November = sykkelsesong?

Tredemølle, spinning, treningssenter. Regn, kaldt, vindt, mørkt – det er årets kjipe periode for oss som liker å være ute i friluft. Før hentinga i barnehagen er fullført er det så mørkt at lys og reflekser er påkrevd allerede.
Heldigvis får man noen lyspunkter (bokstavelig talt) når helgen kommer, og ikke minst hvis man har barnevakt.

Fysisk aktivitet er noe vi alle er avhengige av – noen mer enn andre. Jeg har innsett at jeg selv er en junkie, og i disse mørketider får en sjelden vitamininnsprøytning desto større effekt. Min absolutte favoritt-treningtur – om det er på sykkel eller med joggesko – er turene med kona, hvor fokus er på å ha en fin tur sammen, og pulsklokke og strava-segmenter ligger nederst i lomma.

På lørdag fikk vi muligheten, og for de som ikke har prøvd – dette er verd å kjenne på. Ungene vekker oss tidlig alle fridager (ihht barns etiske retningslinjer), etter hyggelig frokost gjør mor og far et panisk skippertak for å få huset på rett kjøl etter ukas heseblesende tempo.
Dette pågår noen timer, og – endelig – banker det på døra med en mormor som vil ha litt tid med barnebarna. Jeg vet ikke hvem som jubler mest – ungene eller oss.

Rett i sykkeltøyet, desperat etter å utnytte det lille vi har av dagslys. og ut og avgårde. Ingen planer – vi skal bare ut å sykle. Turen ble perfekt!

Riktignok var det litt mer som sto på spill. Kona hadde et fall i årets utgave av Hennesrittet hvor hun skadet kneet. Det oppsto komplikasjoner, og dermed har det vært medisiner og behandling i 4 måneder, noe som nesten har drevet henne til vanvidd. Men nå skjer det ting, kneet er samarbeidsvillig, og dermed det ble den første skikkelige sykkelturen siden før sommeren. Hva gjør man så? Jo, frykten tas ved hornene. Therese ville rett til partiet hvor hun falt, og kjøre det på nytt. De første 50 metrene inn i terrengpartiet gikk keitete og usikkert, men etter litt prating og analyse forsvant hun avgårde så gjørma skvatt til alle kanter, og det så ikke ut som om hun hadde gjort annet enn å sykle i skogen de siste månedene…

En flott tur! Sarpsborg og Skjebergmarka rocker fortsatt – måtte det bli flere solfylte helgedager med barnevakt denne vinteren!

…og konas tur til å tryne litt.

Som i 2012, er dette tiden av året for sykkel for min del. Løpinga blir alternativet når tiden ikke strekker til. De siste ukene har mye dreid seg rundt konas angrep på årets utgave av Hennesrittet. For de som ikke kjenner til det, er det et ladies only-ritt i Sarpsborg og omegn. Vi har lagt treningsturer innom deler av løypa, men fikk kun til én gjennomkjøring siden værgudene har vært passe kjipe. For å si det sånn: løypa blir ille nok uten at horder skal bruke den til å trene de siste ukene før racet.
På ettermiddagen før rittet var det gjennomkjøring og merking av løypa på agendaen, sammen med Sarpsborg Sykleklubb. Oppgaven var å nærmest legge igjen hjernen hjemme, så vi var helt sikre på at folk ville finne frem dagen etter. Jeg har jo selv delvis klart å løpe meg bort på Oslo Marathon, og stoppet og spurt lokalkjente under Terrengsykkelrittet…
Været var perfekt, og de 7.2 milene var sosiale. Vi plantet gule skilt langs hele løypa, mens andre dugnadere hadde strukket sperrebånd på de mest villedende stedene.

Dagen etterpå var kona overklar til ritt, sykkelen var preppet, og sola skinte på Sarpsborg. Med én unge på egen sykkel og den andre i vogn bak min var vi på plass og heiet flokken avgårde. Det ble masse leking i Kulåsparken før vi etterhvert tok den obligatoriske is-pausen. Da åpnet skyene seg, og vi tok en tur hjemom før vi atter syklet til parken for å heie alle damene i mål. Fru Springe kom med knalltid, men så ut som hun hadde vært gjennom en krig eller to. Det var blod og gjørme etter et fall kun 10 km inn i rittet, og sta som hun er kjørte hun fryktløs videre. Vi måtte slite litt for å finne røde kors, men noen timer senere var hun sydd sammen (bokstavelig talt), og vi kom oss på sett og vis hjem. Noen besøk hos lege senere er det krykker, doping og infeksjon, men små tegn til bedring…

Med vel overstått Hennesritt er det tilbake til det normale. En løpetur innimellom gjør at beina kjennes lettere på sykkelen, overraskende nok. Sykkelformen (ihvertfall den jeg klarer å presse frem…) er stigende. Jeg har i våres vært litt plaget med “kort” pust, spesielt på sykkelen, men det er mer eller mindre borte nå, og det er ikke noe problem å finne terskel, og komme godt over den. Sosialt har det vært også – mandagene med Sykkelklubben i terreng rundbane, Onsdager med sykkelfolket fra Sats, samt noen solo-turer skviset mellom middag og barnas leggetid.

