Smi mens jernet er varmt

Jeg har virkelig løpelyst om dagen. Får knapt satt meg ned før hodet mitt planlegger neste tur. Heldig/uheldigvis er nå livssituasjonen min slik at alle egotripper (det er jo det en løpetur egentlig er..) jeg får gjennomført er en velsignelse. Så man tar det slik det kommer.

Det har blitt litt sykkel og en del løping siden sist. Syklinga har jeg dårlig samvittighet for – burde ha gjort det mye mer, men nå er det slik at jeg syntes det er mye mer moro/avslappende/zen å løpe. Litt mer hardcore også.

På Onsdag hadde jeg nok en gang en kanonøkt (etter min målestokk..). Dagsformen ble etterhvert super, og det ble 2 runder i skogen på høyt turtall, den siste med gassen i bånn. Men kjente meg ikke helt ferdig med løpinga, så tok en runde via noen kjipe bakker og fikk ordnet meg skikkelig stive ben og rompe til dagen etterpå. 16K fartlek/intervall er ikke typisk meg.

Birger møter veggen etter løpetur
Veggen fant jeg ikke før en god stund etter løpeturen

Hjemme kom oppgaver slag i slag frem til i dag, og etter hjemkomst fra harrytur var det på med løpestæsj og ut. Jeg har eksperimentert med å ha med drikkesekk i det siste, og det har funket ok – i hvertfall 100.000 ganger bedre enn det hersens beltet med flaska som hopper og spretter og gnager og gjør livet surt for meg. Uten noen bestemte planer og med plenty av opsjoner dersom jeg var klein, evt om en fot eller annen viktig kroppsdel skulle falle av la jeg ivei i flott løpevær. Sol, ca 12+ og…..vind. Sukk. Det blåste ganske brukbart, og skikkelig kaldt, men jeg oppdaget at dersom jeg løp den langturen som underbevisstheten min hadde planlagt ville det bli motvind kun de første 7 km. Så jeg fulgte den planen. Og etter disse 7 km som jeg klarte å bremse fint på takket være vinden, våknet løpeinstinket. Uten hverken blemmer, smerter, overmye snørr e.l traltet jeg ivei og etterhvert fant jeg ut at det måtte bli en halvmaraton i dag. Det gikk helt fint, men jeg betviler min egen mentale tilstand når jeg innser at jeg løp dobbelt så langt på maraton i fjor, og har tenkt å gjøre det igjen. Det er greit med 21 km, men dobbelt så langt….aargh.

Takket være at jeg hadde med meg vann, og to små tuber gel, møtte jeg heller ingen vegg (illustrasjonen er fra etter målgang). Jeg har faktisk aldri møtt en slik vegg, men jeg har ofte opplevd å bli skikkelig søplete i beina. Sliten ble jeg også i dag, og fant noen småting å irritere meg over: Løpecaps. Hvorfor får ingen til å lage en som ikke sørger for at svetten drypper ned på enten øye, klokke eller lår? Jeg har alltid et tennis-armbånd til å tørke svette i hånda. Den brukes da også flittig på capsen. Jeg har nemlig prøvd løpecaps-varianter fra 3 store leverandører nå, og er ikke fornøyd med noen av de. Tips mottas med takk!
“Formen” virker også å like det at jeg løper bakker, skog og sånt, for snittpulsen er mye mer avslappet i disse dager, og jeg må virkelig stå på for å nå noen høyder pulsmessig. April ble en kanonmåned etter mine mål med 188 km fordelt over 15 løpeturer, 16 timer og 31 minutter, snittlengde på 12,5 km pr tur. For ikke å glemme 12.556 kalorier – det er hele 70 Snickers! Over 2 om dagen! Hmm.

Dagsform?!

