Om pronasjon

Artig! Fysioterapeuten.no, Kondis og flere viser nå til forskning rundt pronasjon, og tilpassede sko for nye løpere. Resultatene fra dette viser at det ikke spiller noen trille om man velger nøytral eller stabil sko.

Jeg er egentlig ikke så overrasket da jeg delte mine egne opplevelser og erfaringer for noen år siden. Jeg løp mitt første marathon, og flere år med sko med støtte da jeg trodde at jeg overpronerte. Flere tester i løpebutikker kunne ikke gi meg 100% svar. Hypotesen ble hos de fleste at jeg suppinerte innledningsvis for så å etterhvert bli en overpronator når jeg ble sliten. Så etter noen år ga jeg beng, og har løpt i nøytrale sko siden. Ingen skader eller problemer.

Tja. Er ikke dette litt i samme gata som forfot og hæl? Man løper forskjellig avhengig av fart, underlag, dagsform, og ikke minst sko. Tar jeg på meg Converse All Stars og springer nedover asfalten garanterer jeg at det ikke blir mye kræsjlanding på hælen…

Noen har naturligvis en uheldig fotstilling, men det kan man nesten se med det blotte øyet. Løper man noen mil i samme par sko ser man det også lett ved at skoen slites skikkelig skjevt.

Konklusjon: kjøp noen joggesko du syntes kjennes gode ut og kom deg ut og løp. Så kan du bli nerd etterhvert :)

Eller banner jeg i kjerka nå?

Skal bli artig å se industriens reaksjoner – om det kommer noen – på dette!

Adidas Response Trail 18 – første erfaringer

Jeg er en sucker for salg. Når et par Skoda Rapid Coupe-røde Adidas Response Trail dukket opp til hyggelig pris var det tilfeldigvis sammenfallende med at mine Nike Pegasus Trail har blitt godt slitne. Kjøp var selvsagt når de for én gangs skyld hadde min størrelse.

Sti har blitt en ny greie for meg, en gjenoppdagelse. På samme måte som på sykkelen er det mye mer action og spenning i å følge en knotete sti enn å trave langs seige grusveier. Drømmen har nå blitt å få til en skikkelig skogstur, type to-tre timer med niste og sekk!

Planen for skodebuten var å surre litt rundt i stiene her ved hytta, og se hvordan det fungerte. Det er jo alltids en del hvis, dersom og men med nye sko. Men allerede etter en kilometer fant jeg at dette kom til å gå greit, så da ble det en litt lengre tur. Tempoet lå godt innenfor komfortsona, og turen inneholdt alt fra skogssti via grusvei, bittelittegranne asfalt, gjørme, sandstrand og svaberg.

Umiddelbart var inntrykket at skoene var typisk Adidas – dempingen er mye mer kontant enn Nike. Hardere, men allikevel ok etter en km så snart jeg ble varm. Festet i skoene var hinsides bra. Etter en stund var tillitten på topp, og jeg kunne fly over glatte svaberg, steiner og røtter med full kontroll. Bra saker!

De kjentes medium lette på foten, ikke noen Adios dette, uten at det var noe problem. Som med Adios syntes jeg de sitter litt dårlig over rista – jeg må justere snøringen litt frem og tilbake før jeg har knytinga 100%. Dette opplevde jeg også med Adios’ene. Her er Nike veldig flinke- det er ikke så viktig å få knyting og stramming perfekt. Med denne utfordringen kjennes de også litt løse i helen. Etter noen Km var heller ikke dette noe problem, så jeg tenker i retning vanesak. Jeg har tross alt en del mil i Nike-sko, så det bør være en forskjell.

Kvalitetsmessig er skoen førsteklasses, finish er glimrende. En interessant detalj er at sålen fortsetter litt ut bak hælen – nesten som en skvettlapp. Jeg kan bare anta at dette gir bedre feste, men for meg virket det også som at det ga mindre sprut/gørr opp bak på leggen.

