Komme i god form? Prøv skauen på sykkel.

Det er hardt å løpe. Man får aldri hvilt, beina må jo stadig fly att og fram. Kan det bli verre?

Ja! Løping er stort sett en monoton øvelse, og det er kondisen som er alfa & omega. Naturligvis skal resten av kroppen tåle mishandlinga, men stort sett går det på å mentalt dytte seg selv lenger enn det man skulle tro var mulig – for så å finne ut at det var helt greit liksom. Pulsen er stort sett stabil – løper du fort eller motbakke, så kan du ha kontroll, om pulsen er høy eller moderat.

..det å gå på trynet er også en del av moroa man sjelden opplever på en løpetur
..det å gå på trynet er også en del av moroa man sjelden opplever på en løpetur

Likeså på sykkel – om underlaget er greit og monotont. Men – i løpet av dette året har jeg begynt å sykle med en gjeng som trives best i skogen. Da snakker vi ikke grusvei eller lysløype, men på stier hvor man ikke skulle tro det var mulig å sykle. For min del var det mye dytting/løfting/banning/klatring og tryning innledningsvis, men etter terping, tips og sogar et kurs begynner det å komme seg. Jeg kommer opp og ned og over mange ganske så dramatiske hindre. Kanskje ikke så fort eller stilig, men dog….fremskritt.

Poenget er at det er hinsides hardt. Når jeg løper kan jeg bestemme meg for å ta en rolig tur – uansett terreng (innenfor normal løping naturligvis), og klarer det helt greit. Selv om det er skogssti. Men på sykkelen går det ikke an å ta en rolig tur når det man helst vil er å sykle sti. For å i det hele tatt komme frem må man bruke så mye energi at pumpa må levere pronto.

Jamfør rolig stitur:

stitur

 

Denne turen var 30% rolig transport til og fra skauen. Resten var kos. Allikevel foregikk mye i sone 3, og jeg var en god bit inne i sone 4 også.
Skal du opp en kneik koster det masse guffe, og du får ikke muligheten til å trille litt etterpå for å hente deg inn igjen. Da må det stoppes – og det er selvfølgelig lite aktuelt. Begynner du å sløve ender det – for min del ihvertfall – ofte med en tur på trynet fordi man ikke taklet en rot som man burde.
Sykles det skau er konsentrasjon og teknikk påkrevd, hele tiden. De to henger sammen med innsatsen. Altså – ikke mulig å slappe av! Det krever eksplosiv styrke, utholdende styrke, kondis, teknikk og mental styrke å sykle brukbart i skauen – uansett tempo. Intervaller enten man vil eller ei – for hele kroppen.

Grovt skyts: Jeg har handlet skikkelige stidekk for å kompensere for manglende teknikk. Det hjalp!
Grovt skyts: Jeg har handlet skikkelige stidekk for å kompensere for manglende teknikk. Det hjalp!

Løpeformen min var/semi-er helt ok, jeg kan løpe noen timer i sub 5-tempo, men når jeg kommer sammen med gjengen og sykler 4km rundbane i skauen er jeg laaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaangt etter. De flyr gjennom løypa som om de skulle vært aliens, mens jeg svetter, peser og stresser meg gjennom i et fåfengt forsøk i å holde følge.

Ekstrem kudos til de som sykler fort i skau, dere er mer maskiner enn sykkelen!

 

Med tunga på tørk

puls
Bakke! Bakke! Bakke! Bakke! Bakke! Bakke!

Her er en god grunn til å ikke alltid trene alene. I går syklet 15 av oss i Sarpsborg Sykleklubb til skogen nord for Stikkaåsen. For de som ikke kjenner området, er Stikkaåsen det lokale Mont Everest.

Et stykke inne i skogen er det en skikkelig bakke. Grovt underlag, grus og pukk. Der skulle vi opp og ned 6 ganger. Mao en skikkelig intervalløkt for en gangs skyld. 6×4 minutter. 65 høydemeter på 500m, og det er kun det midterste partiet. Noen flyr opp bakken, andre (les meg) krabber opp og flyr ned.

Så slitsomt a gitt. 1 eller 2 drag er jo greit. Men 6 stk. Etter drag #2 var jeg klar for badekaret. Men så skjedde det ting…og jeg fullførte alle dragene uten å dø.

Sånt hadde jeg aldri funnet på å gjøre alene!

Pulsitzer-pris? Mer klabb & babb med pulsbånd…

I våres skrev jeg om hjertetrøbbel, eller gadget-trøbbel som det forhåpentligvis er. Det innlegget er en av de mest populære på bloggen her, og jeg fikk mange verdifulle tips og forslag til remedier.
Jeg, som mange andre, har problemer med “spikes” i pulsloggen, og den resulterende grafen minner mer om en jo-jo som blir jojjet av en unge på speed.

Jamfør en typisk økt på tredemølle: 

Lissom! Særlig!
Her varmer jeg opp i 6:00-tempo i 2km før jeg øker og etterhvert tar et par drag. Riktignok tar det litt tid å finne rytmen, men jaggu om pulsen flyt 50 slag over makspulsen?!

