Behind the Scenes på fotoshoot

Et sted ved Iddefjorden, i Haldens bratte og mørke skoger. 7 atleter, massivt støtteapparat, og undertegnede. Noen ganger er det gromt med overtid!

Vi har på min arbeidsplass vært så heldige å jobbe tett på det som har vært Team Sepura i den tid det pågikk, og når det ble flagget et nytt prosjekt var vi ikke vanskelige å be. Sepura XC Superior er et splitter nytt UCI-lag innen terrengsykling. De stiller med fremadstormende ryttere både på rundbane (typisk en løype på 3-4 km med masse coole hindere som kjøres i ca 1.5t) samt på maraton (fra A til B, tenk Grenserittet eller Birken).
De har med seg proffe folk i støtteapparatet, og rytterne er for det meste unge og lovende østfoldinger, samt noen garvede med masse batteri – og ikke minst ekstremt høy verdi som mentorer. Det handler om å bygge et lag, hvor alle er med på å drive det fremover.

Vi skulle gjøre en fotoshoot – men pga komplikasjoner ble denne tilslutt gjort 2 dager før kick-off for prosjektet. Regn og mørke skapte en utfordring denne ettermiddagen, men jeg hadde fått med fotograf (og Norseman ++) Marius Wallin, og regnet med at vi skulle få til noe barskt uansett.

Etter å ha forsert diverse steinrøyser med tungt og lite bærevennlig foto- og lysutstyr sendte vi rytterne på kryss og tvers ned stier og opp heng mens vi planla vinkler og lyssetting, og tråklet oss gjennom min relativt lange liste med motivene jeg skulle ha. Dette var første gang hele laget var samlet, alt var nytt. Sykler, bekledning, terreng…og så ble stakkarene sendt rett inn i PR-tortur !

Fotograf Marius Wallin på i en av mange skumle vinkler...
Fotograf Marius Wallin på i en av mange skumle vinkler…

De første turene ned stien var det litt usikkerhet å spore – kanskje ikke så rart, da vi ikke lot de prøvekjøre før det var “Lights! Camera! Action!”.
Men etterhvert tok instinktene over, og alle sammen var i sitt ess. Det ble tatt noen hundre bilder i løpet av kvelden, og det ble mer og mer skummelt både for de som skulle sykle på kryss og tvers, samt for fotografen og lys-slaver…men resultatet ble fett!

...og slik kan det se ut når en dyktig fotograf fanger øyeblikket!
…og slik kan det se ut når en dyktig fotograf fanger øyeblikket!

Når vi var ferdig i skauen fikk vi hele gjengen opp i en seig grusbakke. Da var det bekmørkt, så vi satt mange tusen lumen midt i synet på de, og kommanderte de opp og ned bakken…igjen og igjen..og når jeg var klar for å legge meg ned å dø pga kalde føtter, da ba vi gjengen kappkjøre opp bakken for å få de siste actionbildene. Det var som å slå på en bryter! Fra å være en småpratende, sosial og hyggelig gjeng ble alle forvandlet til konkurransemonstre som skulle FØRST opp. Helt utrolig etter å ha dillet rundt i skauen i 5 timer. Vanvittig flott å se!

Opp...opp..smil pent...etc
Opp…opp..smil pent…etc

Etter noen sene netter/tidlige morgener ble alt sydd sammen til en skapelig hjemmeside med mer for laget. Jeg kommer til å jobbe videre med de i tiden som kommer, og gleder meg stort til å følge et profflag så nært fra starten av. Kanskje jeg får sneket meg med som baktropp på noen treningsturer også…

Mer om laget kan du lese på www.sepuraxc.no

Grenserittet 2013

sportograf-41273625_lowres
Konsentrert gitt…

Dette var en fest som sto til forventningene! Jeg var med på Grenserittet for 4.gang, og heldigvis gikk det nok en gang enda litt bedre.
Først: maken til suverent arrangement skal man lete lenge etter. Ikke bare legger de lista høyt – de hever den for hvert år, med hell. Alt er gjennomtenkt, og det er bare nytelse å være deltaker!

