Bloggvegring? Muligens…

Treningsfri kveld og alenepappa. Sitter og trøkker foran en skjerm med ungene i seng og mor på jobb-happennings, og fikk litt dårleg samvete for denne bloggen. Jeg må ærlig innrømme at det sitter litt langt inne om dagen å blogge, men satser på at det er en midlertidig formsvikt. Kanskje det endelig er 40-årskrisa som slår inn? Kanskje det er en motreaksjon mot at absolutt alt dokumenteres på nett?

Problemet er nemlig ikke at det ikke er noe å skrive om. Det sykles, løpes og trimmes som aldri før, og jeg har det megafedt. Jeg er fortsatt prylbøg, og har alt for mye treningsdingser.

I vill panikk/ved et plutselig innfall ble det nemlig kjøpt inn en sykkelrulle til å ha i kåken. Det var kanskje et resultat av den overkjipe vinteren, men det fungerer fint. Veldig greit å ta seg en sykkeltur innendørs uten å slepe seg avgårde med bil etc, for ikke å nevne at man slipper å høre på noen andres musikk. Dermed har vi en ny ting å drive med mens vi koper serie på Netflix.

Første pri, og største glede er fortsatt stisyklingen. Ikke pysete grusveier, men vi sykler i terreng så brokete at det er lettere – og raskere – å komme seg igjennom med joggesko eller stylter. Men opp skal vi! Med flere tusen lumen på styre og hjelm, brede knastedekk med pigger, kne- og albuebeskyttere, støtdempere og baggy shorts. Samt ryggsekk med bamsemums.
Ikke for å skryte (jo kanskje…), men det begynner å utvikle seg noen skillz. Jeg tryner ikke annenhver hindring lenger, og er absolutt ikke sinken, eller bakerst. Noen ganger går det til og med så det griner, og i tradisjonell stisykkelkultur får man da ofte etterslengt skjellsord som O2-snapper, Grusbanker o.l. Humoren i miljøet er upåklagelig, det er rett og slett fantastisk sosiale mennesker som driver stisykling. Jeg har fått flere titalls nye bekjentskaper fra Østfolds rike, ja selv utover fylkets grenser. For det er slett ikke å kimse av å slenge sykkelen på bilen og kjøre en time for å møte andre syklister i skogen. Avtaler gjøres på Facebook, og det er alltid noen med. Som regel må man svette seg igjennom valgene hvor og med hvem man skal sykle.

Trening? Jeg løper hver uke, men ikke like fokusert. Helst sosiale turer, eller kortere jag med intervaller for å få blåst hjertekamrene rene, få litt gørr ut av arteriene og vind i…det som er igjen av håret.

Intervaller blir det uansett nok av på sykkelturene. Her forleden var vi ute i skogen i 2.5 timer, med effektiv sykkeltid på litt over 1.5 time. Vi beveget oss drøyt en mil (!). Innimellom stoppet vi og skravla, lappet en slange eller fikset et kjede, eller lappet sammen en skulder. Så var det atter fullt kjør. Resultatet var nesten én time på over 90% av makspuls. Nich Slecht! På spinning eller rulle må jeg jobbe som en idiot for å komme over 90%, ja selv når jeg løper må jeg ha motbakke, og nesten alltid er det beina som stopper – ikke kondisen. På stisykkelen får jeg 90% to minutter unna døra.

Prøv å sykle opp trappa til inngangsdøra deres, så skjønner dere hva jeg mener!