Bloggvegring? Muligens…

Treningsfri kveld og alenepappa. Sitter og trøkker foran en skjerm med ungene i seng og mor på jobb-happennings, og fikk litt dårleg samvete for denne bloggen. Jeg må ærlig innrømme at det sitter litt langt inne om dagen å blogge, men satser på at det er en midlertidig formsvikt. Kanskje det endelig er 40-årskrisa som slår inn? Kanskje det er en motreaksjon mot at absolutt alt dokumenteres på nett?

Problemet er nemlig ikke at det ikke er noe å skrive om. Det sykles, løpes og trimmes som aldri før, og jeg har det megafedt. Jeg er fortsatt prylbøg, og har alt for mye treningsdingser.

I vill panikk/ved et plutselig innfall ble det nemlig kjøpt inn en sykkelrulle til å ha i kåken. Det var kanskje et resultat av den overkjipe vinteren, men det fungerer fint. Veldig greit å ta seg en sykkeltur innendørs uten å slepe seg avgårde med bil etc, for ikke å nevne at man slipper å høre på noen andres musikk. Dermed har vi en ny ting å drive med mens vi koper serie på Netflix.

Første pri, og største glede er fortsatt stisyklingen. Ikke pysete grusveier, men vi sykler i terreng så brokete at det er lettere – og raskere – å komme seg igjennom med joggesko eller stylter. Men opp skal vi! Med flere tusen lumen på styre og hjelm, brede knastedekk med pigger, kne- og albuebeskyttere, støtdempere og baggy shorts. Samt ryggsekk med bamsemums.
Ikke for å skryte (jo kanskje…), men det begynner å utvikle seg noen skillz. Jeg tryner ikke annenhver hindring lenger, og er absolutt ikke sinken, eller bakerst. Noen ganger går det til og med så det griner, og i tradisjonell stisykkelkultur får man da ofte etterslengt skjellsord som O2-snapper, Grusbanker o.l. Humoren i miljøet er upåklagelig, det er rett og slett fantastisk sosiale mennesker som driver stisykling. Jeg har fått flere titalls nye bekjentskaper fra Østfolds rike, ja selv utover fylkets grenser. For det er slett ikke å kimse av å slenge sykkelen på bilen og kjøre en time for å møte andre syklister i skogen. Avtaler gjøres på Facebook, og det er alltid noen med. Som regel må man svette seg igjennom valgene hvor og med hvem man skal sykle.

Trening? Jeg løper hver uke, men ikke like fokusert. Helst sosiale turer, eller kortere jag med intervaller for å få blåst hjertekamrene rene, få litt gørr ut av arteriene og vind i…det som er igjen av håret.

Intervaller blir det uansett nok av på sykkelturene. Her forleden var vi ute i skogen i 2.5 timer, med effektiv sykkeltid på litt over 1.5 time. Vi beveget oss drøyt en mil (!). Innimellom stoppet vi og skravla, lappet en slange eller fikset et kjede, eller lappet sammen en skulder. Så var det atter fullt kjør. Resultatet var nesten én time på over 90% av makspuls. Nich Slecht! På spinning eller rulle må jeg jobbe som en idiot for å komme over 90%, ja selv når jeg løper må jeg ha motbakke, og nesten alltid er det beina som stopper – ikke kondisen. På stisykkelen får jeg 90% to minutter unna døra.

Prøv å sykle opp trappa til inngangsdøra deres, så skjønner dere hva jeg mener!

Gir pulsklokka deg rare verdier?

Jeg har løpt noen år nå med pulsklokke, og det er et godt verktøy til å finne ut hvordan skrotten har det. Men av og til kan den skremme livet av meg til det punktet at jeg nesten får hjerteinfarkt fordi jeg tror jeg er i ferd med å få hjerteinfarkt.

Observer denne helt normale joggeturen som begynner på asfalt, flatt som en pannekake den første kilometeren:

Typisk "spikes" - ekstreme kurvevariasjoner som peker på feil med klokka fremfor hjertet, heldigvis

Jeg vet hva som er normalpuls for mitt hjerte – og jeg har en makspuls et sted rett under 190 slag i minuttet. Så høy puls ser jeg ufattelig sjelden, det er kun når jeg har provosert det frem ved å kjøre bakkepass til jeg nesten svimer av. Selv om jeg står i ramma og trår og tømmer kondisen helt skal det veldig mye til å komme over 175/180. Så det å gå fra stresset startpuls på 100 til 220 i løpet av 1,5 minutter skjer ikke uten hjelp av f.eks en stikk-kontakt eller et fallskjermhopp.

