Bloggvegring? Muligens…

Treningsfri kveld og alenepappa. Sitter og trøkker foran en skjerm med ungene i seng og mor på jobb-happennings, og fikk litt dårleg samvete for denne bloggen. Jeg må ærlig innrømme at det sitter litt langt inne om dagen å blogge, men satser på at det er en midlertidig formsvikt. Kanskje det endelig er 40-årskrisa som slår inn? Kanskje det er en motreaksjon mot at absolutt alt dokumenteres på nett?

Problemet er nemlig ikke at det ikke er noe å skrive om. Det sykles, løpes og trimmes som aldri før, og jeg har det megafedt. Jeg er fortsatt prylbøg, og har alt for mye treningsdingser.

I vill panikk/ved et plutselig innfall ble det nemlig kjøpt inn en sykkelrulle til å ha i kåken. Det var kanskje et resultat av den overkjipe vinteren, men det fungerer fint. Veldig greit å ta seg en sykkeltur innendørs uten å slepe seg avgårde med bil etc, for ikke å nevne at man slipper å høre på noen andres musikk. Dermed har vi en ny ting å drive med mens vi koper serie på Netflix.

Første pri, og største glede er fortsatt stisyklingen. Ikke pysete grusveier, men vi sykler i terreng så brokete at det er lettere – og raskere – å komme seg igjennom med joggesko eller stylter. Men opp skal vi! Med flere tusen lumen på styre og hjelm, brede knastedekk med pigger, kne- og albuebeskyttere, støtdempere og baggy shorts. Samt ryggsekk med bamsemums.
Ikke for å skryte (jo kanskje…), men det begynner å utvikle seg noen skillz. Jeg tryner ikke annenhver hindring lenger, og er absolutt ikke sinken, eller bakerst. Noen ganger går det til og med så det griner, og i tradisjonell stisykkelkultur får man da ofte etterslengt skjellsord som O2-snapper, Grusbanker o.l. Humoren i miljøet er upåklagelig, det er rett og slett fantastisk sosiale mennesker som driver stisykling. Jeg har fått flere titalls nye bekjentskaper fra Østfolds rike, ja selv utover fylkets grenser. For det er slett ikke å kimse av å slenge sykkelen på bilen og kjøre en time for å møte andre syklister i skogen. Avtaler gjøres på Facebook, og det er alltid noen med. Som regel må man svette seg igjennom valgene hvor og med hvem man skal sykle.

Trening? Jeg løper hver uke, men ikke like fokusert. Helst sosiale turer, eller kortere jag med intervaller for å få blåst hjertekamrene rene, få litt gørr ut av arteriene og vind i…det som er igjen av håret.

Intervaller blir det uansett nok av på sykkelturene. Her forleden var vi ute i skogen i 2.5 timer, med effektiv sykkeltid på litt over 1.5 time. Vi beveget oss drøyt en mil (!). Innimellom stoppet vi og skravla, lappet en slange eller fikset et kjede, eller lappet sammen en skulder. Så var det atter fullt kjør. Resultatet var nesten én time på over 90% av makspuls. Nich Slecht! På spinning eller rulle må jeg jobbe som en idiot for å komme over 90%, ja selv når jeg løper må jeg ha motbakke, og nesten alltid er det beina som stopper – ikke kondisen. På stisykkelen får jeg 90% to minutter unna døra.

Prøv å sykle opp trappa til inngangsdøra deres, så skjønner dere hva jeg mener!

2013 – mindre løping, mer trening?

På tur langs Inga-leden
På tur langs Inga-leden – første nyttårsdag 2014!

Fjoråret startet ganske hardt. Løping hver dag i snøen, og en løpestreak på over 40 dager var galskap for min del, og kanskje det som fikk begeret til å….vippe? Uansett, mye skjedde, jeg passerte førrrr, og dermed så ble det Norsk Sommeratletisme #1 – sykkel som overtok agendaen. Det begynte med debut i spinningsalen, fulgt av medlemsskap i Sarpsborg Sykleklubb hvor det å trene fikk helt nye dimensjoner. Bakkedrag, intervaller og laaange turer. Deretter gikk det slag i slag (eller fall i fall...): ny sykkel, intervalltrening, rundbane, mange ganger på trynet, Terrengsykkelrittet i Østmarka, Nordsjørittet i Stavanger og Grenserittet i Halden.