Dette var kun en innkjøringstur, og førsteinntrykket er veldig bra. De småtingene jeg plagdes med var at de kanskje pustet litt mindre enn det jeg er vant til, samt at jeg fikk litt problemer med gnag mot ankelen på den ene foten hvis stien hadde lengre partier med camber – altså helning på tvers av løpsretningen. Godt mulig at dette går seg til, skoene fikk kun snaue 13km i dag.

Notat noen dager senere:
Etter ytterligere noen mil i skoene, er jeg veldig fornøyd. Adidas’ene har blitt favoritten på mykt underlag, dvs sti. For blandings-turer er de litt harde i dempingen etter min smak, men de våkner virkelig til liv når de utfordres i skogen!
Ubehagene jeg hadde på første tur fosvant som forventet etter innkjøring. Neste tur må bli gnarly blåløype i hjemlige trakter – nå er intervallsommerferien satt på pause…

Nike Lunarswift +3, sosialpass, snørr & host

Sist fredag var det fest. Utover kvelden hjalp det ikke med rødvin engang, en aften i golfsimulator tok knekken på meg – nys og behov

Per og Hanne jogger inn i solnedgangen...

for Kleenex økte dramatisk pr minutt. Søndag var det rolig sykkeltur, og mandag sto det sosialpass på agendaen – og slikt kan man jo ikke gå glipp av. I fin vårtemperatur med solgløtt fikk jeg to hyggelige runder i lysløypa med Per og Hanne. Lysløypa var for en gangs skyld stappfull av folk, tilog med p-plassen var overbooket. Vi tok det rolig (de andre måtte holde ut med meg som stadig måtte buse ut – bokstavelig talt), og skravla gikk. Hals & nese åpnet seg, og endelig fikk jeg puste litt fritt igjen.

I ettertid var vel hverken sykkelturen eller 10k løpetur så smart, for Tirsdag morgen var jeg totalvrak og hostet så hodet mitt holdt på å falle av, og min stakkars samboer samt kollegaer fikk sprengte trommehinner. Dermed badekar på max glovarmt istedet for trimmings tirsdag kveld. Først i kveld stavret jeg meg gjennom en svett mølleøkt i sneglefart med 10BPM mer enn normalt.

Gleden er dog at det er lenge siden siste runde med forkjølelse, og nå er det snart over igjen, jippi!

Tilbake til resten av overskriften...på Mandagsturen hadde jeg ikke lyst til å løpe med raske sko, jeg trengte demping (stakkars syke meg). Vomero hadde jeg ikke lyst på, men plutselig kom jeg på at jeg hadde et par Nike LunarSwift +3 i en skuff – nye, som jeg vant i en Nike Facebook-konkurranse. Jeg hadde avskrevet de som litt trange, men tenkte hvorfor ikke…

Nike LunarSwift +3 - ID (designet av undertegnede i de grelleste fargene tilgjengelig)

Jeg ble positivt overrasket umiddelbart! I hånden kjentes skoene store, tunge, stive og klumpete. Surprise: på føttene var de passe dempet, ga god følelse mot underlaget og de kjentes både nette og ganske så lette. De satt godt på foten, og jeg

Ikke fullt så strøkne etter tur i lysløypa...

sparket ikke meg selv i anklene! (første gang med Nike-sko dette ikke skjer!). Det at de var trange merket jeg ingenting til.

Skoene “designet” jeg selv i Nike’s verktøy på nett, og plukket de grelleste fargene tilgjengelig. De ble coole som fy, og gjør refleksvester og strobelys totalt unødvendige. Dog ble de ganske kjapt møkkete….så neste gang plukker jeg litt mer lugna farger. Mer seriøs rapport kommer etter noen flere turer!

Da er planen å ta det roligere noen dager, og så komme tilbake i normale rutiner. Baby Steps!

Påskeudd til å sporte!

Happy campers

Med ungene parkert hos svigerforeldre, kort arbeidsdag og bra vær var det bare én ting å gjøre: løpetur for mor og far! Dette virker kanskje totalt alien for noen, men vi tviler ikke et sekund de få gangene vi er alene – da skal det løpes! Sol var det, men ikke mange plussgradene, og noe vind. Vi skulle rundt Tunevannet, og hadde en liten debatt om hvilken vei som ville gi best mulige vindmessige forhold. Det endte med medsols, og det passet bra da jeg bestandig tar denne turen motsols.

