjor med snitt på 88%. Kom meg i mål med et hopp, og slæddet til mottak av iskald Cola etter 3 timer og 10 min kosetur.
En prat med kjentfolk, og så kom kulda snikende.

Cola funker, selv om det er dritkaldt og regn. Takk til Pål Valbjørk for portrett.
Cola funker, selv om det er dritkaldt og regn. Takk til Pål Valbjørk for portrett.

Jeg trillet ned bakken til bilen, startet den, fyra varmeapparat og sete, og satte igang å skifte meg ut av møkka. Lettere sagt enn gjort. Tror jeg brukte lengre tid på å få av grisete, svette plagg og tre meg inn i nye enn det jeg gjorde på å gjennomføre rittet. To evigheter, minst.

Note to self: ta med løse klær til skift neste gang. Dropp tight superundertøygreier.

Siden jeg var nær døden pga iskaldt, ble det ikke noen retur til arenaen, men sporenstreks hjemover. Tenkte på hva det kunne ha vært. Hvor helrå og dominerende jeg sikkert hadde vært dersom hvis og for ikke å glemme hvis jeg hadde trent målrettet bla bla bla…For å slutte med sånt rullet jeg innom en McDrive, fikk meg et par burgere og en grande milk shake. Det hjalp.

I dag gjorde jeg to sykkelting: jeg demonterte den fordømte setepinnen, og konstaterte stort havari. Deretter dro jeg på lycrauniform, tok frem halvdemperen, og syklet en lett og rolig asfalt-tur i sola. I morgen er det stitrening med klubben igjen.

Sarpsbborg viste seg i ballkjole i dag. Kjipe ritt-greier huskes lenger ikke som kjipe.
Sarpsborg viste seg i ballkjole i dag. Kjipe ritt-greier huskes lenger ikke som kjipe.

Gleder meg til å ta hevn på både setepinne og ritt i 2016!