Mellom alle rittene og sykkeløktene ble det både noe styrketrening og løping, før jeg utover sensommeren og høsten oppdaget “ekte terrengsykling” gjennom Nedre Glomma Stisykleklubb. En klubb er det ikke per se, men en gjeng hyggelige folk som samles via Facebook til å sykle i skauen. Derfra har sykkellidenskapen økt. Den stolte traveren som var så ny og fjong i våres har fått skiftet nesten alle deler, og tåler endelig mitt bruk og vel så det. Men ekspedisjonene i Østfolds villmark ga ekstremt sterk mersmak, så mye at jeg like før jul handlet ny sykkel igjen – denne gangen en fulldemper, en skikkelig stisykkel som gir følelsen av å ri en sofa uansett hvor svære steiner og røttet man triller over. Automatisk cred og tøffingfølelse.

Forskjellen på løpeturene og stisyklingen er først og fremst tiden. Løpeturene varer gjerne fra 45min til halvannen time, mens sykkelturene sjelden er under 2,5, og gjerne mer. I tillegg kommer prepping og stell av sykkel før og etter hver tur, samt et voldsomt opplegg av stæsj som skal være med, fra flasker til skift og reservedeler. Men for tiden er stisyklingen virkelig Det Store for min del, og med den milde vinteren vi har ble det ekspedisjon langs Inga-Leden på første nyttårsdag på sykkel fremfor den tradisjonelle løpeturen. Årets første løpetur kom i dag, i regnværet sammen med en like sprø nabo…

Kona etter målgang på Hennesrittet - og før legevakt og infeksjoner...
Kona etter målgang på Hennesrittet – og før legevakt og infeksjoner…

Jeg vet at løpingen er ekstremt viktig for min del for å forbedre kondisjonen, samt at jeg setter veldig pris på det også. Prioriteringen blir beinhard fremover, men jeg satser på å fortsette trenden med mer og enda mer variert trening i 2014!

The Stats – 2012 vs 2013:

En grom økning i antall treningstimer totalt!
2012: 247 loggede treningstimer.
2013: 365 (jada, jeg jobba litt for å klare akkurat 365…)
Økningen som følge av lengre og flere sykkelturer, samt styrketrening på senter.

Mindre løping...
I 2012 løp jeg godt over 200 mil, i 2013 ble det halvert til 100.
Mye mer sykling!
Jeg syklet 5x så langt i 2013 – fra stusselige 100 mil i 2012 til mer respektable 500 i 2013. 250 timer ble tilbrakt på sykkelsetet mot 42 i 2012!

Andre nerdefakta av ymse interesse:
Jeg nesten tredoblet antall høydemeter logget. Igjen, takk til syklinga.

Atletiske mimrepunkter fra året som gikk:

  • Terrengsykkelrittet 2 runder, Nordsjørittet, Grenserittet
  • Joggetur i Hyde Park
  • Joggings i Danmark og Gøteborg
  • Stisyklekurs i Østmarka med Aslak Mørstad
  • 42 løpedager i strekk i Januar/Februar
  • Utbygging av Sarpsborgmarka er lagt på is – lysløypa lever!
  • Nissesykling med NGSK
  • Onsdagsutesykling med Sats-gjengen hvor det regnet hver Onsdag fra vi begynte frem til sommerferien
  • Konas innsats & kræsj på Hennesrittet
Crux med NGSK - foto Marie Waagan
Crux med NGSK – foto Marie Waagan

Så hva skjer i 2014? Mye bruk av knebeskyttere ihvertfall. Jeg allerede påmeldt Terrengsykkelrittet. Det blir også Grenserittet, og om logistikken holder blir det også UltraBirken og CykelVasan, samt noen lokale ritt. Stisyklebasillen har bitt seg hardt fast – det er noe med det jeg ikke klarer å formidle. Suse over spisse steiner og glatte røtter, gjennom myrhull, klatre opp såpeglatte og håpløst glatte svaberg, bombe ned heng og dropp og skumle bakker. Kjenne hvordan knastene biter seg fast, svetten siler, beina skriker og gjørma skvetter – for så å stoppe og nyte bamsemums, vaffel – eller som på nissesyklinga – gløgg og pepperkaker. Det er rett og slett GØY å leke i skogen!

Det som er garantert er at treningen fortsatt skal være lystbetont! Jeg er fortsatt ikke noen kondomdressbæræende treningsnarkoman mosjonist i midtlivskrise. Jeg er fortsatt en besatt og barnslig entusiast!

Sees på stiene, kanskje i konkurranse?

