Terrengsykkelrittet for fjerde gang

Årets første sykkelhøydepunkt er overstått. Denne gangen ble det akkurat likt de romantiske forestillingene jeg har i hodet mitt, og ikke en iskald gjørmefest med teknisk trøbbel som i fjor.
Sykkelen ble som vanlig klargjort og testet kvelden før. En kjapp tur i en lokal flytsti bekreftet at alt var på stell – jeg persa på segmentet, og sykkelen var en fest å slippe løs over stein og røtter. Gaffel og demper ble justert, og dekktrykk tilpasset.

Det kjipeste jeg vet er stress, så derfor begynte planleggingen for flere uker siden. Pakkelister ble skrevet, utstyr sjekket og fikset i minste detalj. Trodde jeg ihvertfall. Jeg var som vanlig schizo når det kom til distansevalget. Skulle jeg ta én runde, og kjøre det med bånn gass som i et ritt? Eller skulle jeg velge to lange, og jobbe med å posisjonere ut kreftene så det holdt litt lenger denne gangen? Skulle jeg kjøre agressiv rittfulldemper, eller stisykkel med mer komfort og trygghet ned de mest tekniske partiene?

Fra tidligere TSR vet jeg at runde to kan være usannsynlig tøff. Når jeg går tom, så gjør jeg det skikkelig. Det blir hardt nok bare å ha fremdrift, være seg på sykkelen eller til fots. Avgjørelsen ble tatt fredagen før, på test-turen med stisykkel. Ja, den er på langt nær så lett å trå fremover som rittfulldemperen, men moro-faktoren kan ikke sammenliknes. I tillegg er den mer robust, og tåler dårlige linjevalg når man er i tåka etter 3 timer rittsykling. I tillegg gjør den meg til en bedre syklist, da sjansen for å gå på trynet reduseres dramatisk pga slakk styrevinkel, kort stem, justerbar setepinne og mer vandring.

Kongeargumentet er jo uansett at jeg ikke er med på TSR for å konkurrere, men for å ha en svett fest på sykkelen!

De foretrukne, grove, stidekkene ble byttet til fordel for semi-grove Specialized Ground Control 2.3″. Ruller ok, ok grep, og solide, ellers ingren endringer på sykkelen.

Fredag kveld ble alt lastet klart i bilen, inkludert alt for mye verktøy og reservedeler. Jeg hadde med dobbelt opp av mye, dvs, stort sett hele grasjen, så mulighetene for å glemme noe var mer eller mindre lik null.

Vekkeklokka fikk meg opp litt før 06, en kjapp dusj, og så tre på seg dagens uniform som jeg hadde lagt frem i riktig rekkefølge. Subbe ut på kjøkkenet hvor havregrøt og kaffekopp var klargjort for varmtvann. En rask frokost, fylle drikkesekk med isbiter og vann, ta med ferdig sportsdrikk fra kjøleskapet, og jeg var på vei.

I år var basen ved Skullerudstua pga anleggsvirksomhet på Haraløkka. Jeg kom frem alt for tidlig, og var blant de første til å hente ut startnummeret. Ditto fikk jeg god tid til både utvidet dassbesøk, oppvarming, skravling, og prepp av sykkel.

Sykkel rigget klar til start. Med løs flaskeholder...
Sykkel rigget klar til start. Med løs flaskeholder…

Tiden fløy, og plutselig var det start for min gruppe. Jeg valgte en konservativ tilnærming, og var blant de siste ut fra start. Denne gangen fikk feltet god spredning før sti da det ble et par-tre kilometer med grusklatring og enkel sti før vi kom skikkelig igang. Med en gang det begynte å bli litt grovt, la jeg merke til at det skranglet i sykkelen, og så at drikkeflaska med stativ danset frem og tilbake på ramma. En amatørfeil! Dette var første gang jeg brukte flaskeholderen, og hadde rett og slett glemt å skru den skikkelig til. Snart sto flaska på tvers, og en pitstop måtte utføres. Det var passe hendig at på denne sykkelen sitter holderen montert i et lokk (hanskerom!) på ramma, så jeg klipset av lokket med flaskeholder, og stappet det i sekken. Flaska fikk være – uaktuelt å dra trekvart kilo ekstra i sekken!

Den nye løypa var rett og slett glimrende. Lange stipartier avbrutt av korte gruspartier, som oftest med seige klatringer. NOTS har virkelig stått på med å bygge en løype som tåler 600 syklister med max attack. Det var spennende hopp, klopper, broer og dropp i tillegg til kilometervis med flytsti krydret med rock gardens, høkk og bratte nedkjøringer. Nøyaktig som bestilt!

