2013 – mindre løping, mer trening?

På tur langs Inga-leden
På tur langs Inga-leden – første nyttårsdag 2014!

Fjoråret startet ganske hardt. Løping hver dag i snøen, og en løpestreak på over 40 dager var galskap for min del, og kanskje det som fikk begeret til å….vippe? Uansett, mye skjedde, jeg passerte førrrr, og dermed så ble det Norsk Sommeratletisme #1 – sykkel som overtok agendaen. Det begynte med debut i spinningsalen, fulgt av medlemsskap i Sarpsborg Sykleklubb hvor det å trene fikk helt nye dimensjoner. Bakkedrag, intervaller og laaange turer. Deretter gikk det slag i slag (eller fall i fall...): ny sykkel, intervalltrening, rundbane, mange ganger på trynet, Terrengsykkelrittet i Østmarka, Nordsjørittet i Stavanger og Grenserittet i Halden.

Mellom alle rittene og sykkeløktene ble det både noe styrketrening og løping, før jeg utover sensommeren og høsten oppdaget “ekte terrengsykling” gjennom Nedre Glomma Stisykleklubb. En klubb er det ikke per se, men en gjeng hyggelige folk som samles via Facebook til å sykle i skauen. Derfra har sykkellidenskapen økt. Den stolte traveren som var så ny og fjong i våres har fått skiftet nesten alle deler, og tåler endelig mitt bruk og vel så det. Men ekspedisjonene i Østfolds villmark ga ekstremt sterk mersmak, så mye at jeg like før jul handlet ny sykkel igjen – denne gangen en fulldemper, en skikkelig stisykkel som gir følelsen av å ri en sofa uansett hvor svære steiner og røttet man triller over. Automatisk cred og tøffingfølelse.

Forskjellen på løpeturene og stisyklingen er først og fremst tiden. Løpeturene varer gjerne fra 45min til halvannen time, mens sykkelturene sjelden er under 2,5, og gjerne mer. I tillegg kommer prepping og stell av sykkel før og etter hver tur, samt et voldsomt opplegg av stæsj som skal være med, fra flasker til skift og reservedeler. Men for tiden er stisyklingen virkelig Det Store for min del, og med den milde vinteren vi har ble det ekspedisjon langs Inga-Leden på første nyttårsdag på sykkel fremfor den tradisjonelle løpeturen. Årets første løpetur kom i dag, i regnværet sammen med en like sprø nabo…

Kona etter målgang på Hennesrittet - og før legevakt og infeksjoner...
Kona etter målgang på Hennesrittet – og før legevakt og infeksjoner…

Jeg vet at løpingen er ekstremt viktig for min del for å forbedre kondisjonen, samt at jeg setter veldig pris på det også. Prioriteringen blir beinhard fremover, men jeg satser på å fortsette trenden med mer og enda mer variert trening i 2014!

The Stats – 2012 vs 2013:

En grom økning i antall treningstimer totalt!
2012: 247 loggede treningstimer.
2013: 365 (jada, jeg jobba litt for å klare akkurat 365…)
Økningen som følge av lengre og flere sykkelturer, samt styrketrening på senter.

Mindre løping...
I 2012 løp jeg godt over 200 mil, i 2013 ble det halvert til 100.
Mye mer sykling!
Jeg syklet 5x så langt i 2013 – fra stusselige 100 mil i 2012 til mer respektable 500 i 2013. 250 timer ble tilbrakt på sykkelsetet mot 42 i 2012!

Andre nerdefakta av ymse interesse:
Jeg nesten tredoblet antall høydemeter logget. Igjen, takk til syklinga.

Atletiske mimrepunkter fra året som gikk:

  • Terrengsykkelrittet 2 runder, Nordsjørittet, Grenserittet
  • Joggetur i Hyde Park
  • Joggings i Danmark og Gøteborg
  • Stisyklekurs i Østmarka med Aslak Mørstad
  • 42 løpedager i strekk i Januar/Februar
  • Utbygging av Sarpsborgmarka er lagt på is – lysløypa lever!
  • Nissesykling med NGSK
  • Onsdagsutesykling med Sats-gjengen hvor det regnet hver Onsdag fra vi begynte frem til sommerferien
  • Konas innsats & kræsj på Hennesrittet
Crux med NGSK - foto Marie Waagan
Crux med NGSK – foto Marie Waagan