…dette er for meg et mysterium. På mandag hadde jeg en helt fenomenal tur i den lokale lysløypa. Jeg klarte å holde meg i skinnet på den første runden, hadde tilogmed spandert 2km oppvarming først. På andre runden kjentes alt så lett – jeg fløy gjennom skogen uten hes og bles, og kunne holdt på i evigheter. Denne løypa er ganske grom; den begynner nemlig med en SINNA bakke. Den er bratt – og lang, og blir liksom aldri ferdig. Så er det berg- og dalbane et par km før neste bakke, som ikke er like bratt, men desto seigere. Herfra og inn er det kupert, men lett, sogar noen nedoverbakker.

Det er ikke mange ukene siden jeg gjorde årsdebut i skogen. Selv om jeg har sprunget rundt der noen hundre runder, så var det fantastisk å komme igang der igjen. Da slipper man å tenke på intervaller, bakkedrag, fartlek og sånne ting – det kommer automatisk.

Så sliten var jeg etter Grenserittet i fjor. Jeg var sikkert like sliten etter årets første rolige trilletur, og hadde skikkelig vondt i baken!

Men så var det dette med dagsform. I går ble det en mil med blåløype (blåløypedebut for året!). Gjørmete, vått, trær på kryss og tvers og dype myrer. Tungt, men ok – beina har jo ikke opplevd annet enn asfalt i en evighet. I dag var det pussing av mur i garasjen (dere vet, “ferie”), og etter 4 timer, vannblemmer på hendene, støv fra nesetuppen og langt inn i hjernen, måtte jeg ut. I all hast var det på med løpetøy, og møkkete sko (men de var ihvertfall tørre etter gårsdagen…). Umiddelbar nedtur. Skoene kjentes som gummistøvler, baksiden av lårene var sveiset, og rompa var stølere enn etter årets første sykkeltur. Jeg slet – virkelig – og pulsen ville ikke opp! Etter å ha sjekket dataloggen var ikke tempoet helt på trynet, men det kjentes kjipt. Hmm. Skulle gjerne hatt nøkkelen til dette!

En onsdag for noen uker siden var også formen på topp – etter 1 mil kjentes alt så bra, at jeg la om ruta. Og en gang til, og enda en gang. Etter hvert sjekket jeg klokka, og fant ut at jeg hadde løpt 20 km, så da var det en ekstra runde rundt kvartalet, så var en onsdagshalvmaraton i boks. Så enkelt, liksom, selv med is og glatt. Og i dag var 11km et lite h*lvete i solskinn og sommertemperatur. Det var ikke noe feil på maten, jeg har sovet mer de siste par dagene enn på evigheter, og hadde drukket plenty.
Apropos sykkeltur – jeg ble invitert av überentusiast #1 på jobben (min sjef) på en rolig tur for noen uker siden. Turen var rolig nok tempomessig, men det var kaldt – til dels blåste det godt også. Og til min forargelse triller jeg/sykkelen min LATTERLIG dårlig sammenliknet med hans. Det lover ikke bra for Grenserittet i August. Etter ca 4 mil var jeg nær ved å amputere tærne mine med sykkelverktøyet fordi de var så ufattelig kalde. Heldigvis kom jeg på at jeg hadde med skotrekk i sekken, og dermed var kulda en saga blott. Selv om beina mine er godt vant til løping var de 6 milene på sykkel tunge for knærne (!). Det pleier å være motsatt, men jeg skikkelig ILLE VONDT i begge knærne, spesielt hvis jeg reiste meg opp, for så å begynne å tråkke igjen. Aldri skjedd før, og sykkelen er uforandret fra i fjor (den har stått i garasjen siden Grenserittet…ehem.). Sykkelen kurerte tilogmed vondt løpekne for meg i fjor?!
Knetips mottas med takk!

Takk for i år – sees i morgen!

Da er det rent fysiske unnagjort for 2010 for min del. Dagens løpetur ble en 11,5km superrolig økt med en venninne i behagelige -7C.

Det er moro å se tilbake på året 2010, når det gjelder trening. Mange av mine venner og kollegaer anser meg for litt av en treningsidiot. Jeg løper jo, og relativt ofte! Men jeg har ikke vært enig med de; tvert om, sier jeg, jeg holder meg til De Statlige Anbefalte Treningsdoser pr dag. En pliktoppfyllende nordmann gjør nemlig slik Staten krever, hverken mer eller mindre.