Den siste uka før rittet var ikke helt optimal: hjemme bygger vi ny terrasse. Måltider ble tatt på hælen, dvs noen ble droppet, andre ble erstattet med Yoghurt eller Pizza, det var stekende hett, og dagene ble lange. Etter slike dager fortjener man brått en pils eller et glass rødvin utover også…
Jeg hadde ca 220mil på utesykkel før helgen, men klemte allikevel inn noen turer den siste uka. To av de smålange & rolige (ja, rolige! Sone 1! Basta!) samt én kort og intens med noen 4-minuttersintervaller både på sti, grus og bakke. Kroppen kjentes passe gåen og råtten etter helikoptervending av lange to-tom-fire, harde spadetak og generelt knotete arbeidsstillinger. Men på sykkelen var det greit nok, oversiden av låra var såre, og jeg var litt utrygg på akkurat det.

Klatre! Klatre!
Klatre! Klatre!

Natten før hadde jeg møysommelig preppet sykkelen og pakket alt klart i én stor bag. Det jeg skulle ha med på turen i én pose, skift etterpå i en annen, spise før & etter i en tredje osv. Dette året bestemte jeg meg for å kjøre uten drikkesekk for første gang. Sportsdrikk og vann ble blandet i 5 forskjellige flasker og stablet i kjøleskapet. 3 som skulle være med på rittet, resten til før & etter.
Jeg subbet innom XXL og handlet inn gel, sportsbarer og…så traff jeg en bekjent og erfaren syklist. Vi kom inn på dette med kramper. Forrige gang fikk jeg kjenne på krampe i leggen, og måtte av og tøye med mindre enn 1 mil igjen. Kompisen tipset om Ringer Drink, og i et anfall av galskap dro jeg med meg en flaske som ble blandet i både sportsdrikk og vann. Det var spådd smellvarmt, og det hjelper ikke akkurat for de som er plaget av kramper, men vanligvis bør man ha prøvd en ny type lurium før et ritt…nuvel.

Som vanlig ble nattesøvnen håpløs (“nå må jeg sovne snart, bare 4 timer til jeg skal stå opp…”). 0600 var det endelig morgen. Havregrøt, en dobbel espresso, én Red Bull, en halv liter farris og avgårde bar det til Halden. På turen begynte jeg å drikke på første flaske, og for en overraskelse: Ringer Drink smaker ¤%#¤%()=%)!!! Jeg klarte ikke å få i meg det som kun var blandet med vann, og blandet inn sportsdrikk for å dempe smaken.

På vei av E6 til Strømstad var det kø som vanlig, og jeg hoppet av et par km fra startområdet og tråkket rolig innover. God tid har jeg alltid på Grenserittet. Mer væske, en før-race bar, og sekken ble droppet for transport til Halden. Deretter obligatoriske X tissepauser før tiden var inne for oppstilling på Kärleksuddan i pulje 9 for den korte gåturen ned til sentrum.

Ned "spiralen" - moro!
Ned “spiralen” – moro, selv i kø!

Allerede her ble det trengsel blant de flere hundre i pulja. Jeg pleier å ta det helt piano. Det må jo være gresselig kjipt å bryte allerede før start pga stress og en eller annen ekstrem massekollisjon. Etter å ha ruslet til sentrum var det drøyt 2km defilering, og her var det som vanlig kokoskjøring for å avansere i feltet til start. Rart ingen stilte med bulldozer, machete og liknende våpen.
Ved ettertanke trenger man ikke det. Mange skarpe kanter på en sykkel, og bak solbriller ser man jo fryktelig bædæs ut.
Jeg fortsatte roooolig tur, og lot de gærne være gærne.

Etterhvert passerte vi noen tidtakingsmatter, og han jeg syklet ved siden av så like mye ut som et spørsmålstegn som meg. Etter en kort prat ble vi enige om at det nok var starten. Dermed bar det avgårde inn i de Svenske skoger.