Så hva skjer i 2014? Mye bruk av knebeskyttere ihvertfall. Jeg allerede påmeldt Terrengsykkelrittet. Det blir også Grenserittet, og om logistikken holder blir det også UltraBirken og CykelVasan, samt noen lokale ritt. Stisyklebasillen har bitt seg hardt fast – det er noe med det jeg ikke klarer å formidle. Suse over spisse steiner og glatte røtter, gjennom myrhull, klatre opp såpeglatte og håpløst glatte svaberg, bombe ned heng og dropp og skumle bakker. Kjenne hvordan knastene biter seg fast, svetten siler, beina skriker og gjørma skvetter – for så å stoppe og nyte bamsemums, vaffel – eller som på nissesyklinga – gløgg og pepperkaker. Det er rett og slett GØY å leke i skogen!

Det som er garantert er at treningen fortsatt skal være lystbetont! Jeg er fortsatt ikke noen kondomdressbæræende treningsnarkoman mosjonist i midtlivskrise. Jeg er fortsatt en besatt og barnslig entusiast!

Sees på stiene, kanskje i konkurranse?

Behind the Scenes på fotoshoot

Et sted ved Iddefjorden, i Haldens bratte og mørke skoger. 7 atleter, massivt støtteapparat, og undertegnede. Noen ganger er det gromt med overtid!

Vi har på min arbeidsplass vært så heldige å jobbe tett på det som har vært Team Sepura i den tid det pågikk, og når det ble flagget et nytt prosjekt var vi ikke vanskelige å be. Sepura XC Superior er et splitter nytt UCI-lag innen terrengsykling. De stiller med fremadstormende ryttere både på rundbane (typisk en løype på 3-4 km med masse coole hindere som kjøres i ca 1.5t) samt på maraton (fra A til B, tenk Grenserittet eller Birken).
De har med seg proffe folk i støtteapparatet, og rytterne er for det meste unge og lovende østfoldinger, samt noen garvede med masse batteri – og ikke minst ekstremt høy verdi som mentorer. Det handler om å bygge et lag, hvor alle er med på å drive det fremover.

Vi skulle gjøre en fotoshoot – men pga komplikasjoner ble denne tilslutt gjort 2 dager før kick-off for prosjektet. Regn og mørke skapte en utfordring denne ettermiddagen, men jeg hadde fått med fotograf (og Norseman ++) Marius Wallin, og regnet med at vi skulle få til noe barskt uansett.

Etter å ha forsert diverse steinrøyser med tungt og lite bærevennlig foto- og lysutstyr sendte vi rytterne på kryss og tvers ned stier og opp heng mens vi planla vinkler og lyssetting, og tråklet oss gjennom min relativt lange liste med motivene jeg skulle ha. Dette var første gang hele laget var samlet, alt var nytt. Sykler, bekledning, terreng…og så ble stakkarene sendt rett inn i PR-tortur !

Fotograf Marius Wallin på i en av mange skumle vinkler...
Fotograf Marius Wallin på i en av mange skumle vinkler…

De første turene ned stien var det litt usikkerhet å spore – kanskje ikke så rart, da vi ikke lot de prøvekjøre før det var “Lights! Camera! Action!”.
Men etterhvert tok instinktene over, og alle sammen var i sitt ess. Det ble tatt noen hundre bilder i løpet av kvelden, og det ble mer og mer skummelt både for de som skulle sykle på kryss og tvers, samt for fotografen og lys-slaver…men resultatet ble fett!

...og slik kan det se ut når en dyktig fotograf fanger øyeblikket!
…og slik kan det se ut når en dyktig fotograf fanger øyeblikket!

Når vi var ferdig i skauen fikk vi hele gjengen opp i en seig grusbakke. Da var det bekmørkt, så vi satt mange tusen lumen midt i synet på de, og kommanderte de opp og ned bakken…igjen og igjen..og når jeg var klar for å legge meg ned å dø pga kalde føtter, da ba vi gjengen kappkjøre opp bakken for å få de siste actionbildene. Det var som å slå på en bryter! Fra å være en småpratende, sosial og hyggelig gjeng ble alle forvandlet til konkurransemonstre som skulle FØRST opp. Helt utrolig etter å ha dillet rundt i skauen i 5 timer. Vanvittig flott å se!

Opp...opp..smil pent...etc
Opp…opp..smil pent…etc

Etter noen sene netter/tidlige morgener ble alt sydd sammen til en skapelig hjemmeside med mer for laget. Jeg kommer til å jobbe videre med de i tiden som kommer, og gleder meg stort til å følge et profflag så nært fra starten av. Kanskje jeg får sneket meg med som baktropp på noen treningsturer også…

Mer om laget kan du lese på www.sepuraxc.no

November = sykkelsesong?