Blåløypa Kurland – Holen – Bakkeli: en super stitur

Skal du ut på luftetur i Sarpsborg? Da kan denne sløyfa anbefales!
Dette har vært min favoritt på mang en søndags morgen – året rundt egentlig. Spesielt for å kurere eventuell hodepine fra sene lørdagskvelder. Du beveger deg gjennom vakker natur, stort sett alene. Er dagen ekstra fjong, som i dag, kan du møte andre turgåere. Er dagen litt mindre solrik er det gjerne elg og rådyr som okkuperer området.

Klemt mellom Tunevannet og Maugestensveien finner du det de fleste lokale kjenner som Sarpsborgmarka. Mot Kurland går en ca 5 km lysløype som er veldig populær. Er du ute etter litt mer fred og utfordringer anbefales blåløypa. I morges hadde jeg selskap av løpekollegaer Renate og Fredrik. Vi skulle ut på en rolig tur og bare nyte denne kanonflotte dagen. Det var et par minusgrader, sol på himmelen og frost på bakken. Helt perfekt!

Turen begynner ved p-plassen for lysløypa. I stedet for å velge den brede sti, plukk en av de mindre. Fiskedammene krysses på brua (pass på, den kan være skummelt glatt), og så følger du stien langs med vannet. Deretter er det bare å følge de blå merkene på trærne videre. Det går oppover, og snart krysses den korte sløyfa i lysløypa.

Videre oppover, over appelsintoppen (fjell), og etter et par km er du ved det øverste punktet på lysløypa. Her er det en liten rasteplass, og et kart du kan myse på om du allerede har gått deg vill. Du fortsetter rett frem på stien, og litt senere holder du til høyre når stien deler seg. Derfra er det ikke mange alternativer – det er bare å følge stien, og nyte freden. Løypa går gjennom myr, over fjell, og er småkupert hele veien. På det høyeste punktet er utsikten helt nydelig (bortsett fra de hersens høyspentkablene…) og du kan se Varteig i det fjerne. Derfra er det ned i en veldig Harry Pottersk skog til du kommer til krysset før Holen. Her er et nytt skilt, og da løper du parallelt tilbake i samme retning. Følg stien til du kommer til jordene – og her må du dessverre løpe over jordet (om det ikke er sådd, naturligvis). Hold til venstre, og i enden av jordet fortsetter stien.

Snart går den over på traktorvei. Følg på, og du får Tunevannet på høyre side. Stien fortsetter gjennom skogen rett frem, og du kommer ut på Bakkeli. 50 meter lengre ned kan du ta til venstre gjennom skogen og opp til lysløypa like ved Sol-hytta.

Om du skal gå eller løpe – ha på deg sko som tåler gjørme og vann. Det er et par myrhøl og bekker du må over, og på en løpetur blir du bløt om bakken ikke er gjennomfrosset. Det går også utmerket an å sykle denne sløyfa, selv om du må av på noen litt for utfordrende crux. Men kjør for all del med grove dekk og en sykkel som er god i skauen! Turen egner seg veldig godt til å spasere, men er såpass teknisk at du bør være klar for litt manøvrering, og være vant til å ferdes i marka. Ta gjerne med hunden!

Selve sløyfa er ikke mer enn ca 7.5 km, men det er ikke en rask sløyfe. Her er kart!

 

 

Behind the Scenes på fotoshoot

Et sted ved Iddefjorden, i Haldens bratte og mørke skoger. 7 atleter, massivt støtteapparat, og undertegnede. Noen ganger er det gromt med overtid!

Vi har på min arbeidsplass vært så heldige å jobbe tett på det som har vært Team Sepura i den tid det pågikk, og når det ble flagget et nytt prosjekt var vi ikke vanskelige å be. Sepura XC Superior er et splitter nytt UCI-lag innen terrengsykling. De stiller med fremadstormende ryttere både på rundbane (typisk en løype på 3-4 km med masse coole hindere som kjøres i ca 1.5t) samt på maraton (fra A til B, tenk Grenserittet eller Birken).
De har med seg proffe folk i støtteapparatet, og rytterne er for det meste unge og lovende østfoldinger, samt noen garvede med masse batteri – og ikke minst ekstremt høy verdi som mentorer. Det handler om å bygge et lag, hvor alle er med på å drive det fremover.

Vi skulle gjøre en fotoshoot – men pga komplikasjoner ble denne tilslutt gjort 2 dager før kick-off for prosjektet. Regn og mørke skapte en utfordring denne ettermiddagen, men jeg hadde fått med fotograf (og Norseman ++) Marius Wallin, og regnet med at vi skulle få til noe barskt uansett.