De første par milene ble småfrustrerende, jeg hadde masse futt, men det var vanskelig å komme forbi. I starten av rittet er det også variert: opp og ned, grus og sti, og traaaangt. Nedover de morsomme grusbakkene passerte jeg drøssevis som hadde stresset sånn før starten gikk. Etterhvert åpner løypa seg, og man kan begynne å lete etter grupper å jobbe med. Jeg prøvde med flere, men det gikk for smått. Få, om noen, ville være med på rulle også. Etterhvert fant jeg en gjeng som passet bra, og fikk til fint samarbeid med en jente fra Fredrikstad Sykkelklubb som virkelig hadde krutt i beina. Da gikk farten opp, og jeg kunne begynne å jage.

Jeg drakk møysommelig etter tidsplan (etterhvert slutta jeg å grøsse pga smak etter hver slurk også), og fulgte med på snittfart og puls. Håpet om å klare 3 timer blank røk etter 2 mil: allerede da var jeg for langt etter. Det ble litt banning, men jeg skulle ihvertfall perse!

Rittet foregikk udramatisk: det var varmt, drikken smakte eselkrutonger, støvet kom til overalt…litt etter halvvegs sto det noen med hageslange og tilbød dusj. Den tok jeg uten å mukke. Deilig! På matstasjonene gikk det ett glass vann ned i hjelmen, og ett i munnen. Kroppen funket bra, kondis var null problem, og beina var ok de også. Litt knot med sykkelen var det: lockout på gaffelen hang seg opp så jeg måtte ned og knote hver gang jeg skulle endre, samt at kjedet hoppet av når det dumpet skikkelig. Ingenting uoverkommelig, men småirriterende. Sykkelen var ellers som en drøm, og klatret suverent de vanskelige partiene. Kun i “Skøttet” måtte jeg av, men det var igjen fordi bakken var smekk full av gående, ingen plass å sykle på. Det gikk med både gel (Fres), bananer og boller. Alt jeg klarte å stappe i meg mellom live band i skogen, trekkspill, norske flagg og blide tilskuere.

Ikke rart man er blid når det kommer nedoverbakker! Fantastiske bilder fra Sportograf.
Ikke rart man er blid når det kommer nedoverbakker! Fantastiske bilder fra Sportograf, ser jo ut som en proff!

Et stykke før Kula-bakkene var jeg uten noen å samarbeide med – det var bare å prøve å holde farta. Løypa var godt preparert, men de lange partiene langs Erte hadde endret seg så det var kun ett spor – med pukk på sidene, og dermed farlig og vanskelig å komme forbi de som hadde sprukket. Det var som vanlig kø ned spiralen mot slutten (håper jeg en eller annen gang får kjørt den alene!), og ut på jordene kom vinden for fullt. Det var skummelt vær på vei, men hittil kun i form av heftig motvind. Nordsjørittet lå friskt i minnet…

Colabakken gikk som en lek, og jeg sølte ikke engang fra koppen jeg fikk (stålkontroll sammenliknet med TSR hvor jeg holdt på å tryne og søla ut 95%). Derfra og inn var det full fres, og for en gangs skyld var beina tomme opp den siste kneika før mål. Kone og barn rakk såvidt å heie, og som vanlig fikk jeg frysninger (altså, type glede) når jeg kom inn i det siste partiet med jublende publikum og speaker. Kramper var det ikke tegn til, så kanskje Ringer har noe for seg. Ifølge langerne på matstasjonene var det ekstremt mange tilfeller av krampe i år – kanskje pga varmen?
Jeg måtte opp og stå for å holde farta i innspurten. Jeg så dessverre ikke på klokka den siste mila, ellers skulle jeg ha tynet til meg ett minutt…slutt-tiden ble 3:11.06, og det var over et kvartér raskere enn forrige forsøk. Kan ikke klage! Neste år skal jeg gjøre et nytt attakk på den magiske 3-timers grensa, banna bein!

Etter gjenforeningen med familien, 3 flasker vann og pastaparty var jeg på vei til dusjen da en tropestorm besøkte Halden. Det blåste og regnet noe hinsides. Det å dusje under en friluftsdusj kjentes ganske meningsløst når man ble våtere av å stå ved siden av. Men digg var det lell.
Etterpå vurderte jeg å ta på hjelmen igjen pga flyvende gjenstander – søppelkasser, flagg og pudler kom i 200 fra alle retninger..