Jeg tok det pent på grusen, passet på å hente meg inn, spise og drikke og tørke svette. Andre holdt trykket oppe, og dro forbi, men jeg tok de igjen på stien. Etterhvert fant vi en rytme i det hele – når vi kom inn på sti, kjørte de til siden, og jeg kunne brææpe så mye jeg orket. Ute på grusen var jeg en sitting duck.

Bortsett fra en teit feilnavigering – jeg må ha vært den eneste som klarte å gjøre en feil sving i år – så forløp den første runden fint. Kjente at kroppen ble sliten, men hadde fortsatt ok flyt. Mot slutten av runden kom de råeste fra 1-rundepulja som startet 10 min etter oss, og dro forbi. Jeg rakk å skravle litt med et par av de jeg kjente, og skjønner ikke at det er mulig å være i så bra fysisk form!
Turen til runding var uendelig mye mer komfortabel enn før – nedover! Ved runding stoppet jeg, fikk drikke og banan, og diskuterte vær og vind med en hyggelig vakt. Alle vaktene var supertrivelige, de heiet, tok bælgen, og lagde show. Kudos!

På runde to kom regnet, og det ble griseglatt på enkelte røtter og svaberg. Jeg stoppet to ganger og slapp ut luft for å få litt bedre feste, og snart kom jeg inn i en fin gruppe på 2-3 ryttere som var sterkere enn meg oppover og på grus, men som vinket meg forbi på nerroverstiene. Beina begynte å bli kjipe, men fortsatt stas! Litt over halvvegs inn på runden mistet jeg konsentrasjonen et lite sekund, og det var nok til at jeg fant noen glatte off-camber røtter å tryne på. Slo pusten ut av lungene, dro på meg noen skrubbsår, og hofta fikk en karamell som skulle blomstre til et vakkert blåmerke dagen derpå. Men etter noen minutter var det helt greit. Det som ikke var greit var en talentløs landing på et dropp hvor jeg klinka kronjuvelene i setet. Da hadde jeg lyst til å grine, men det ble med noen kraftige eder og stønn. Etterhvert forsvant den vondten også, og det var bare å holde trøkket bevegelsen i gang til mål.

Første runde gikk på ca 1:50, den andre en god del tregere, mest pga regnet og trynings, men jeg hadde disponert godt nok til å vinne spurten over mållinja mot en av gutta jeg hadde kjørt med gjennom hele runden. 3:57 stoppet klokka på etter to runder, og det var jeg rett og slett knallfornøyd med – selv sola kom fram igjen for å sette litt ekstra spiss på lykkerusen.

Skrubbsår er tøft. Gir cred.
Skrubbsår er tøft. Gir cred.

Ditto sykkelvalget – det var digg å ha et lekent oppsett, senkepinne og snille vinkler så jeg kom meg over og ned de grøvste delene av løypa med litt fart.  At det hele veide noen kilo mer, og var seigt å dra opp grusbakkene gjør ingenting. Normalt pleier jeg å være kadaver halvvegs inn på runde 2, så noe må ha funka av “treninga” jeg har bedrevet.

Oppsummert tek spek TSR 2016 – 2 runder:

Sykkel:
Specialized Stumpjumper FSR 29, 140mm vandring, senkepinne. 1×11 SRAM 30-11/42. Kunne tenkt meg 28t på kranken på runde 2 til de seigeste klatringene, alternativt HTFU.
Ground Control 2.3″ slangeløst på brede felger. Dekktrykk til slutt: 23 bak, 19 foran.
Garmin 520.
Gaffelen var litt spretten, endret oppsett på den i går. 10 psi lavere trykk (er nå på 80psi), og 3 bottomless tokens gjorde den perfekt til denne typen sti. Tenker jeg skal prøve noen andre dekk som ikke er så kjipe på våte røtter uten å rulle for dårlig. Vi får se. Var ikke så ille egentlig…

I sekken (Camelbak mule):
3 Liter vann med isbiter. 1 liter igjen etter rittet (Grr)
Verktøy og deler: Pumpe, slange, litt gaffatape, dekkspak, girwire, girøre, verktøysett med kjedesplitter, kjedelåser, førstehjelpskit, 1 sportsbar. Ekstra buff, løse ermer og tynn regnjakke. Mobiltelefon, bilnøkler og lommebok.

