Nordsjørittet/Motvindsrittet

Hele laget samlet før start. Ett eller annet sted i mølja er undertegnede klemt inn med kaffekoppen.
Hele laget samlet før start. Ett eller annet sted i mølja er undertegnede klemt inn med kaffekoppen.

Jeg var litt stor i kjeften i vinter da jeg fikk invitasjon fra en av kundene på jobben til å stille på deres lag i Nordsjørittet. Takket naturligvis ja, ingenting er som å binde seg til et mål. Den gangen hørtes det ut som en lek; et relativt flatt, uteknisk grusritt mellom Egersund og Sandnes på 91km. Ca 100 stykker på laget, VIP-behandling, stor stas.

Da tiden begynte å nærme seg var det dags å saumfare internettet etter mer info, og det var da jeg ble litt usikker på om bråkjekkheten hadde tatt overhånd. Vi skulle sykle sammen med 12000 andre, og starte i veldig sen pulje. Sannsynligheten for skikkelig vær er stor, det går legender om vindforholdene, sinnsyke bakker og mer skremmende prospekter. Arrangøren har lagt ut en høydeprofil på rittet som ser nokså nifs ut. Det skulle gå smått opp og ned, hit og dit, før man ca halvvegs kom til en monsterbakke på 3.7 km.
Ved 7 mil er det nok en bratt bakke, kun noen hundre meter, men så sagomsust at den har sin egen Facebook-side. Bakkegjengen begynner forberedelsene omtrent samtidig med at man kan begynne å sykle ute. Var dette norges TDF?

198267378
Passering ved 67 km

På med grusdekk, pakking av bag, og avgang tidlig fredag morgen. Vi valgte å kjøre over fjellet via Haukeli fremfor melkeruta via sørlandet, og det var definitivt riktig avgjørelse. Været var perfekt, nesten ikke noe trafikk, og naturen simpelthen overveldende! Det var som å kjøre gjennom en endeløs reklamefilm for Freia Melkesjokolade. Små røde gårder, grønne enger, fosser, fjell, daler og sjøer kom som perler på en snor. På toppen av fjellet var det fortsatt 2 meter høye brøytekanter! Når vi nådde toppen, møtte vi en vegg av mørke skyer, og….vind.

Vel på plass i Sandnes ble vi svært godt mottatt, og fikk utdelt sykkeltøy av glimrende kvalitet, og transport av syklene var organisert i detalj. Noen hundre meter unna lå hotellet, og kvelden ble viet en kembo pasta, en høy øl, og tidlig avtale med Jon Blund.

Hotellfrokosten ble ikke helt A4 – det var ikke aktuelt å kaste seg over egg, pølser, juice og bacon som hvilken som helst turist. Grovt brød, salt pålegg, melk – alt i passe mengder.
En liten gåtur etterpå satt vi i bussen sammen med resten av gjengen og skrønet, og turen ned til start tok en snau time. Etter å ha blitt gjenforent med syklene skulle vi møtes i en av kundens butikker. Her kom første stress-øyeblikk – høyre pedal og sko var ikke venner. Når vi kom frem fant jeg at cleat’en på skoen hadde løsnet. Med litt triksing ble det greit løst mens debattene om dekktrykk gikk friskt (65 pund er vanvittig på terrengsykkel. Max trykk i pund = vekta di/2. Gjerne mindre!).
Reservedeler ble gaffatapet fast på sykkelen, lommene stappet med gel/energibarer, og orange brilleglass montert.

Vi ble servert kaffe og energibarer, tok et par gruppebilder, og vips sto vi på startstreken – langt frem. Strategien var barsk; vi skulle henge oss på tetgruppa fra første meter. Både kollega Stig og jeg har kjørt noen ritt før, og regnet det ikke som usannsynlig at vi var bedre forberedt enn mange i pulje 23 som besto av 366 ivrige syklister i en flora av sponset tøy, hvorav samtlige ca 80 fra “mitt” lag.