Dette er en ren teknisk glipp, og typisk begynner det i det små, for så å skje oftere inntil pulsavlesningene er ubrukelige. Etter min erfaring er det to ting som gjør at dette skjer:

1) Skittent pulsbelte.
Altså, ikke pga tryning i gjørme eller elendig personlig hygiene, men fordi svette legger igjen mye salt og annet guff på følsomme steder. Når det begynner å skje, så vasker jeg pulsbeltet forsiktig med lunkent vann og en kvart dråpe Zalo. Da er alt tilbake til normalen. Ved å skylle pulsbeltet i vann etter endt treningsøkt kan du utsette dette fenomenet.

2) Statisk elektrisitet
I fjor høst var jeg sydover, og løp turer i skikkelig varme. Da hadde jeg kun en tynn teknisk trøye på overkroppen. Pga bevegelsen i dette stoffet dannet det seg statisk elektrisitet som bøllet med pulsmålingen. Jeg kunne se det mens jeg løp: ved å dra trøya vekk fra kroppen falt pulsen øyeblikkelig og stabilserte seg med forskjeller inntil 30 slag pr minutt. Dette har bare skjedd med den nye typen pulsbelte fra Garmin – jeg har en 310 XT med et mykt pulsbelte hvor du kan kneppe av selve “måleren”. Med den gamle Garmin 405 og stivt (plastik-aktig foran) pulsbelte skjedde det aldri i liknende tilfeller av syden-løping. Hvis du opplever rare målinger, prøv med en annen trøye.

Videre i bildet over ser det ut som om hjertet mitt er plaget av Setedalsrykja, men det er altså bare fordi det er forstyrrelser på utstyret – og i dette tilfellet pga at beltet trenger en god vask. Gårsdagens tur var enda verre, da løp jeg veldig rolig men klokka mente altså at jeg snitta makspuls. Pass også på at beltet sitter på riktig sted, og stramt nok.

Endelig er det skikkelig vår! Jeg koser meg utendørs, og setter pris på fri fra The Dreadmill og superundertøy. Lysløypa på Kurland er kjærkommen, selv om jeg alltid blir møkk lei den utover høsten, da alle bakkene blir bare hat.
En morsom sideeffekt av all mølleløpinga er at jeg nå er helt komfortabel med å løpe med lettere, mindre dempede sko. Det går i Adizero Adios og Progrid Kinvara, og turer opp til 15 km er helt problemfritt. Har ikke prøvd noe lenger, men jeg har løpt både “fort” (mer mellom- & forfot) og skravletempo (definitivt på hælen) og det går kjempebra med både føtter, legger og knær. Good times!

Kamelsvelging: tredemølle er gøy!

Jeg skulle jo aldri ha en tredemølle/hamsterhjul. Det er jo bare å kle seg riktig og sånt, ikke sant? Nå er jeg veldig glad jeg har en! De siste 9 dagene har det nemlig vært daglige løpeturer både ute og inne, og mølla har blitt en god kompis. Etter å ha kjørt meg litt inn på denne utenomjordiske måten å løpe på, sklir det nå fint. Til å begynne med travet jeg avgårde, svettet hinsides mye, og stirret på en liten animert karakter som jogget på det store displayet midt i siktelinja. Foran der igjen var det nemlig kun en hvit vegg.

Etter tips fra fruen har vi nå montert opp en gammel laptop der, hvor vi kjører DVD-film. Denne er igjen koblet til høyttalerene på mølla. Funker brillefint som distraksjon når det blir kjedelig.

Men folkens – i dag løp jeg for første gang et skikkelig hardt intervallpass! Hvorfor? Jo, for nå få jeg logget det skikkelig, og det er ingenting som kommer i veien – hverken lyktestolper, stormfelte trær, agressive biler eller distré fotgjengere.
Det er SLITSOMT – men moro!

Se her! Et ekte intervallpass! Øverst fart, nederst puls.

På illustrasjonen over la jeg opp til og gjennomførte et pass som besto av 5km i sub5-fart, deretter 4 intervaller bestående av  500m 10km/t (6-fart) fulgt av 500m 14 km/t (rett over 4-fart). Det var tøft, men nå kjennes det godt i beina. Dette må bare være bra!