Næring:
Havregrøt, vann, kaffe til frokost. 0.5L Maxim sportsdrikk én Red Bull, og 0.5l kaffe med melk og sukker på vei inn. En Sportsbar før start.
4 Maxim gel under rittet. Stoppet på alle matstasjoner (3), og drakk en kopp sportsdrikk + spiste en halv banan.
Recovery umiddelbart etter mål: 1 boks cola, 1 boks cola til, bolle, en liten pølse, vaffel, kaffe, sigar.
På vei hjem: to cheeseburgere og en stor sjokoshake på McD siden de ikke hadde burgere på TSR. Skjerpings!
Recovery vel hjemme: Varmt bad i 1 time. Grillings med familien, store mengder rød druesaft. Masse sjokolade!

Klær:
Bibshorts, Cannondale team baggy shorts med genial lomme på låret til gel. Klubbtrøye. Specialized MTB comp sko. Etto XC-hjelm da stihjelmen er for varm til ritt. Hansker med lange fingre.

Gleder meg til 2017! Nå er neste happening Skjebergrittet 25. juni. Dertter Offroad Valdres med S.V.E.T.T, og Ultrabirken i August.

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

Stress! Tvangsnevroser før Terrengsykkelrittet!

I morgen forfaller en av årets stisyklehøydepunkt: Terrengsykkelrittet. Som de to foregående år er jeg teit nok til å ha meldt meg på to runder. Fordi det er så veldig moro å bli kadaver-sliten!

Jeg har ingen personlige mål med rittet annet enn å ha det moro, og fullføre. Men det kjøres som et ritt. Ikke noen kaffepauser, selfie-stopp, dobesøk eller naturglaning. I fjor var jeg så ekstremt dritsliten halvvegs inn på runde to at enhver unnskyldning til å gå av sykkelen ble utnyttet max. Før det funket det supert. Første året var jeg alt for opptatt med å gå på trynet til å oppleve så mye annet.

Så kommer vi til stresset:

1: Det er meldt masse regn! Hva skal jeg ha på? Hvilke dekk skal brukes? Vil Fast Trak duge i gjørmebadet?
2: Hvilken sykkel skal jeg bruke?! den jeg helst vil bruke var ferdig på rep for 10 minutter siden. Har ikke kjørt den på en måned, og det rår usikkerhet rundt dempergaffelens funksjon. Den andre er alt for grov til denne typen ritt, men bombesikker og råmorsom nerrover.
3: Formen er håpløs. I fjor var det hardkjør med bakkedrag, fokus på fart, harde langøkter, jeg deltok i flere ritt osv. I år har jeg vært oppmann og trener for terrenggruppa i sykkelklubben. Målet har vært å få med “alle” – dermed har jeg stort sett tatt det rolig på trening så nybegynnerene ikke har blitt skremt. Har jo vært der selv.
Stiturene har vært tidvis harde, men da i naturlig intervallform: kjøre som pokker (også kjent som “brrræææp!”) i noen minutter, så stoppe og skravle.
4: Rittforberedelser generelt. Hva skal jeg ha med av utstyr, reservedeler, mat og drikke, nødbluss, redningsvest osv.

Men én ting er sikkert: jeg gleder meg! Til å kunne sykle i 4-5 timer og ikke tenke på noe annet. Til å møte andre tullinger som digger å sykle der hvor det er lettere å komme frem med joggesko. Og til hamburger og sigar etter målgang.

Sees kanskje på Haraløkka i morgen sånn ca når fuglene står opp. Jeg er tullingen som stresser i dokø. Garantert.

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

Nordsjørittet/Motvindsrittet

Hele laget samlet før start. Ett eller annet sted i mølja er undertegnede klemt inn med kaffekoppen.
Hele laget samlet før start. Ett eller annet sted i mølja er undertegnede klemt inn med kaffekoppen.

Jeg var litt stor i kjeften i vinter da jeg fikk invitasjon fra en av kundene på jobben til å stille på deres lag i Nordsjørittet. Takket naturligvis ja, ingenting er som å binde seg til et mål. Den gangen hørtes det ut som en lek; et relativt flatt, uteknisk grusritt mellom Egersund og Sandnes på 91km. Ca 100 stykker på laget, VIP-behandling, stor stas.