Nå i helgen står Nordsjørittet (Stavanger) på programmet, men det skal tas som en tur. Denne gangen er det ikke mye terreng, så nå er de fete knastedekkene byttet ut med Race King. Jeg starter som useedet laaaaangt bak, så det blir nok 9 mil med kø i motvind…

All kjøringa i Hennesrittet-løypa har gitt mange tanke om flotte runder å løpe. Jeg må nok ta bilen noen km først, men jeg er veldig klar for å teste rundt Børtevann med joggesko!

Fra km til timer…

Plutselig var Mai borte, gitt! Det ble en puslete måned for løping til meg å være – stusselige 134km (sammenliknet med 225 i fjor). Heldigvis har jeg noen gode grunner, det ble blant annet 413km på sykkel. Ikke nok med det – jeg har logget hele 31 timer trening, og det er en eller annen slags rekord for min del (mai 2011 var kun på 19 timer). Løpingen har blitt pushet litt sidelengs pga irriterende vondt, men også fordi jeg har gjenoppdaget gleden ved å frese gjennom gjørmehull på sykkel. Frk. Springe skulle også delta i Hennesrittet – 72km MTB for girls only i Sarpsborg, og fokus har dermed blitt på å la henne få trene det hun kunne. Hadde det vært regn, dritkaldt og ekkelt ute hadde det nok blitt flere km på mølle, men jeg fikser ikke å trampe avgårde på mølla hvis solen steker på utsiden av vinduet. Jeg har prøvd et par ganger, og det kjennes feil på så mange måter at da gjør jeg heller andre ting når jeg er alene med barna, som f.eks ingenting i sofaen, ingenting foran PC’en, etc!

Treningen til Hennesrittet har vært en ganske så avansert affære. Fra før av har fruen kroniske problemer med et kranglete bekken. Samme problem gjorde at hun måtte hoppe av karrieren i sin ungdom da hun var godt på vei til å gjøre store ting både med ski på beina og kart i hånda. Hun var utrolig skuffet da hun fikk løpeforbud, og måtte vinke farvel til Göteborgsvarvet for noen uker siden. Men så kom altså dette sykkelrittet, og hun trommet sammen lag på jobben og dro avgårde. Kiropraktoren fikk jobbe så hun nesten måtte være Kiropraktor på seg selv, og etterhvert begynte også knærne til Therese å krangle – sannsynligvis påvirket av det faktum at hun ikke tidligere har syklet med klikk-pedaler (SPD). Så vi justerte, og byttet sykkel (hun foretakk min guttesykkel -en 7 år gammel Scott Scale 70 med hjemmemodifisert Downhill-sittestilling og bredt styre), justerte igjen og tråkket på. Uansett er hun sterk, både i vilje og bein, så hun klarte både å trene og holde systemene unna fullstendig sammenbrudd.

Vi fikk noen kanonbra turer sammen, også med andre kjente, og slik er sykkel mye mer sosialt enn løping. Det er lettere å holde sammen, hjelpe, motivere og prate. Da den store dagen kom gikk det som jeg forventet (fra min side….) – fantastisk. Hun startet med et kjempesmil, og kom i mål 7,2 mil senere med et enda større – til en kanontid til å være første ritt – faktisk som nummer 27 i sin aldersklasse med 3:27. Gjørmete og blid – og begge knærne satt fortsatt på. Det ga mersmak, så nå skal det satses på sykkel får jeg høre (selv om det ble brukt kompresjonstights under kjolen på banketten….)!

Mellom all syklingen har jeg klemt inn noen løpepass – sogar noen doble, hvor jeg har syklet først, skiftet og løpt videre – og omvendt. Har jeg tiden skal den utnyttes! Et par har vært skikkelig råtne, mens andre har vært episke. Heldigvis har det vært stunder med pur løpelykke – den man får når alt klaffer, og det går over all forventning. Skomessig ble jeg aldri kompis med Triumph 9’ern, og er tilbake på Nike Pegasus for daffing og Adidas Adios for turer med litt mer tempo.
Nå skal jeg prøve å pushe videre og se om jeg blir kvitt vondten en gang for alle, forhåpentligvis starter det allerede i morgen kveld med sosialpass!

Paradis – rett rundt hjørnet!

Jeg har småsutret litt rundt temaet “er lei av å løpe i Sarpsborg”. Dette fordi jeg har løpt mye innenfor en radius på en drøy mil av huset. Gjett hvor glad jeg ble når jeg oppdaget (for meg) nirvana innenfor denne sonen!
På søndag bar det ut for å se om bein & puls var klare for å løpe igjen. Grunnet redusert løpetid og tiltagende Alzheimers valgte jeg Adizero Adios – og da ender det nesten alltid med tempoøkt.