Det har allerede blitt en del mil på mølla, og det går kjempebra, og det er ikke bare pga nevnte multimediadistraksjon, men også fordi:
Saucony Kinvara 2-skoene er kanonbra. Så bra at når det blir vær til det, skal jeg prøve de på langtur ute. Lette, responsive, null gnag, god demping, fenomenal farge etc. Superfornøyd.
Jeg har kjøpt en foot pod til min Garmin-klokke, så nå får jeg data å myse på. Sånt liker jeg. Blant annet å finne ut at jeg tramper over 10.000 ganger i taket til eldste barnet i snitt pr løpetur. Kjekt at han ikke har for vane å være stille. Gir jo god bakgrunnsstøy til både FIFA12 og Shoot’em Dead-spill. I tillegg gir pod’en etter småkalibrering virkelig gode data. Det tok noen turer, men nå er klokka enig med mølla både på distanse og fart.
Jeg kan løpe selv om jeg er alene hjemme med ungene! Babycallen blinker febrilsk, den er sikkert på samme frekvens som en annen gadget, men ungene sover søtt!
Været. Det har vært meget dritkaldt, og masse kjip vind. I tillegg kom det snø i dag, og istedet for å risikere helsa i vill fart i stormen tok vi en koselig familietur på ski, selv om vi nok var litt optimistiske mtp føret.

Felix & Therese i idyllisk skog. Men idyllen bedrar, det var marginalt med snø...

Noen turer ute har det også blitt, jeg har sågar utforsket ny geografi i Sarp, da jeg rett og slett er lei av å løpe på veier jeg har jogget ørtenhundreogfemti ganger før. Til våren blir det andre boller, har planene klare!

Typisk mitt nabolag i Sarpsborg i disse dager. Mørkt, glatt, men på en måte vakkert også.

Tilbake til mølla. Det er som sagt en Merida Run Starter, og bortsett fra at det var et episk eventyr å få den i huse, har alt i ettertid vært en lek. Alt funker brillefint. Den er brukervennlig, og går som en kule opp til 20 km/t (jeg sitter da tredd i veggen på ekte Tom & Jerry-vis, hvis noen lurte). Litt treg i fartsbyttene, men det er greit nok. Den virker skikkelig solid. Optimalt sett burde den ha hatt Wifi-utgang, men da ender vi nok opp i en annen prisklasse. Det eneste jeg har å utsette på mølleløpinga, er mattene jeg kjøpte til den. 2 forskjellige typer har jeg shoppet på XXL, og den første som var av merket Exerfit og visstnok laget for nettopp å ligge under gyngende mølleføtter funker dårlig. Skumplatene blir klemt sammen under møllehjulene (Den er flyttbar). Pr nå er det ikke mye skum, tipper en papp-plate ville gjort samme funksjonen. Den andre matta jeg kjøpe er for liten. Begge anbefalt av XXL, både skriftlig og muntlig. Ikke helt happy. Har du noen tips om underlagsmatter som tåler en mølle – og som i tillegg demper lyd/vibrasjoner blir jeg glad!

Nevnte jeg at jeg blir svett?

Det andre som er litt annerledes med å løpe på mølle, er temperaturen. Selv om jeg løper med minimalt av bekledning og vinduet åpent rett ut i -15C, så svetter jeg infernalsk. Bruker opp både svettebånd og håndkle på en vanlig tur. Tipper jeg skal rigge til fartsvind etterhvert, så fikser vi det.  Må også trene hjernen på å gå av mølla etter endt økt, for da er den bra forvirret og mener at noe er feil (er vi her fortsatt etter 1t løping?!)

Om du kjøper hjemmemølle, så tenk på en ting til: det krever renhold. Både møllebåndet og sålene på joggeskoene blir slitt, og dette støvet legger seg svært synlig bak mølla. Jevnlig vask av mølla (svetten, ja…) samt god ventilasjon er også et møst.

Nedtur: min iPod (femte generasjon) har gitt opp. Det eneste den vil gjøre, er å starte seg selv og slå av seg selv, uansett hva man prøver på. Så må ha en ny. Skeptisk til tøtsj-skjerm…men må ha musikk på øret.

Muligtur: Leker med tanken på å blir med på Fredrikstadløpet. Er påmeldt Grenserittet, men kjenner ikke samme sitring som de tre siste årene. We shall see!

Opptur: i morgen kveld er det klart for sosialpass ute igjen – gleder meg til å løpe i snøen!

Praktiske maratontips #1: pulsbelte, sår pupp og…

Jeg debuterte i løpekonkurranse i fjor ved å være med i Oslo Marathon 42km. Som alle andre “voksne” debutanter måtte jeg saumfare internettet etter tips før den store dagen. Én stressfaktor er formen, en annen alt det andre…og mye av det andre hadde jeg fått sjekket ut. Det florerer av bra og mindre bra tips til dette allerede. Men et par praktiske tips prøver jeg meg på allikevel.