Fra Kurland opp langs Tunevannet var det rene sommeren, og ned Trøskenveien gikk det lett med vinden i ryggen. Turen gikk i sub6-pratetempo, og det eneste jeg måtte fokusere på var å holde tempoet til Therese nede, hun ville gjerne fly avgårde…
Etter økten var det kjapp foring, før vi sprang videre til Kino etterfulgt av restaurant – nesten perfekt etter vår målestokk :)

Er du glad i asfalt og åpent landskap er turen absolutt å anbefale. Ved å ta av ved Holleby skole blir det også litt tid på grusvei før de siste kilometrene er jevn stigning. Det merkelige er opplevelsen av distanse – det kjennes mye lenger å løpe 14km rundt Tunevannet enn å ta f.eks 3 runder i lysløypa. Kanskje på grunn av de lange slettene, og den brede veien, eller bare det at man vet at det er lenger unna hjemme i luftlinje…

Med utgangspunkt i denne turen finnes det mange supre alternativer for å slite joggesko eller sykkeldekk. Det går stier og blåløyper på kryss og tvers rundt Tunevannet. Tar man av ved Holleby kapell får man et par fine km grusvei før man er tilbake på Trøskenveien, med enda fler forgreninger, eller man kan stikke av fra Holen rett inn i gnarly blåløype som har to stier til Lysløypa, eller helt til Bakkeli.

Therese flyr avgårde på grusen, like før Holen.

Det passet bra å ha denne godturen i beina – jeg har som nevnt slitt litt for mye med å stresse på turene i det siste; det blir gjerne sånn alene. Så når jeg mumlende forsvant ut døra Torsdag formiddag hadde jeg egentlig ikke noen planer om tempo eller distanse. Etter et par km avslørte de seg selv; kjappis. 13 Km ga en tur via Tarris, Bede og Gatedalen med retur i 4.40-fart. Det kom overraskende, men gikk helt smertefritt. Dagsform slutter aldri å skape rabalder i løpeplanene mine….hvis noen har nøkkelen, så si ifra!

Nå ser det ut som det skal bli møllevær til uka, så jeg får passe på å snike inn noen km i løpet av helga. Jeg klør veldig etter å investere i et nytt par sko, siklet fælt på Adidas adizero Boston på XXL, men syntes prisen er litt heftig siden jeg allerede har for mange joggesko. Føtter og ankler vil dog ikke lenger ha klumpesko, jeg har prøvd mine tidligere favoritter Nike Vomero og Nike Pegasus, men de lager kjøttkaker av anklene mine, kjennes svære og har alt for mye sprett og svai. Mulig Supernova Glide skal prøves?

Løpeteknikk - jeg er ganske så nøytral, mens Therese suppinerer en god del. Frasparket er dog ganske likt!

21.1: Overambisiøs kanskje?

Se - jeg kan løpe i SØVNE!!

Fredrikstadløpet utgikk pga bakrus. Jeg jogget forsiktig søndag kveld for å hente bilen fra fest, og selv om ting ikke tok helt av kvelden før var ikke systemene klare for løping. Men det var behagelig på en litt bisarr måte når jeg klarte å holde tempoet rooolig.
Etter nok et hyggelig sosialt pass med Per på mandag, hadde jeg litt energi igjen, og kjørte en semi-hard runde i lysløypa – jeg hadde jo fått så god varme i kroppen. Prøvde ikke på noen heltedåder i det hele tatt – jeg hadde jo allerede en mil i beina – og ble overrasket over å oppdage at jeg hadde løpt 10 sekunder dårligere enn pers – på en bonustur. Hm. Skulle jeg ha løpt Fredrikstadløpet allikevel? Er formen egentlig brukbar?