Tredemølle, spinning, treningssenter. Regn, kaldt, vindt, mørkt – det er årets kjipe periode for oss som liker å være ute i friluft. Før hentinga i barnehagen er fullført er det så mørkt at lys og reflekser er påkrevd allerede.
Heldigvis får man noen lyspunkter (bokstavelig talt) når helgen kommer, og ikke minst hvis man har barnevakt.

Fysisk aktivitet er noe vi alle er avhengige av – noen mer enn andre. Jeg har innsett at jeg selv er en junkie, og i disse mørketider får en sjelden vitamininnsprøytning desto større effekt. Min absolutte favoritt-treningtur – om det er på sykkel eller med joggesko – er turene med kona, hvor fokus er på å ha en fin tur sammen, og pulsklokke og strava-segmenter ligger nederst i lomma.

På lørdag fikk vi muligheten, og for de som ikke har prøvd – dette er verd å kjenne på. Ungene vekker oss tidlig alle fridager (ihht barns etiske retningslinjer), etter hyggelig frokost gjør mor og far et panisk skippertak for å få huset på rett kjøl etter ukas heseblesende tempo.
Dette pågår noen timer, og – endelig – banker det på døra med en mormor som vil ha litt tid med barnebarna. Jeg vet ikke hvem som jubler mest – ungene eller oss.

Rett i sykkeltøyet, desperat etter å utnytte det lille vi har av dagslys. og ut og avgårde. Ingen planer – vi skal bare ut å sykle. Turen ble perfekt!

Riktignok var det litt mer som sto på spill. Kona hadde et fall i årets utgave av Hennesrittet hvor hun skadet kneet. Det oppsto komplikasjoner, og dermed har det vært medisiner og behandling i 4 måneder, noe som nesten har drevet henne til vanvidd. Men nå skjer det ting, kneet er samarbeidsvillig, og dermed det ble den første skikkelige sykkelturen siden før sommeren. Hva gjør man så? Jo, frykten tas ved hornene. Therese ville rett til partiet hvor hun falt, og kjøre det på nytt. De første 50 metrene inn i terrengpartiet gikk keitete og usikkert, men etter litt prating og analyse forsvant hun avgårde så gjørma skvatt til alle kanter, og det så ikke ut som om hun hadde gjort annet enn å sykle i skogen de siste månedene…

En flott tur! Sarpsborg og Skjebergmarka rocker fortsatt – måtte det bli flere solfylte helgedager med barnevakt denne vinteren!

Komme i god form? Prøv skauen på sykkel.

Det er hardt å løpe. Man får aldri hvilt, beina må jo stadig fly att og fram. Kan det bli verre?

Ja! Løping er stort sett en monoton øvelse, og det er kondisen som er alfa & omega. Naturligvis skal resten av kroppen tåle mishandlinga, men stort sett går det på å mentalt dytte seg selv lenger enn det man skulle tro var mulig – for så å finne ut at det var helt greit liksom. Pulsen er stort sett stabil – løper du fort eller motbakke, så kan du ha kontroll, om pulsen er høy eller moderat.

..det å gå på trynet er også en del av moroa man sjelden opplever på en løpetur
..det å gå på trynet er også en del av moroa man sjelden opplever på en løpetur

Likeså på sykkel – om underlaget er greit og monotont. Men – i løpet av dette året har jeg begynt å sykle med en gjeng som trives best i skogen. Da snakker vi ikke grusvei eller lysløype, men på stier hvor man ikke skulle tro det var mulig å sykle. For min del var det mye dytting/løfting/banning/klatring og tryning innledningsvis, men etter terping, tips og sogar et kurs begynner det å komme seg. Jeg kommer opp og ned og over mange ganske så dramatiske hindre. Kanskje ikke så fort eller stilig, men dog….fremskritt.

Poenget er at det er hinsides hardt. Når jeg løper kan jeg bestemme meg for å ta en rolig tur – uansett terreng (innenfor normal løping naturligvis), og klarer det helt greit. Selv om det er skogssti. Men på sykkelen går det ikke an å ta en rolig tur når det man helst vil er å sykle sti. For å i det hele tatt komme frem må man bruke så mye energi at pumpa må levere pronto.