Etter å ha forsert diverse steinrøyser med tungt og lite bærevennlig foto- og lysutstyr sendte vi rytterne på kryss og tvers ned stier og opp heng mens vi planla vinkler og lyssetting, og tråklet oss gjennom min relativt lange liste med motivene jeg skulle ha. Dette var første gang hele laget var samlet, alt var nytt. Sykler, bekledning, terreng…og så ble stakkarene sendt rett inn i PR-tortur !

Fotograf Marius Wallin på i en av mange skumle vinkler...
Fotograf Marius Wallin på i en av mange skumle vinkler…

De første turene ned stien var det litt usikkerhet å spore – kanskje ikke så rart, da vi ikke lot de prøvekjøre før det var “Lights! Camera! Action!”.
Men etterhvert tok instinktene over, og alle sammen var i sitt ess. Det ble tatt noen hundre bilder i løpet av kvelden, og det ble mer og mer skummelt både for de som skulle sykle på kryss og tvers, samt for fotografen og lys-slaver…men resultatet ble fett!

...og slik kan det se ut når en dyktig fotograf fanger øyeblikket!
…og slik kan det se ut når en dyktig fotograf fanger øyeblikket!

Når vi var ferdig i skauen fikk vi hele gjengen opp i en seig grusbakke. Da var det bekmørkt, så vi satt mange tusen lumen midt i synet på de, og kommanderte de opp og ned bakken…igjen og igjen..og når jeg var klar for å legge meg ned å dø pga kalde føtter, da ba vi gjengen kappkjøre opp bakken for å få de siste actionbildene. Det var som å slå på en bryter! Fra å være en småpratende, sosial og hyggelig gjeng ble alle forvandlet til konkurransemonstre som skulle FØRST opp. Helt utrolig etter å ha dillet rundt i skauen i 5 timer. Vanvittig flott å se!

Opp...opp..smil pent...etc
Opp…opp..smil pent…etc

Etter noen sene netter/tidlige morgener ble alt sydd sammen til en skapelig hjemmeside med mer for laget. Jeg kommer til å jobbe videre med de i tiden som kommer, og gleder meg stort til å følge et profflag så nært fra starten av. Kanskje jeg får sneket meg med som baktropp på noen treningsturer også…

Mer om laget kan du lese på www.sepuraxc.no

November = sykkelsesong?

Tredemølle, spinning, treningssenter. Regn, kaldt, vindt, mørkt – det er årets kjipe periode for oss som liker å være ute i friluft. Før hentinga i barnehagen er fullført er det så mørkt at lys og reflekser er påkrevd allerede.
Heldigvis får man noen lyspunkter (bokstavelig talt) når helgen kommer, og ikke minst hvis man har barnevakt.

Fysisk aktivitet er noe vi alle er avhengige av – noen mer enn andre. Jeg har innsett at jeg selv er en junkie, og i disse mørketider får en sjelden vitamininnsprøytning desto større effekt. Min absolutte favoritt-treningtur – om det er på sykkel eller med joggesko – er turene med kona, hvor fokus er på å ha en fin tur sammen, og pulsklokke og strava-segmenter ligger nederst i lomma.

På lørdag fikk vi muligheten, og for de som ikke har prøvd – dette er verd å kjenne på. Ungene vekker oss tidlig alle fridager (ihht barns etiske retningslinjer), etter hyggelig frokost gjør mor og far et panisk skippertak for å få huset på rett kjøl etter ukas heseblesende tempo.
Dette pågår noen timer, og – endelig – banker det på døra med en mormor som vil ha litt tid med barnebarna. Jeg vet ikke hvem som jubler mest – ungene eller oss.

Rett i sykkeltøyet, desperat etter å utnytte det lille vi har av dagslys. og ut og avgårde. Ingen planer – vi skal bare ut å sykle. Turen ble perfekt!

Riktignok var det litt mer som sto på spill. Kona hadde et fall i årets utgave av Hennesrittet hvor hun skadet kneet. Det oppsto komplikasjoner, og dermed har det vært medisiner og behandling i 4 måneder, noe som nesten har drevet henne til vanvidd. Men nå skjer det ting, kneet er samarbeidsvillig, og dermed det ble den første skikkelige sykkelturen siden før sommeren. Hva gjør man så? Jo, frykten tas ved hornene. Therese ville rett til partiet hvor hun falt, og kjøre det på nytt. De første 50 metrene inn i terrengpartiet gikk keitete og usikkert, men etter litt prating og analyse forsvant hun avgårde så gjørma skvatt til alle kanter, og det så ikke ut som om hun hadde gjort annet enn å sykle i skogen de siste månedene…

En flott tur! Sarpsborg og Skjebergmarka rocker fortsatt – måtte det bli flere solfylte helgedager med barnevakt denne vinteren!