Da tiden begynte å nærme seg var det dags å saumfare internettet etter mer info, og det var da jeg ble litt usikker på om bråkjekkheten hadde tatt overhånd. Vi skulle sykle sammen med 12000 andre, og starte i veldig sen pulje. Sannsynligheten for skikkelig vær er stor, det går legender om vindforholdene, sinnsyke bakker og mer skremmende prospekter. Arrangøren har lagt ut en høydeprofil på rittet som ser nokså nifs ut. Det skulle gå smått opp og ned, hit og dit, før man ca halvvegs kom til en monsterbakke på 3.7 km.
Ved 7 mil er det nok en bratt bakke, kun noen hundre meter, men så sagomsust at den har sin egen Facebook-side. Bakkegjengen begynner forberedelsene omtrent samtidig med at man kan begynne å sykle ute. Var dette norges TDF?

198267378
Passering ved 67 km

På med grusdekk, pakking av bag, og avgang tidlig fredag morgen. Vi valgte å kjøre over fjellet via Haukeli fremfor melkeruta via sørlandet, og det var definitivt riktig avgjørelse. Været var perfekt, nesten ikke noe trafikk, og naturen simpelthen overveldende! Det var som å kjøre gjennom en endeløs reklamefilm for Freia Melkesjokolade. Små røde gårder, grønne enger, fosser, fjell, daler og sjøer kom som perler på en snor. På toppen av fjellet var det fortsatt 2 meter høye brøytekanter! Når vi nådde toppen, møtte vi en vegg av mørke skyer, og….vind.

Vel på plass i Sandnes ble vi svært godt mottatt, og fikk utdelt sykkeltøy av glimrende kvalitet, og transport av syklene var organisert i detalj. Noen hundre meter unna lå hotellet, og kvelden ble viet en kembo pasta, en høy øl, og tidlig avtale med Jon Blund.

Hotellfrokosten ble ikke helt A4 – det var ikke aktuelt å kaste seg over egg, pølser, juice og bacon som hvilken som helst turist. Grovt brød, salt pålegg, melk – alt i passe mengder.
En liten gåtur etterpå satt vi i bussen sammen med resten av gjengen og skrønet, og turen ned til start tok en snau time. Etter å ha blitt gjenforent med syklene skulle vi møtes i en av kundens butikker. Her kom første stress-øyeblikk – høyre pedal og sko var ikke venner. Når vi kom frem fant jeg at cleat’en på skoen hadde løsnet. Med litt triksing ble det greit løst mens debattene om dekktrykk gikk friskt (65 pund er vanvittig på terrengsykkel. Max trykk i pund = vekta di/2. Gjerne mindre!).
Reservedeler ble gaffatapet fast på sykkelen, lommene stappet med gel/energibarer, og orange brilleglass montert.

Vi ble servert kaffe og energibarer, tok et par gruppebilder, og vips sto vi på startstreken – langt frem. Strategien var barsk; vi skulle henge oss på tetgruppa fra første meter. Både kollega Stig og jeg har kjørt noen ritt før, og regnet det ikke som usannsynlig at vi var bedre forberedt enn mange i pulje 23 som besto av 366 ivrige syklister i en flora av sponset tøy, hvorav samtlige ca 80 fra “mitt” lag.

Starten gikk som den skulle, og vi la oss inn blant de 5-6 raskeste. Resten falt av omtrent med en gang. Løypa gikk på grussti, og var kupert og fin. Det gikk ikke så veldig lenge før vi skjønte at her var det ikke mye hjelp å få, så etter 15km dro vi fra heller enn å dra. Det som gjorde det litt ekstra spennende var at vi begynte å ta igjen folk fra puljene foran allerede etter noen få km…

Etter ca 2 mil var det noen morsomme utforkjøringer på grusen, og da fikk jeg beskjed av Stig om å bare gasse på (jeg digger raske utforkjøringer!). Resten av pulja var vekk. Allerede nå begynte vinden å tære, den lå på konstant motvind 10-12 m/s, og det ble etterhvert seigt å ligge alene. Folk var flinke til å holde seg på høyre side på asfalt-delene, men så snart det var grus og sti var det sikksakk-kjøring, og det ble en del “hooooold høyre!” fra meg. Mange velger å kjøre på hybridsykler, men det lille de sparer på mindre rullemotstand taper de brutalt på grus- og stipartiene. Der de måtte styre varsomt rundt hvert eneste lille stykke pukk kunne jeg dundre forbi i kamikaze-fart. Bakover i puljene var det tydelig at folk ikke var komfortable med annet enn slett asfalt…