Det skumle her er at det tar lang tid før det normaliserer seg. Når jeg så gasser etterhvert, så øker pulsen naturlig, og de bittesmå hoppene der er akseptabelt om det er gadget eller hjerte.

Dette eksempelet er standarden i disse dager. Ofte er det mye verre. Det flyr mellom 240 og 140 i løpet av sekunder. Jeg har prøvd alle triksene i boka: fukte beltet, stramme det, flytte det, bytte batteri, vaske, klistre på tape for å unngå statisk elektrisitet, løpt med forskjellige klær for å unngå statisk el, løpt (nesten) naken for å…

U get the point. Har også målt med finger-på-halsen-metoden for å bekrefte at det ikke er sant det min venn Garmin 310XT forteller meg.

Ingenting hjelper. Frem til sist vinter var dette et ikke-fenomen, så jeg har trua på at selve beltet er kassabelt. Jeg testet nemlig med det gamle, stive Garmin-beltet, og der har jeg ikke hjertefeil…

Får bestille julegave til meg selv!

Ellers går dagene ubønnhørlig frem mot nytt år. Får til mye løping etter min standard, både rolige sosiale økter og ta-meg-selv-i-nakken-og-stresse-litt-økter. Kanskje jeg klarer å løpe lenger i år enn i fjor? Forbausende jevnt i teten ihvertfall!

Mer løpebok har det også blitt – snart ferdig med Finding Ultra av Rich Roll. Galskap!

Gir pulsklokka deg rare verdier?

Jeg har løpt noen år nå med pulsklokke, og det er et godt verktøy til å finne ut hvordan skrotten har det. Men av og til kan den skremme livet av meg til det punktet at jeg nesten får hjerteinfarkt fordi jeg tror jeg er i ferd med å få hjerteinfarkt.

Observer denne helt normale joggeturen som begynner på asfalt, flatt som en pannekake den første kilometeren:

Typisk "spikes" - ekstreme kurvevariasjoner som peker på feil med klokka fremfor hjertet, heldigvis

Jeg vet hva som er normalpuls for mitt hjerte – og jeg har en makspuls et sted rett under 190 slag i minuttet. Så høy puls ser jeg ufattelig sjelden, det er kun når jeg har provosert det frem ved å kjøre bakkepass til jeg nesten svimer av. Selv om jeg står i ramma og trår og tømmer kondisen helt skal det veldig mye til å komme over 175/180. Så det å gå fra stresset startpuls på 100 til 220 i løpet av 1,5 minutter skjer ikke uten hjelp av f.eks en stikk-kontakt eller et fallskjermhopp.

Dette er en ren teknisk glipp, og typisk begynner det i det små, for så å skje oftere inntil pulsavlesningene er ubrukelige. Etter min erfaring er det to ting som gjør at dette skjer:

1) Skittent pulsbelte.
Altså, ikke pga tryning i gjørme eller elendig personlig hygiene, men fordi svette legger igjen mye salt og annet guff på følsomme steder. Når det begynner å skje, så vasker jeg pulsbeltet forsiktig med lunkent vann og en kvart dråpe Zalo. Da er alt tilbake til normalen. Ved å skylle pulsbeltet i vann etter endt treningsøkt kan du utsette dette fenomenet.

2) Statisk elektrisitet
I fjor høst var jeg sydover, og løp turer i skikkelig varme. Da hadde jeg kun en tynn teknisk trøye på overkroppen. Pga bevegelsen i dette stoffet dannet det seg statisk elektrisitet som bøllet med pulsmålingen. Jeg kunne se det mens jeg løp: ved å dra trøya vekk fra kroppen falt pulsen øyeblikkelig og stabilserte seg med forskjeller inntil 30 slag pr minutt. Dette har bare skjedd med den nye typen pulsbelte fra Garmin – jeg har en 310 XT med et mykt pulsbelte hvor du kan kneppe av selve “måleren”. Med den gamle Garmin 405 og stivt (plastik-aktig foran) pulsbelte skjedde det aldri i liknende tilfeller av syden-løping. Hvis du opplever rare målinger, prøv med en annen trøye.

Videre i bildet over ser det ut som om hjertet mitt er plaget av Setedalsrykja, men det er altså bare fordi det er forstyrrelser på utstyret – og i dette tilfellet pga at beltet trenger en god vask. Gårsdagens tur var enda verre, da løp jeg veldig rolig men klokka mente altså at jeg snitta makspuls. Pass også på at beltet sitter på riktig sted, og stramt nok.

Endelig er det skikkelig vår! Jeg koser meg utendørs, og setter pris på fri fra The Dreadmill og superundertøy. Lysløypa på Kurland er kjærkommen, selv om jeg alltid blir møkk lei den utover høsten, da alle bakkene blir bare hat.
En morsom sideeffekt av all mølleløpinga er at jeg nå er helt komfortabel med å løpe med lettere, mindre dempede sko. Det går i Adizero Adios og Progrid Kinvara, og turer opp til 15 km er helt problemfritt. Har ikke prøvd noe lenger, men jeg har løpt både “fort” (mer mellom- & forfot) og skravletempo (definitivt på hælen) og det går kjempebra med både føtter, legger og knær. Good times!