Starten gikk som den skulle, og vi la oss inn blant de 5-6 raskeste. Resten falt av omtrent med en gang. Løypa gikk på grussti, og var kupert og fin. Det gikk ikke så veldig lenge før vi skjønte at her var det ikke mye hjelp å få, så etter 15km dro vi fra heller enn å dra. Det som gjorde det litt ekstra spennende var at vi begynte å ta igjen folk fra puljene foran allerede etter noen få km…

Etter ca 2 mil var det noen morsomme utforkjøringer på grusen, og da fikk jeg beskjed av Stig om å bare gasse på (jeg digger raske utforkjøringer!). Resten av pulja var vekk. Allerede nå begynte vinden å tære, den lå på konstant motvind 10-12 m/s, og det ble etterhvert seigt å ligge alene. Folk var flinke til å holde seg på høyre side på asfalt-delene, men så snart det var grus og sti var det sikksakk-kjøring, og det ble en del “hooooold høyre!” fra meg. Mange velger å kjøre på hybridsykler, men det lille de sparer på mindre rullemotstand taper de brutalt på grus- og stipartiene. Der de måtte styre varsomt rundt hvert eneste lille stykke pukk kunne jeg dundre forbi i kamikaze-fart. Bakover i puljene var det tydelig at folk ikke var komfortable med annet enn slett asfalt…

198276076
I mål etter 91km med pekefingeren på min venn Garmin

En kar hang seg på meg, og han klatret godt. Jeg bestemte meg for å prøve å kjøre med han til monsterbakken (aka Vandavatnbakken), og tok det rolig. Da bakken kom ble jeg skuffet. Den var lang, men ikke spesielt bratt, og nok en gang var det bare å dra på. Han jeg regnet med litt drahjelp fra gikk tom halvvegs. På toppen bar det over jorder og skog, og her var det kø overalt. To-tre ganger måtte jeg selv gå av da det ikke var plass til å komme forbi uansett om jeg passerte mellom eller på høyre eller venstre side, men løypa var moro!
Etter 5 mil ble det litt demotiverende – lange, oversiktlige asfaltstrekk eller sti langs stranda, med laaaaaang rekke hvor jeg lå mutters alene og passerte på venstre side. Utsikten var fin, men her var det bare å gjøre seg så liten og lav som mulig.

Jeg begynte å glede meg til Monsterbakke #2, Tubakken,  og med 7 mil i beina ble den seig. Det var ikke noe problem å sykle opp med en anelse driv, men det var så vanvittig mye folk i bakken – ikke bare deltakere, men familier, utdrikningslag, live-band, hunder, klovner og barn – mao full fest fra bunn til topp. Skikkelig spissrotsykling! På toppen fikk jeg en plastkopp med Cola av en gutt, og jeg var nok litt dypt i racermodus, for halvparten av colaen fikk han utvortes.
Sjekk denne videoen for å oppleve Tubakken og festen under Nordsjørittet!

Like etterpå kom jeg til langestasjonen vår kunde hadde, og tok de litt på senga. Men banan, smil og heiarop fikk jeg med meg i farta. De andre matstasjonene var uaktuelle – her var det kotyme å stoppe og stå i kø, kanskje også knipse et bilde eller to, og slå av en prat. Man har jo startnummer på sykkelen, og da gjør man ikke sånt :)

Etter flere km med mer asfalt kom vi inn i et himmelsk parti. Kupert grussti gjennom skog, rundt sjøer med noen artige nedoverpartier. Her gikk det unna, og jeg gassa på det jeg var god for. Følte meg helt konge der jeg sto og tråkka med slædd mens folk flest var helt tomme for trøkk. Nå fikk jeg igjen med renter for å ha spart krefter før bakkene. Mot slutten kom enda en bakke jeg gjerne skulle ha sluppet (den følelsen: kommer det én j*vla bakke til bryter jeg!), men så snart toppen var nådd var det et nydelig bratt serpentin-parti, og pulsen falt mange slag. Derfra var det å stå i ramma og trå siste spurt til mållinjen.

Her var hele byens sentrum i kok – partytelt og sponsorlogoer så langt øyet kunne se mellom medaljebærende syklister. Jeg fikk etterhvert parkert sykkel, truffet lagvenner og vi nøt mange B-vitaminer i flytende form samt obligatorisk hamburger i ren VIP-stil i solskinnet.

Jeg endte på 3:45, og etter sigende var rittet 20-25 minutter lengre pga vinden i år sammenliknet med i fjor. Egentlig knallfornøyd med egen innsats, tror aldri jeg har blitt #2 i en pulje noen gang åkke som.
Med start i en bedre pulje hvor det er mulig å få litt drahjelp kunne det gått enda bedre. Rittet er såpass enkelt teknisk at de fleste kjører rulle hele veien, og det er ikke mange terrengritt hvor det er mulig…

Så: hvis du lurer på om du skal kjøre Nordsjørittet til neste år er det ikke noe å lure på! Et flott, lett ritt i fantastisk natur, masse liv, blide syklister, og arrangementet er kanonbra organisert. Pass på å ha nok timer sykkel i beina på forhånd, spesielt rolige langturer. Kom deg med i en seeedet gruppe, og kjør absolutt MTB med grusracedekk, glem smale hjul!