Regnet ga seg heldigvis, og sola tittet frem igjen. Jeg ruslet litt ned i løypa og så på folk som var på siste innspurt mens jeg ventet på kjente fjes. Det var moro å se ansiktene på rytterne de siste par hundre metrene. Enten var hatet intenst, ellers så var det gledesrus over å gjennomføre. Den følelsen er så god! Gåsehud og tårer kommer, og man kan nesten ikke tro at man allerede er ferdig. Spesielt ved første målgang er man så stolt og fornøyd, med god grunn! Det er et skikkelig eventyr man har vært gjennom!

Jeg heiet det jeg var god for inntil alle kjente var passert, og så bar det hjem til grillfest og B-vitaminer. Fatter syklet sitt andre sykkelritt noensinne – det forrige var Grenserittet for 10 år siden! Det værste var at han var mer opplagt enn de fleste etter å ha syklet inn til en helt respektabel tid. Når man straks runder 65 så har man tid til å ringe hjem og avlegge rapporter underveis, samt slå av en prat på alle drikkestasjonene…nå har han avlagt ed på ny og bedre sykkel til neste år, samt trening på terreng. Håper jeg er like sporty om 25 år også!

Påsketur?

I år har vi hjemmepåske, og da blir det ymse. Kalas med venner, mat og drikke, og noen atletiske tiltak. Det spennende er f.eks når sosialpass ender opp i fest! Snakk om recoverymåltid, og da må man ut dagen derpå for å blåse bort tåke og uttørkede muskler.

Nå er jo jeg i sykkelmodus i disse dager, og var ganske så spent på om mange timer spinning hadde noe for seg. Så etter en liten innkjøringstur har det blitt et par lengre. Enten er det fordi jeg har blitt eldre, pga ny sykkel, eller at tyngdekraften har økt (på feil steder) over vinteren. Det er nemlig ikke det samme å tråkke på en stillestående sykkel et par timer som det er å krige mot sugende våt grus, is, motvind, motsol, ni lag med klær, og bein som ikke har våknet helt til denne utfordringen. Men, bedre og bedre dag for dag!

Og for noen dager!

Kamera har vært med både på løpe og sykkelturer, nok en gang må jeg understreke at Sarpsborg og omegn er et paradis :)

Sykkelturene har vært ganske safe – det er fortsatt ikke noe særlig med isfrie stier. Jeg har prøvd et par…dagens økt startet med årets første tryning pga 10cm vann på is. Småglatt. Dermed blir det å oppsøke grusveier, men selv der måtte det kjøres behersket. I skyggepartiene var det skikkelig holke. Turene har gått via Trøsken til Missingmyr, samt rundt Børtevann og Tunevannet, og litt på kryss & tvers. Så får vi se om den nye løypa til Sarpsborg Sykleklubb snart blir operativ.
Jeg inspiserte Kalnes-skogen i går, og det er laaaaangt unna sykkelføre for å si det mildt. Apropos mildt – nå er det jo sol og pluss, så hvem vet – kanskje allerede neste helg?

Godt nytt løpeår!

Hurra, 2013 etc! Det ble en hyggelig nyttårstur i formiddag – været var brukbart for en gangs skyld. Tempoet var behersket, og med på turen hadde jeg mitt GoPro Hero2-kamera. Mitt gamle “løpekamera” er dødt (det holdt jo nesten 2 år…), og det nye kjøpte jeg på salg til et helt annet formål. Men artig å teste det lell. Et bra kamera for løpeturer er det ikke, men helt ok. Det er mange utfordringer med linse, bruk etc. Mer om det en annen gang, det er jo primært et actionvideokamera og ikke et knipsebilderifartamedsvetthanske-kamera.