Såre brystvorter?
Dette er vel alle løperes skrekk. Jeg opplevde dette et par ganger tidlig i min “karriere”, og fant fort ut hvilke tekstiler som skapte trøbbel ved å gnisse på puppene. Allikevel så var jeg redd for at dette kunne skje, så jeg fulgte et råd jeg fant på nett: plaster. Jeg handlet store, vannfaste plaster og klistret de over de utsatte områdene på morgenen.
Dette skapte dog et nytt problem: pulsbeltet satt ikke, og skle ned. Utrolig irriterende! Etter 3-4km rev jeg av begge plastrene, og hadde null problem  med sår da jeg hadde en tettsittende, glatt teknisk trøye innerst. Oppskrytt problem!

Duppeditter
Pulsbeltet skal som kjent fuktes før bruk. Det gjorde jeg. Men det tok drøyt 3 timer fra jeg gjorde det til løpet var igang. Da var det tørt, så jeg hadde ikke puls den første km. Løsningen var seff å spytte i henda, og få fuktet de igjen. Etterhvert gjorde svetten jobben fint.
Ellers var det å ha alle gandgets full-ladet, og ikke slå de på før det var 10 minutter til start (kjekt med litt margin). Dog var det utrolig irriterende med iPod’en som begynte nedtelling når det gjensto 2,5km (og de er tunge!). 1 km før mål ble jeg gratulert med fullført maraton, fanfare, full statistikk etc, og endte opp med ca 44km…min Garmin 405 viste nøyaktig 42.20 km :) . Så tipset til iPod-brukere, ikke velg Maraton, men heller en vanlig treningstur. Musikk anbefaler jeg absolutt, spesielt hvis du er vant til å løpe med det. Lag en spilleliste du gleder deg til!

Klær & sko
Jeg har løpt nok til at jeg vet hvordan jeg bør kle meg med tanke på tempo, temperatur, sol og vind. Allikevel la jeg inn noen justeringsmuligheter. Langermet, tynn men vindtett topp med glidelås. Sammen med å brette opp ermene av og til funket det perfekt. I tillegg har den en lomme bak hvor jeg hadde med tynn løpelue (jeg har veldig lett for å fryse på øra og bli betent) som erstatning for capsen samt noen tuber gel. Sko og sokker er viktig, men igjen så må du kjenne de fra tidligere langturer.
En annen lur greie er at jeg har med meg et par “svettebånd”. Disse bruker jeg til å tørke svette av caps og hode, samt at jeg har noe å “holde i”.

Næring
Problemet var at jeg ikke hadde med nok gel. Jeg hadde med 5 stk, men kunne sikkert trengt minst det dobbelte. Dette varierer veldig fra løpetur til løpetur, og person til person, så igjen er det lurt å teste på langtur først. Jeg drakk og spiste på alle stasjonene – men fersk som jeg var slet jeg med å sette alt i halsen på de første stasjonene. Krever trening!

Planen
Jeg var ikke ambisiøs, men hadde en drøm om å klare det på under 4 timer. Så jeg hang på en fartsholder til 4:00, men visste også hvilket snitttempo pr km jeg måtte ha. Etter ca 25 km ante jeg trøbbel – det gikk for langsomt. Så jeg måtte løpe fra fartsholder-gruppa, og skrapte meg inn (bokstavelig talt!) rett under 4 timer med noen sekunder til gode. Selv fartsholdere kan få problemer, så ha en plan!

Etterpå
Selv om jeg var i lykkerus og følelsesmessig som et barn, var jeg skikkelig utladet. Jeg trasket til nærmeste 7-Eleven og gledet meg stort. Men når jeg sto og beskuet alle delikatessene fikk jeg ikke lyst på noe! Kroppen ville ikke ha mat. Allikevel kjøpte jeg en cola (som jeg hadde fantasert om i 2 timer), en stor Caffe Latte (ditto) , baguett og andre karbohydratbomber. Én bit, og magen vrengte seg. Ikke nok med det, jeg fikk hodepine, og følte meg skikkelig elendig. Måtte holde meg fast i et bord i 5 minutter. Etter 10 minutter sittende på togperrongen begynte jeg forsiktig å nippe til kaffe og cola, og i løpet av togturen hjem hadde jeg tømt kaffen…
Ikke bestill restaurantbord til rett etter løpet – la kroppen få noen timer. Men duverden – togturen hjem, svett, i treningstøy, uggen, überstøl og på gråten av utmattelse gjorde alt sammen verd det!

Innlegget ble opprinnelig publisert på www.pulsblogg.no