Paradis – rett rundt hjørnet!

Jeg har småsutret litt rundt temaet “er lei av å løpe i Sarpsborg”. Dette fordi jeg har løpt mye innenfor en radius på en drøy mil av huset. Gjett hvor glad jeg ble når jeg oppdaget (for meg) nirvana innenfor denne sonen!
På søndag bar det ut for å se om bein & puls var klare for å løpe igjen. Grunnet redusert løpetid og tiltagende Alzheimers valgte jeg Adizero Adios – og da ender det nesten alltid med tempoøkt.

Jeg så ikke på klokka før rundt ca 4 km, tok det helt passe, og hadde ingen ambisjoner med turen annet enn å kose meg og håpe at det ikke var vondt noe sted. Dermed var jeg litt overrasket over 4:30-tempo…
Selv med konsing på å moderere farten gikk det i brukbart tempo videre, og når milen ble krysset på 46 ettellerannet stoppet jeg. Pulsen gikk sakte nedover, og etter et par minutter jogget jeg 3km hjemover rolig, dvs så rolig jeg klarte.
Pulsen hold seg høy, selv om jeg senket farten med nesten minuttet pr km. Ikke bra – men mye bedre enn før!
Hva er nå dette da?

På Mandag ble det derfor nok en gang gjørmeparty på sykkel, med kompiser. En glimrende 55km tur, nok en gang gjennom deler av Hennesrittet-løypa. Mot slutten av turen, og like ved en av mine faste løperuter, ble jeg introdusert for en hinsides flott sti. Den snoket seg langs en bekk i bunnen av en liten dal, og krysset bekken flere ganger på flotte broer. Tydelig preparert, og av kulturell verdi. Det var sågar mange skilt med info om ett eller annet, men jeg var for opptatt med å følge gjengen i god fart med kamera i hånden til å få med meg noe som helst….men for en flyt! Opp, ned, sving, bro, sving, hopp…perverst bra! Det at bakhjulslageret mitt havarerte høylytt etterhvert gjorde absolutt ingen ting, hjem kom jeg – gjørmete og med et salig flir!

Stien var nøyaktig 2 km, og går under navnet Årum-stien. Naturlig nok da den ligger på Årum, like ved E6 syd for Sarpsborg, og fører ut på den sagnomsuste Skjellin-bakken. Gleder meg til å både løpe og sykle der i sommerværet!

Notat 24.05.2012:
Det er visstnok ikke lov å sykle Årumstien. Det står visst i liten skrift på én av skiltene. Hmm. De gangene jeg har vært der har jeg ikke sett hverken menneske eller dyr, men frk. Springe ble stoppet og irettesatt av én person som gikk stien med hund akkurat da – og hun kjører ikke hardt.
Kanskje noe å debattere? Det handler jo alltid om å vise hensyn. Da jeg var der i går kjørte jeg langsomt gjennom den ene veien, så at kysten var klar, og sto på litt tilbake igjen – men fortsatt med god sikkerhetsmargin, og definitivt uten å gjøre skade på underlag eller natur.

Så – gjelder dette forbudet kun sykling på moderne treningssykkel i “glorete kondomdress”, eller også de med skjermer, bagasjebrett og Kvikk-Lunsj i sekken? Time will show…

Aktiv uke + en perfekt lørdag

Flere tøffe løpeturer i lysløypa, sosialpass i skogen, et par mølleøkter…uka har vært kjempebra. Det toppet seg i dag da jeg ble invitert med på sykkeltur, og det passet bra i heimen. Ut bar det i flott vårvær, en kanonbra 55km tur med et litt mer seriøst forsøk på Strava-segmentet Stikkaåsen opp. Hardt, men gøy!
Stikkaåsen er kjent i distriktet – vi starter helt i bunnen ved Solli, så er det oppover, oppover – 2,8km med 123 høydemeter og stigningssnitt på 4,3%. De siste 2-300 metrene er det oppimot 11%, og da blir det gelebein. Med det geniale verktøyet Strava får man i tillegg det sosiale i treningen. Segmenter – etapper – blir automatisk logget, og man ramler inn på resultatlistene. Motiverende! (funker både for løping og sykling, og finnes som apper til telefonen etc).

Vel hjemme ble det en kjapp dusj og brødskive, før Therese var klar for løpetur. Med barnefri var jeg ikke vanskelig å be! Etter øktene var det mulig å ramle sammen i bare shortsen på verandaen og stappe seg med Kvikk Lunsj og Red Bull. Om noen timer er det 50-årslag, får se hvor mye sinnabrus kroppen tåler i kveld :)

På to hjul igjen!

Sykkelen min har tradisjon tro støvet ned i garasjen etter fjorårets Grenseritt. Planen i dag var å kanskje ta en sykkeltur med Therese for å motivere for Hennesrittet (yohoo!), men grunnet lumske basiller hos fruen ble dette droppet – men det nydelige vårværet måtte jo utnyttes! Det passet da perfekt at arbeidskamerat (dvs Head Honcho) Stig ringte og lurte på om jeg ville være med på søndagstur. Familien godkjente prosjektet, og da var det bare å finne sykkelsko på loftet, blåse spindelvevet av doningen og gi den et par strøk med hitech smørespray.
I tillegg er jeg stolt eier av nytt sykkelswag etter å ha jobbet med nettprosjektet til Team Sepura. For de uinvidde er det ekspresslaget i Østfold som har planlagt å vinne Lillehammer-Oslo i år. Prosjektert snitthastighet er ikke ydmyk – 47 km/t.  På tråsykkel! Dette er barskinger!

Etter å ha anaylsert behov for antall lag tekstiler, ladet opp gadgets, pakket banan, pumpet luft etc bar det avgårde for rendezvous hos Stig. Egentlig skulle jeg prøve en av råtass-syklene hans, men pga feil kjønn på pedalene ble det til at Gamle Trofast fikk kilometerene. Min doning (Scott Scale 70 totusenogsyv) er ikke spesielt heftig, begynner å dra på årene, og har alltid hatt noen kg for mye. Jeg får ikke mye cred for den blant syklister akkurat….men solid er den, og den har svært gode kjøreegenskaper når jeg kjører BANZAI.

Stig sykler mye – både på stedet hvil i form av spinning, samt ute i frisk luft, og har mange tøffe ritt bak seg. Så planen var som normalt å holde følge så godt det gikk uten å knele. I dag var det godt å sykle.

Løypa gikk via Tunevannet og Trøsken til Råde, mase flott natur, men stedvis sugende våt grusvei. Derfra til Solli, litt klatring opp til Stikkaåsen, ned igjen og hjem. Strava forteller at jeg bikka 70 km/t ned bakken der – med kamera i hånda. Kult. Distanse ble en snau Marathon.

Vi tok det rolig, null stress, og koste oss med turen. Bakkene opp til Stikkaåsen var tøffe for mine pinglete løpelår/legger, men jeg kom opp med æren halvvegs i behold. Turen var så bra at jeg egentlig kunne tenkt meg å holde på lenger….inntil vi kjørte forbi et hus hvor det var middag på gang, og eimen minte meg på at det var tid for å kokkelere i heimen.

Så akkurat nå er jeg keen på å SYKLE! Gjørme, hopp, bratte bakker…ja takk!

Denne iveren kommer sikkert til å holde helt til i morgen, når jeg våkner opp med et mega-blåmerke i stedet for rompe. Vi får se!