Dagens tur var i kjente trakter, over Sandesund. Jeg har nylig oppdaget at det går an å løpe innom Hafslundparken (utrolig at jeg ikke har skjønt det tidligere!), og det er en svært hyggelig sløyfe med avbrekk fra asfalt. Til tross for nyyydelig middag/drikke/dessert/kaker etc i går/natt var det helt ok å løpe. Kroppen er så spekket av karbohydrater og det som værre er etter fråtsing i julens gastronomiske gleder at det lett gikk i 5-tempo, selv om det var stedvis isete . Jeg ble skuffet over å ikke møte noen nyttårsforsettere, men rapporten fra heimen er at mange har passert i gata i løpet av dagen. Kanskje det kommer flere etter mørkets frembrudd…

Så hva med 2012? Vel, snaut 250 timer/3200 km  trening hvorav ca 965km sykkel. Dvs i overkant av 220 mil løpt, som er noen mil mer enn året før. Fortsatt lame i forhold til seriøse mosjonister, men jeg er strålende fornøyd med statistikken.
Av løpeturene har det vært vær & vind i moderlandet, Central Park i NY, langs Middelhavets kyst på Sicilia, blant potetåkre i Danmark etc etc. Kanskje verd å tygge på at over 50 mil har vært på soverommet. Dvs jeg har løpt hjemmefra til København og vel så det uten å bevege meg en meter. Kult.

I år skal kona dra meg med på sykkelritt. Vi skal crosse i gjørme, fly ned skråninger og stup,  og bryne oss mot likesinnslidende i glorete lycra på sykler som koster mer og har lengre fjæringsvandring enn bruksbilen min.

Midtlivskrisa lever i beste velgående på 7. året. Kjempefornøyd, og gleder meg til å midtlivskrise videre!
Godt atletisk år alle sportsidioter, vi sees!

Jeg løp en tur på stien…

..og i dag følte jeg virkelig skogens ro! Ingen forventninger – kun en bonustur. Etter en snau kilometer bestemte jeg meg for sti – og i løpet av to minutter var jeg i paradis. Den planlagte korte turen ble stadig litt lenger, og jeg koste meg glugg ihjel. Det var skikkelig vått, og ekstremt glatt. Første plump kom kjapt, men takket være gode sko og sokker var det ikke noe problem. Heldigvis har jeg ikke flåttangst, da ville jeg ha stått flåttfast fortsatt. Turen gikk i blåløype fra Kurland, og mot Holen. Kjente stier, men jeg tok et par nye omveier.

Dagens sko var mine trofaste Nike Pegasus 28 Trail. Som nevnt gjør de en strålende jobb når det er vått såfremt man bruker gode løpesokker. Det eneste jeg har å utsette på skoene er at de har dårlig feste på bløte røtter og vått svaberg. Det at jeg gikk på trynet på en bro er min egen skyld – forsøk på å gjøre en 90-graders sving inn på en våt trebro i fart endte på enden. Heldigvis uten mén, for det ble ikke dagens første utflating.

Skoene har logget drøye 65 mil nå ifølge Strava, og det er vel greit at de ikke har rått feste lenger. Men de anbefales absolutt som mengdetreningsko for deg med nøytralt steg, kanskje også dersom du vingler litt mot en av sidene.

Jeg må virkelig løpe mer sti. Det er finfin trening da det blir naturlige intervaller, og man får mer ut av det enn å dunke avgårde langs veien. I tillegg kan jeg ikke fordra å prøve å følge programmer. Hver løpetur er en søken etter flyt. Bonusen med sti er jo nettopp at komfortsona ikke får så mye sjanse. Unngår du å stoppe blir det garantert øyeblikk med høy puls. Selv om dagens tur ikke var med bunn gass kjennes det godt i beina.

En super start på Juli – selv om jeg nå setter nesa utaskjærs og løping kommer i andre rekke for en stund – kanskje på tide at man flyr litt etter barna istedet :)

Juni forsvant kjapt. Én uke ble nesten treningsløs, og dermed ble det ikke hi-score. Det ble drøye 21 timer trening fordelt på ca 60% løping og 40% sykling. Greit nok! Nå sommerferie – og uendelige muligheter!