Påkledning (gjennomsnittstemp: +10c)
Sykkelshorts, trøye, kortermet superundertrøye, løse armer (ble brettet ned), løse knær,  buff som pannebånd over øra, tynne men lange hansker

Forbruksstats:
1,5 Energi-gel. Mest i munnen, en del på sykkelen og resten i baklomma/vaskemaskinen
2.5 Energi-bar (Én litt før start, kasta 0.5, det er grenser for hvor mye søtt kliss man får i seg..)
1 Flaske sportsdrikk
1 Flaske vann
0.25 glass Cola – resten over langeren..
1 kopp kaldt vann (digg)
1.5 banan

Recovery umiddelbart etter ritt:
X stk Tou, duggfrisk (nesten klar for en runde til!)
1 Hamburger
4 kopper kaffe
…+ masse sol!

…og konas tur til å tryne litt.

Som i 2012, er dette tiden av året for sykkel for min del. Løpinga blir alternativet når tiden ikke strekker til. De siste ukene har mye dreid seg rundt konas angrep på årets utgave av Hennesrittet. For de som ikke kjenner til det, er det et ladies only-ritt i Sarpsborg og omegn. Vi har lagt treningsturer innom deler av løypa, men fikk kun til én gjennomkjøring siden værgudene har vært passe kjipe. For å si det sånn: løypa blir ille nok uten at horder skal bruke den til å trene de siste ukene før racet.
På ettermiddagen før rittet var det gjennomkjøring og merking av løypa på agendaen, sammen med Sarpsborg Sykleklubb. Oppgaven var å nærmest legge igjen hjernen hjemme, så vi var helt sikre på at folk ville finne frem dagen etter. Jeg har jo selv delvis klart å løpe meg bort på Oslo Marathon, og stoppet og spurt lokalkjente under Terrengsykkelrittet…
Været var perfekt, og de 7.2 milene var sosiale. Vi plantet gule skilt langs hele løypa, mens andre dugnadere hadde strukket sperrebånd på de mest villedende stedene.

Dagen etterpå var kona overklar til ritt, sykkelen var preppet, og sola skinte på Sarpsborg. Med én unge på egen sykkel og den andre i vogn bak min var vi på plass og heiet flokken avgårde. Det ble masse leking i Kulåsparken før vi etterhvert tok den obligatoriske is-pausen. Da åpnet skyene seg, og vi tok en tur hjemom før vi atter syklet til parken for å heie alle damene i mål. Fru Springe kom med knalltid, men så ut som hun hadde vært gjennom en krig eller to. Det var blod og gjørme etter et fall kun 10 km inn i rittet, og sta som hun er kjørte hun fryktløs videre. Vi måtte slite litt for å finne røde kors, men noen timer senere var hun sydd sammen (bokstavelig talt), og vi kom oss på sett og vis hjem. Noen besøk hos lege senere er det krykker, doping og infeksjon, men små tegn til bedring…

Med vel overstått Hennesritt er det tilbake til det normale. En løpetur innimellom gjør at beina kjennes lettere på sykkelen, overraskende nok. Sykkelformen (ihvertfall den jeg klarer å presse frem…) er stigende. Jeg har i våres vært litt plaget med “kort” pust, spesielt på sykkelen, men det er mer eller mindre borte nå, og det er ikke noe problem å finne terskel, og komme godt over den. Sosialt har det vært også – mandagene med Sykkelklubben i terreng rundbane, Onsdager med sykkelfolket fra Sats, samt noen solo-turer skviset mellom middag og barnas leggetid.

Nå i helgen står Nordsjørittet (Stavanger) på programmet, men det skal tas som en tur. Denne gangen er det ikke mye terreng, så nå er de fete knastedekkene byttet ut med Race King. Jeg starter som useedet laaaaangt bak, så det blir nok 9 mil med kø i motvind…

All kjøringa i Hennesrittet-løypa har gitt mange tanke om flotte runder å løpe. Jeg må nok ta bilen noen km først, men jeg er veldig klar for å teste rundt Børtevann med joggesko!