198276076
I mål etter 91km med pekefingeren på min venn Garmin

En kar hang seg på meg, og han klatret godt. Jeg bestemte meg for å prøve å kjøre med han til monsterbakken (aka Vandavatnbakken), og tok det rolig. Da bakken kom ble jeg skuffet. Den var lang, men ikke spesielt bratt, og nok en gang var det bare å dra på. Han jeg regnet med litt drahjelp fra gikk tom halvvegs. På toppen bar det over jorder og skog, og her var det kø overalt. To-tre ganger måtte jeg selv gå av da det ikke var plass til å komme forbi uansett om jeg passerte mellom eller på høyre eller venstre side, men løypa var moro!
Etter 5 mil ble det litt demotiverende – lange, oversiktlige asfaltstrekk eller sti langs stranda, med laaaaaang rekke hvor jeg lå mutters alene og passerte på venstre side. Utsikten var fin, men her var det bare å gjøre seg så liten og lav som mulig.

Jeg begynte å glede meg til Monsterbakke #2, Tubakken,  og med 7 mil i beina ble den seig. Det var ikke noe problem å sykle opp med en anelse driv, men det var så vanvittig mye folk i bakken – ikke bare deltakere, men familier, utdrikningslag, live-band, hunder, klovner og barn – mao full fest fra bunn til topp. Skikkelig spissrotsykling! På toppen fikk jeg en plastkopp med Cola av en gutt, og jeg var nok litt dypt i racermodus, for halvparten av colaen fikk han utvortes.
Sjekk denne videoen for å oppleve Tubakken og festen under Nordsjørittet!

Like etterpå kom jeg til langestasjonen vår kunde hadde, og tok de litt på senga. Men banan, smil og heiarop fikk jeg med meg i farta. De andre matstasjonene var uaktuelle – her var det kotyme å stoppe og stå i kø, kanskje også knipse et bilde eller to, og slå av en prat. Man har jo startnummer på sykkelen, og da gjør man ikke sånt :)

Etter flere km med mer asfalt kom vi inn i et himmelsk parti. Kupert grussti gjennom skog, rundt sjøer med noen artige nedoverpartier. Her gikk det unna, og jeg gassa på det jeg var god for. Følte meg helt konge der jeg sto og tråkka med slædd mens folk flest var helt tomme for trøkk. Nå fikk jeg igjen med renter for å ha spart krefter før bakkene. Mot slutten kom enda en bakke jeg gjerne skulle ha sluppet (den følelsen: kommer det én j*vla bakke til bryter jeg!), men så snart toppen var nådd var det et nydelig bratt serpentin-parti, og pulsen falt mange slag. Derfra var det å stå i ramma og trå siste spurt til mållinjen.

Her var hele byens sentrum i kok – partytelt og sponsorlogoer så langt øyet kunne se mellom medaljebærende syklister. Jeg fikk etterhvert parkert sykkel, truffet lagvenner og vi nøt mange B-vitaminer i flytende form samt obligatorisk hamburger i ren VIP-stil i solskinnet.

Jeg endte på 3:45, og etter sigende var rittet 20-25 minutter lengre pga vinden i år sammenliknet med i fjor. Egentlig knallfornøyd med egen innsats, tror aldri jeg har blitt #2 i en pulje noen gang åkke som.
Med start i en bedre pulje hvor det er mulig å få litt drahjelp kunne det gått enda bedre. Rittet er såpass enkelt teknisk at de fleste kjører rulle hele veien, og det er ikke mange terrengritt hvor det er mulig…

Så: hvis du lurer på om du skal kjøre Nordsjørittet til neste år er det ikke noe å lure på! Et flott, lett ritt i fantastisk natur, masse liv, blide syklister, og arrangementet er kanonbra organisert. Pass på å ha nok timer sykkel i beina på forhånd, spesielt rolige langturer. Kom deg med i en seeedet gruppe, og kjør absolutt MTB med grusracedekk, glem smale hjul!

Påkledning (gjennomsnittstemp: +10c)
Sykkelshorts, trøye, kortermet superundertrøye, løse armer (ble brettet ned), løse knær,  buff som pannebånd over øra, tynne men lange hansker

Forbruksstats:
1,5 Energi-gel. Mest i munnen, en del på sykkelen og resten i baklomma/vaskemaskinen
2.5 Energi-bar (Én litt før start, kasta 0.5, det er grenser for hvor mye søtt kliss man får i seg..)
1 Flaske sportsdrikk
1 Flaske vann
0.25 glass Cola – resten over langeren..
1 kopp kaldt vann (digg)
1.5 banan

Recovery umiddelbart etter ritt:
X stk Tou, duggfrisk (nesten klar for en runde til!)
1 Hamburger
4 kopper kaffe
…+ masse sol!

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest