Pulsitzer-pris? Mer klabb & babb med pulsbånd…

I våres skrev jeg om hjertetrøbbel, eller gadget-trøbbel som det forhåpentligvis er. Det innlegget er en av de mest populære på bloggen her, og jeg fikk mange verdifulle tips og forslag til remedier.
Jeg, som mange andre, har problemer med “spikes” i pulsloggen, og den resulterende grafen minner mer om en jo-jo som blir jojjet av en unge på speed.

Jamfør en typisk økt på tredemølle: 

Lissom! Særlig!
Her varmer jeg opp i 6:00-tempo i 2km før jeg øker og etterhvert tar et par drag. Riktignok tar det litt tid å finne rytmen, men jaggu om pulsen flyt 50 slag over makspulsen?!

Det skumle her er at det tar lang tid før det normaliserer seg. Når jeg så gasser etterhvert, så øker pulsen naturlig, og de bittesmå hoppene der er akseptabelt om det er gadget eller hjerte.

Dette eksempelet er standarden i disse dager. Ofte er det mye verre. Det flyr mellom 240 og 140 i løpet av sekunder. Jeg har prøvd alle triksene i boka: fukte beltet, stramme det, flytte det, bytte batteri, vaske, klistre på tape for å unngå statisk elektrisitet, løpt med forskjellige klær for å unngå statisk el, løpt (nesten) naken for å…

U get the point. Har også målt med finger-på-halsen-metoden for å bekrefte at det ikke er sant det min venn Garmin 310XT forteller meg.

Ingenting hjelper. Frem til sist vinter var dette et ikke-fenomen, så jeg har trua på at selve beltet er kassabelt. Jeg testet nemlig med det gamle, stive Garmin-beltet, og der har jeg ikke hjertefeil…

Får bestille julegave til meg selv!

Ellers går dagene ubønnhørlig frem mot nytt år. Får til mye løping etter min standard, både rolige sosiale økter og ta-meg-selv-i-nakken-og-stresse-litt-økter. Kanskje jeg klarer å løpe lenger i år enn i fjor? Forbausende jevnt i teten ihvertfall!

Mer løpebok har det også blitt – snart ferdig med Finding Ultra av Rich Roll. Galskap!

Tidsklemma – GTFO!

Jeg sliter litt med å få løsnet tidsklemma om dagen. Uka fikk begynne med en time på mølla, etterfulgt av jobbreise som etter 3 dager gikk over i annen reise før jeg endelig var hjemme natt til lørdag.  Jeg fikk gått 5km, men ellers måtte jeg f.eks ha jogget frem og tilbake i togvogner – noe jeg tviler på ville falt i god smak hos konduktører og medpassasjerer. Alternativt montert Flintstones-fremdrift på bilen, eller kanskje løpt runder i konferanselokaler (heller ikke typisk grei ting å gjøre).

Åkke som, vel hjemme var jeg helt utladet, og alle systemene var nede for telling. Derfor var det ekstra godt å få barnevakt i dag. Vi feiret med sykkeltur i vind/yr/sol, og etter middag bar det ut i lysløypa med joggeskoene. En kjip treningsuke for statistikken, men jeg hentet meg godt inn igjen på slutten!

Det skal altså ikke mer til enn noen få dager uten trening og manko på søvn før formen settes dramatisk tilbake. Nå gikk det egentlig helt ok i dag (bortsett fra at min kjære Garmin fikk et ukarakteristisk SNAFU og ikke fant noe på himmelen innimellom). Løpeformen er ikke på topp, men det er i grunnen helt ok. Så lenge jeg klarer å skremme skrotten til 4:30-tempo innimellom skal jeg være glad når høsten kommer, og begynne og være litt mer fokusert & målbevisst. Neste år – nemlig – skal jeg la midtlivskrisa ta overhånd og løpe i konkurranser og sykle ritt! På ønskelista står Marathon (hmm, men hvor…), Grenserittet & CykelWasan. Kanskje også en hipp & kul “ferie” med kone og trening et varmt sted. Planleggingen er i gang!

Noen glimt fra dagens tur i Glommastien med min utkårede. Flott natur, og bakker å slædde litt i!

Gir pulsklokka deg rare verdier?

Jeg har løpt noen år nå med pulsklokke, og det er et godt verktøy til å finne ut hvordan skrotten har det. Men av og til kan den skremme livet av meg til det punktet at jeg nesten får hjerteinfarkt fordi jeg tror jeg er i ferd med å få hjerteinfarkt.

Observer denne helt normale joggeturen som begynner på asfalt, flatt som en pannekake den første kilometeren:

Typisk "spikes" - ekstreme kurvevariasjoner som peker på feil med klokka fremfor hjertet, heldigvis

Jeg vet hva som er normalpuls for mitt hjerte – og jeg har en makspuls et sted rett under 190 slag i minuttet. Så høy puls ser jeg ufattelig sjelden, det er kun når jeg har provosert det frem ved å kjøre bakkepass til jeg nesten svimer av. Selv om jeg står i ramma og trår og tømmer kondisen helt skal det veldig mye til å komme over 175/180. Så det å gå fra stresset startpuls på 100 til 220 i løpet av 1,5 minutter skjer ikke uten hjelp av f.eks en stikk-kontakt eller et fallskjermhopp.

Dette er en ren teknisk glipp, og typisk begynner det i det små, for så å skje oftere inntil pulsavlesningene er ubrukelige. Etter min erfaring er det to ting som gjør at dette skjer:

1) Skittent pulsbelte.
Altså, ikke pga tryning i gjørme eller elendig personlig hygiene, men fordi svette legger igjen mye salt og annet guff på følsomme steder. Når det begynner å skje, så vasker jeg pulsbeltet forsiktig med lunkent vann og en kvart dråpe Zalo. Da er alt tilbake til normalen. Ved å skylle pulsbeltet i vann etter endt treningsøkt kan du utsette dette fenomenet.

2) Statisk elektrisitet
I fjor høst var jeg sydover, og løp turer i skikkelig varme. Da hadde jeg kun en tynn teknisk trøye på overkroppen. Pga bevegelsen i dette stoffet dannet det seg statisk elektrisitet som bøllet med pulsmålingen. Jeg kunne se det mens jeg løp: ved å dra trøya vekk fra kroppen falt pulsen øyeblikkelig og stabilserte seg med forskjeller inntil 30 slag pr minutt. Dette har bare skjedd med den nye typen pulsbelte fra Garmin – jeg har en 310 XT med et mykt pulsbelte hvor du kan kneppe av selve “måleren”. Med den gamle Garmin 405 og stivt (plastik-aktig foran) pulsbelte skjedde det aldri i liknende tilfeller av syden-løping. Hvis du opplever rare målinger, prøv med en annen trøye.

Videre i bildet over ser det ut som om hjertet mitt er plaget av Setedalsrykja, men det er altså bare fordi det er forstyrrelser på utstyret – og i dette tilfellet pga at beltet trenger en god vask. Gårsdagens tur var enda verre, da løp jeg veldig rolig men klokka mente altså at jeg snitta makspuls. Pass også på at beltet sitter på riktig sted, og stramt nok.

Endelig er det skikkelig vår! Jeg koser meg utendørs, og setter pris på fri fra The Dreadmill og superundertøy. Lysløypa på Kurland er kjærkommen, selv om jeg alltid blir møkk lei den utover høsten, da alle bakkene blir bare hat.
En morsom sideeffekt av all mølleløpinga er at jeg nå er helt komfortabel med å løpe med lettere, mindre dempede sko. Det går i Adizero Adios og Progrid Kinvara, og turer opp til 15 km er helt problemfritt. Har ikke prøvd noe lenger, men jeg har løpt både “fort” (mer mellom- & forfot) og skravletempo (definitivt på hælen) og det går kjempebra med både føtter, legger og knær. Good times!

Kamelsvelging: tredemølle er gøy!

Jeg skulle jo aldri ha en tredemølle/hamsterhjul. Det er jo bare å kle seg riktig og sånt, ikke sant? Nå er jeg veldig glad jeg har en! De siste 9 dagene har det nemlig vært daglige løpeturer både ute og inne, og mølla har blitt en god kompis. Etter å ha kjørt meg litt inn på denne utenomjordiske måten å løpe på, sklir det nå fint. Til å begynne med travet jeg avgårde, svettet hinsides mye, og stirret på en liten animert karakter som jogget på det store displayet midt i siktelinja. Foran der igjen var det nemlig kun en hvit vegg.

Etter tips fra fruen har vi nå montert opp en gammel laptop der, hvor vi kjører DVD-film. Denne er igjen koblet til høyttalerene på mølla. Funker brillefint som distraksjon når det blir kjedelig.

Men folkens – i dag løp jeg for første gang et skikkelig hardt intervallpass! Hvorfor? Jo, for nå få jeg logget det skikkelig, og det er ingenting som kommer i veien – hverken lyktestolper, stormfelte trær, agressive biler eller distré fotgjengere.
Det er SLITSOMT – men moro!

Se her! Et ekte intervallpass! Øverst fart, nederst puls.

På illustrasjonen over la jeg opp til og gjennomførte et pass som besto av 5km i sub5-fart, deretter 4 intervaller bestående av  500m 10km/t (6-fart) fulgt av 500m 14 km/t (rett over 4-fart). Det var tøft, men nå kjennes det godt i beina. Dette må bare være bra!

Det har allerede blitt en del mil på mølla, og det går kjempebra, og det er ikke bare pga nevnte multimediadistraksjon, men også fordi:
Saucony Kinvara 2-skoene er kanonbra. Så bra at når det blir vær til det, skal jeg prøve de på langtur ute. Lette, responsive, null gnag, god demping, fenomenal farge etc. Superfornøyd.
Jeg har kjøpt en foot pod til min Garmin-klokke, så nå får jeg data å myse på. Sånt liker jeg. Blant annet å finne ut at jeg tramper over 10.000 ganger i taket til eldste barnet i snitt pr løpetur. Kjekt at han ikke har for vane å være stille. Gir jo god bakgrunnsstøy til både FIFA12 og Shoot’em Dead-spill. I tillegg gir pod’en etter småkalibrering virkelig gode data. Det tok noen turer, men nå er klokka enig med mølla både på distanse og fart.
Jeg kan løpe selv om jeg er alene hjemme med ungene! Babycallen blinker febrilsk, den er sikkert på samme frekvens som en annen gadget, men ungene sover søtt!
Været. Det har vært meget dritkaldt, og masse kjip vind. I tillegg kom det snø i dag, og istedet for å risikere helsa i vill fart i stormen tok vi en koselig familietur på ski, selv om vi nok var litt optimistiske mtp føret.

Felix & Therese i idyllisk skog. Men idyllen bedrar, det var marginalt med snø...

Noen turer ute har det også blitt, jeg har sågar utforsket ny geografi i Sarp, da jeg rett og slett er lei av å løpe på veier jeg har jogget ørtenhundreogfemti ganger før. Til våren blir det andre boller, har planene klare!

Typisk mitt nabolag i Sarpsborg i disse dager. Mørkt, glatt, men på en måte vakkert også.

Tilbake til mølla. Det er som sagt en Merida Run Starter, og bortsett fra at det var et episk eventyr å få den i huse, har alt i ettertid vært en lek. Alt funker brillefint. Den er brukervennlig, og går som en kule opp til 20 km/t (jeg sitter da tredd i veggen på ekte Tom & Jerry-vis, hvis noen lurte). Litt treg i fartsbyttene, men det er greit nok. Den virker skikkelig solid. Optimalt sett burde den ha hatt Wifi-utgang, men da ender vi nok opp i en annen prisklasse. Det eneste jeg har å utsette på mølleløpinga, er mattene jeg kjøpte til den. 2 forskjellige typer har jeg shoppet på XXL, og den første som var av merket Exerfit og visstnok laget for nettopp å ligge under gyngende mølleføtter funker dårlig. Skumplatene blir klemt sammen under møllehjulene (Den er flyttbar). Pr nå er det ikke mye skum, tipper en papp-plate ville gjort samme funksjonen. Den andre matta jeg kjøpe er for liten. Begge anbefalt av XXL, både skriftlig og muntlig. Ikke helt happy. Har du noen tips om underlagsmatter som tåler en mølle – og som i tillegg demper lyd/vibrasjoner blir jeg glad!

Nevnte jeg at jeg blir svett?

Det andre som er litt annerledes med å løpe på mølle, er temperaturen. Selv om jeg løper med minimalt av bekledning og vinduet åpent rett ut i -15C, så svetter jeg infernalsk. Bruker opp både svettebånd og håndkle på en vanlig tur. Tipper jeg skal rigge til fartsvind etterhvert, så fikser vi det.  Må også trene hjernen på å gå av mølla etter endt økt, for da er den bra forvirret og mener at noe er feil (er vi her fortsatt etter 1t løping?!)

Om du kjøper hjemmemølle, så tenk på en ting til: det krever renhold. Både møllebåndet og sålene på joggeskoene blir slitt, og dette støvet legger seg svært synlig bak mølla. Jevnlig vask av mølla (svetten, ja…) samt god ventilasjon er også et møst.

Nedtur: min iPod (femte generasjon) har gitt opp. Det eneste den vil gjøre, er å starte seg selv og slå av seg selv, uansett hva man prøver på. Så må ha en ny. Skeptisk til tøtsj-skjerm…men må ha musikk på øret.

Muligtur: Leker med tanken på å blir med på Fredrikstadløpet. Er påmeldt Grenserittet, men kjenner ikke samme sitring som de tre siste årene. We shall see!

Opptur: i morgen kveld er det klart for sosialpass ute igjen – gleder meg til å løpe i snøen!

Inspektør Gadget & sosialpass

I dag var det en herlig, rolig mandagstur. Først tok jeg en tur med alle gadgetsene jeg hadde. Dette var fordi skuffen min har hørt på iPod’en min i hele natt, så når jeg skulle løpe var det ikke noe batteri igjen. Skitt au, hva med å prøve den nye Nike+ på iPhone tenkte jeg, og hvorfor ikke smelle til med Garmin Fit-appen på iPhone samtidig med at jeg hadde med min trofaste 310XT som også pusher data til Strava.com? Kameraet holdt jeg i tenna. Det ble en 5km runde før jeg møtte gjengen.

Resultat:
Garmin Connect (Garmin 310XT): 5.02km
Strava (Garmin 310XT): 5.0km
Nike+ (iphone/GPS):5.03km
Garmin Fit (iphone/GPS): 5.18km

Ikke dårlig! De var jo mer eller mindre enige alle sammen! Seieren går til 310XT’en med klar margin, fordi det å løpe med en tøtsj-telefon på armen er bare tøys! Ikke duger den til å erstatte ipod heller. Volumjustering, sangbytte, pause/fortsett/stopp/start blir bare surr. Holde track på tempo/puls/distanse er også å invitere til nakkeskader og skumle møteulykker med lyktestolper og/eller dype hull. Dessuten er det en tung klump. Basta.
Når det gjelder Garmin Connect vs Strava kommer jeg tilbake til det. Begge to har sine fordeler.

Hanne, Per og Marie er klare for sosialpass!

Etter teknohysteriet møtte jeg atter Hanne, Marie & Per for mandagstur. Vi sprang av gårde og bidro til mer tåke i Sarpsborg, denne gang gjennom sentrum. Videre løp vi ned til Den Forbudte Gangstien, forbi stadion, via Valaskjold og opp til lysløypa igjen. En fornøyelig tur jeg desperat prøvde å forevige i pixler uten særlig hell. Pytt au, turen var super!