Dermed bestemte jeg meg for å prøve å løpe 21.1 på Onsdag kveld, i sub-5 tempo. Tøff i trynet som jeg var mente jeg dette skulle gå greit. Det blåste godt, men det var opphold, og planen var for det meste asfalt, så jeg brukte Adizero Adiosene som jeg har brukt ute den siste tiden, og kostet optimistisk avgårde. Turen gikk via Glengshølen, bak jernbanen, opp til Tarris, videre til Bede og nedover bak smelteverket. I pes motvind, og det var omtrent når jeg kom ut på sletta ved Gatedalen at jeg skjønte at dette skulle bli HARDT. Ned i skogen på sti langs med elva, og så turens første skikkelige smell: opp gangveien under Sandesundsbrua. 400m skikkelig oppover. Puls i taket, men fortsatt på 4:40-tallet.

Det gikk derimot skikkelig i dass når jeg like etterpå klatret opp fra bunnen av havna og opp over jernbanen. Måtte stoppe i noen sekunder for å unngå infarkt. Men pokker om jeg skulle gi meg. Videre forbi Amfi Borg, og usannsynlig motvind mot Greåker, og opp mot Yven kommer nok en djevelbakke. Her var det en gutt på sykkel som bestemte seg for at vi skulle konkurrere. Selvfølgelig beit jeg på, og vant, men fikk nok en gang puls som en Gatling med avtrekkeren fullt inne.  Yvenhelv*ete overstått, “Pjolterveien” neste. Dette er et par km stadig stigende grusvei, og vinden opplevde jeg nå som en forbanna motvinds-orkan. Med andre ord: nå hatet jeg!

Enda mer oppover forbi Tune rådhus og over E6 på Grålum, så begynte ting å moderere seg. Langs Tunevannet fikk heg endelig vinden i ryggen, uten at det hjalp på tempoet dessverre. Beina var tomme, pulsen helt ok. Derfra var det bare å kjøre på hjemover, med noen omveier for å sikre nok distanse.

Resultat: supersliten! Hvordan i all verden klarte jeg å løpe dobbelt så langt i 2010?! Riktignok med mye sløvere tempo….og bedre dagsform….og ikke så forbanne mye vind og bakker….og påfyll av drikke og spise….og publikum som heiet…

Uansett,når jeg korrigerer for alle stopp jeg måtte ha pga trafikk (man stopper ikke for gangfelt i Sarpsborg, spesielt ikke hvis noen har planer om å løpe over de!) så skrapte jeg meg inn i sub-5 tempo, såvidt.
Dagen etterpå hadde jeg lyst til å løpe, men kroppen sa bestemt “Dust, glem det”. Jeg lyttet, og tok heller en Troika.

Det fikk meg til å tenke – jeg løper jo egentlig ikke for å nå noen mål. Kun fordi jeg liker det. Så ny attitude var; fra nå av skal jeg bare løpe komfortsone.

Det holdt hele 48 timer. Jeg tok en liten tur, svingte av og befant meg atter i lysløypa. Null rytme, sliten, høy puls, middag med rødvin truet med gjenoppstandelse.
Selvfølgelig fant jeg ut at jeg skulle prøve å perse. Klarte å løpe identisk tid med persen min, men det var ikke gøy denne gangen….så frem med mantraet igjen: neste tur SKAL BLI EN KOSETUR!!

På turen i går prøvde jeg å løpe med Saucony Kinvara 2’ene jeg har brukt på mølla. Det går jo så fint med Adios, men det gjorde det ikke med Kinvara. Null demping, masse tramping. Selv i skogen syntes jeg de var for harde, så jeg tror jeg skal løpe i filler Adiosene og så gå for nye av samme modell. De kjennes mye raskere ut, og passer min løpestil mer naturlig, selv om jeg syntes de er litt myke sideveis. Jeg fikk også testet skrittfrekvensen ute for første gang, og fant ut at det egentlig er ganske likt det på tredemølla, men det er nok mye mer fart og lengde i skrittene ute enn på mølla. Mølle, ja – dette er den første uka på lenge med kun uteløping, yohoo!

I kveld eller i morgen skal jeg finne den følelsen Martin snakker om her – gleder meg!