Jamfør rolig stitur:

stitur

 

Denne turen var 30% rolig transport til og fra skauen. Resten var kos. Allikevel foregikk mye i sone 3, og jeg var en god bit inne i sone 4 også.
Skal du opp en kneik koster det masse guffe, og du får ikke muligheten til å trille litt etterpå for å hente deg inn igjen. Da må det stoppes – og det er selvfølgelig lite aktuelt. Begynner du å sløve ender det – for min del ihvertfall – ofte med en tur på trynet fordi man ikke taklet en rot som man burde.
Sykles det skau er konsentrasjon og teknikk påkrevd, hele tiden. De to henger sammen med innsatsen. Altså – ikke mulig å slappe av! Det krever eksplosiv styrke, utholdende styrke, kondis, teknikk og mental styrke å sykle brukbart i skauen – uansett tempo. Intervaller enten man vil eller ei – for hele kroppen.

Grovt skyts: Jeg har handlet skikkelige stidekk for å kompensere for manglende teknikk. Det hjalp!
Grovt skyts: Jeg har handlet skikkelige stidekk for å kompensere for manglende teknikk. Det hjalp!

Løpeformen min var/semi-er helt ok, jeg kan løpe noen timer i sub 5-tempo, men når jeg kommer sammen med gjengen og sykler 4km rundbane i skauen er jeg laaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaangt etter. De flyr gjennom løypa som om de skulle vært aliens, mens jeg svetter, peser og stresser meg gjennom i et fåfengt forsøk i å holde følge.

Ekstrem kudos til de som sykler fort i skau, dere er mer maskiner enn sykkelen!

 

Hvor ble det av Kyststien?

hvor-er-kyststien
Noen som ser sti? Noen som kan knyte opp sykkelen min og meg?

Det pleide å være en skikkelig grom del av den snokende langs vann og jorder gjennom Råde og til Larkollen. Sist i fjor. Det ble nemlig startet et ambisiøst prosjekt om å åpne denne stien fra offentlig hold, og det ble skiltet i alle retninger og trykket ut kart på fjongt papir. Kratt og skog ble feid ned, og lykkelige fot- og sykkelturister kunne nyte den flotte naturen langs havet i Østfold.

Men hva hjelper vel det når man ikke følger opp? De to siste årene har vi kost oss langs stien fra Oven utenfor Råde over til Larkollen, så det var med høye forventninger jeg trillet avgårde en ofselig varm sommerformiddag. Jeg kom ca 50 meter inn på stien før jeg ble kraftig skeptisk. Her var det ikke mye prepping som hadde forekommet, men jeg kom frem på et vis. Etter noen hundre meter er stien tilbake på grusvei og godt brukte stier langs badeplasser, og her var alt som før. Videre skulle et par km med traktorvei langs jorder forseres, fortsatt greit, men så…der hvor det var sti jeg gledet meg til var det nå tett med brenn-nesler i hakehøyde. Jeg fant en vei rundt og rotet meg inn på stien igjen. Men den var ikke der…heldigvis husket jeg retningen jeg skulle, og etter litt fant jeg en bro over grøftene, med en gjengrodd rasteplass, samt et stort, nytt og flott skilt som fortalte om omgivelsene. Jeg bulldozet meg videre til det rett og slett ikke var mulig å komme fremover. Brennesler, blomster og siv knøt seg rundt både gir og styre til det sto dønn. Vepser og knott hadde en fest på min stakkars hud.

Dessverre var jeg så langt inne i jungelen at det ikke var noe fristende å snu for så å ta noen km tilbake igjen. Så jeg kjørte, klatret og løp i Tarzan-stil så neslene sprutet. Etter en halv time kom jeg ut av krattet der jeg skulle, og prøvde å få noe av naturen ut av de tekniske delene av sykkelen mens det svei som pokker på legger og armer.

kyststien2
Megadigg sykling på Blomsterstien!

Resten av turen var som før rent gull, spesielt Blomsterstien på Larkollen!

Hvis noen i Råde kommune, Visit Råde eller hvem det er som har ansvaret: ta med dere gressklipper og ljå/machete og kom dere ut og høgg – eller plukk vekk alle skiltene og svelg et lastebillass med kameler!

Sykkeltrening har gått fint, med både lange, rolige, korte og tunge økter, blandet med lapskaus. Har jeg ikke hatt sykkel, har det blitt joggesko. Mindre enn en uke igjen til Grenserittet – gleder meg!