Jeg så ikke på klokka før rundt ca 4 km, tok det helt passe, og hadde ingen ambisjoner med turen annet enn å kose meg og håpe at det ikke var vondt noe sted. Dermed var jeg litt overrasket over 4:30-tempo…
Selv med konsing på å moderere farten gikk det i brukbart tempo videre, og når milen ble krysset på 46 ettellerannet stoppet jeg. Pulsen gikk sakte nedover, og etter et par minutter jogget jeg 3km hjemover rolig, dvs så rolig jeg klarte.
Pulsen hold seg høy, selv om jeg senket farten med nesten minuttet pr km. Ikke bra – men mye bedre enn før!
Hva er nå dette da?

På Mandag ble det derfor nok en gang gjørmeparty på sykkel, med kompiser. En glimrende 55km tur, nok en gang gjennom deler av Hennesrittet-løypa. Mot slutten av turen, og like ved en av mine faste løperuter, ble jeg introdusert for en hinsides flott sti. Den snoket seg langs en bekk i bunnen av en liten dal, og krysset bekken flere ganger på flotte broer. Tydelig preparert, og av kulturell verdi. Det var sågar mange skilt med info om ett eller annet, men jeg var for opptatt med å følge gjengen i god fart med kamera i hånden til å få med meg noe som helst….men for en flyt! Opp, ned, sving, bro, sving, hopp…perverst bra! Det at bakhjulslageret mitt havarerte høylytt etterhvert gjorde absolutt ingen ting, hjem kom jeg – gjørmete og med et salig flir!

Stien var nøyaktig 2 km, og går under navnet Årum-stien. Naturlig nok da den ligger på Årum, like ved E6 syd for Sarpsborg, og fører ut på den sagnomsuste Skjellin-bakken. Gleder meg til å både løpe og sykle der i sommerværet!

Notat 24.05.2012:
Det er visstnok ikke lov å sykle Årumstien. Det står visst i liten skrift på én av skiltene. Hmm. De gangene jeg har vært der har jeg ikke sett hverken menneske eller dyr, men frk. Springe ble stoppet og irettesatt av én person som gikk stien med hund akkurat da – og hun kjører ikke hardt.
Kanskje noe å debattere? Det handler jo alltid om å vise hensyn. Da jeg var der i går kjørte jeg langsomt gjennom den ene veien, så at kysten var klar, og sto på litt tilbake igjen – men fortsatt med god sikkerhetsmargin, og definitivt uten å gjøre skade på underlag eller natur.

Så – gjelder dette forbudet kun sykling på moderne treningssykkel i “glorete kondomdress”, eller også de med skjermer, bagasjebrett og Kvikk-Lunsj i sekken? Time will show…

Misunnelig på damene, altså!

Jada, jeg vet at bloggen heter springe.no, men nå er det altså slik at jeg plages med AU! i høyre skinke, og bedriver alternativ “trening” i form av offroad-sykling. Sykkel i gjørme og utforbakke er skikkelig moro, og i dag fikk vi tilbud om gjennomkjøring av deler av løypa for Hennesrittet, med lommekjente guider! Vi stappet oss med havregrynsgrøt og stilte ved Tarris 0930 med ny luft i dekkene og sportsbar i sekken. Her møtte vi Thereses kollega Eva, og like etter joinet vi Peter og Hilde, og turen var i gang.

Noen glimt fra dagen, i vill og usannsynlig rekkefølge:

Ca 5 mil senere hadde vi kjørt mye av traseen fra Hennesrittet, og det er her jeg etterhvert fant ut at jeg er ganske så misunnelig på damene. Hennesrittet er, som navnet tilsier,  Ladies Only. Løypa er rett og slett grom, men mye sti, tekniske partier, gjørme (YEEEHAW!), bakker, og fantastisk natur. Nok en gang gremmes jeg over å ikke ha oppdaget perler som dette like utenfor nabolaget.
Sammenliknet med Grenserittet er det nesten greit å påstå at dette er hyggeligere – dog litt snillere oppover og nedoverbaker. Men fortvil ikke, det er ikke noe problem å kjenne melkesyre her heller. Stipartiene var fullt på høyde, om ikke bedre da de ikke var preppet ihjel for folk med angst for røtter.

Etter denne runden fant vi ut at vi måtte utnytte situasjonen: her var vi, dressa opp, varme i beina, null vondter, barnevakt, supert vær. Så vi tok en runde rundt Glommastien mens vi var i gang. Therese fikk dermed testet langdistanse på sykkel – og det gikk megabra. I motsetning til de forrige milene måtte vi nå kjøre en del slalåm mellom tursyklister, hunder, kvikklunsj og norsk flagg på bagasjebrett – og beina begynte å bli seige etterhvert. Vi unngikk også å bli oppspist av en veldig leken Schäfer, og kom oss vel hjem. Klokka endte på ca 5 timer totalt – og nesten 9 mil. En liten boost på mange måter!


Løping? Joda – sosialpass og lysløype på mandag, mølla på Onsdag, men jeg er fortsatt ekstremt forsiktig slik at jeg får løpesystemene opp og gå (ha ha) på best mulig vis. I morgen blir det et nytt forsøk med løpeskoene utendørs!