I 2010 har jeg løpt i kaldere enn -20, stått på langrenn i de Svenske skoger, ramlet 20 meter utefor utgangsdøra og måttet være treningsfri i ukesvis pga skade, jeg har løpt langs middelhavets strender klokka 0700 i 32C, jeg har syklet marathon, løpt marathon, tidlig og sent, rolige langøkter med gode venner, beinharde sykkelintervaller i øsende regn, ensomme turer langs landevei på mørke kvelder, hatt kramper langs spirende korn ved E6, totale løpekick i en blåløype med fantastisk norsk skog, svettet langs danske grusveier med kald Tuborg ved målgang og så videre. Jaggu er det en del opplevelser å huske på.

Men dette gjør meg ikke til noen treningsnarkoman!

I følge det fantastiske verktøyet Garmin Connect finner jeg følgende:
Jeg har logget 165 løpeturer, totalt 1540 km. Det er et snitt på 4.2 km pr dag. Tar jeg med sykling og langrenn har jeg logget 201 aktiviteter, 2355 km, totalt 186 timer.

Hva utgjør så dette pr dag?
Jo, statens krav nøyaktig. 0,5 time fysisk aktivitet pr dag!

Jeg følger blogger med folk som løper flerfoldige ganger så mye som meg, og fortsatt  kaller seg  mosjonister. Så hva er jeg? En entusiast!

Godt nytt år alle sammen, kos dere med treningen også til neste år!

Løperkne, ITBS Syndrom og andre skumle ting

I går var det -14, ifølge media -25 effektivt. Kaldt nok. Så kaldt at en rolig pratetur (snittpuls på under 60%), som det var, egentlig var på kanten til skummelt. Jeg måtte legge inn noen bakkedrag mot slutten fordi jeg frøs noe helt vanvittig på hendene. Var rød som en tomat når jeg kom inn. Kaldt var det – og glatt.
I fjor vinter, en sen kveld i januar skulle jeg på tur igjen. Bortskjemt som jeg var – anså meg selv som udødelig når det gjaldt skader – var det rett ut og springe, så lenge jeg var godt nok kledd. De fleste ulykker skjer i/nær hjemmet, og det fikk jeg oppleve. Ca 15 meter fra utgangsdøra krysser jeg en bratt asfaltbakke diagonalt. Der var det is, og jaggu krysset ikke bena seg diagonalt også. Jeg gikk i bakken med et kne først, fulgt av hofte og hånd. Sta som jeg var bar det videre med håp om at ingen hadde sett mitt Bambi-øyeblikk. Løpeturen fortsatte – jeg hadde skikkelig vondt i kne og hofte, men regnet med at det ville gi seg. Det gjorde det også når jeg ble varm, og haltingen forsvant. Alt var som normalt.
Noen kilometer senere skulle jeg gjennom en undergang – og her hadde lyset forsvunnet i en stor omkrets, så jeg jogget som en dust ned bakken til undergangen i godt driv, og ble overrasket av vann til knærne inne i tunellen. Iskaldt vann! Med ett fikk jeg ekstreme smerter i kneet, og jeg haltejogget de siste 3 km hjem.

hull i buksa
Au - rim & blod & hull i buksa

Etter dette begynte et mareritt: jeg kunne løpe som normalt i 3 km – nøyaktig – så kom en smerte smygende i venstre lår, omtrent midt på. I løpet av en km til var smerten godt manifestert på utsiden av venstre kne, så mye at jeg haltet. Fikk trøbbel med å gå i trapper, kjøre bil og andre enkle ting. Idiotisk nok prøvde jeg å løpe vekk dette – på mange forskjellige måter: tøying underveis, spesialøvelser, før, etter, lange turer etc. Men jeg ble ikke kvitt det, og begynte å bli desperat. Det ble veldig få km logget etterhvert…

Jeg begynte å søke på nettet, og fant kjapt ut at symptomene mine passet både til løpekne og mye annet skummelt. Best passet IBS – Illotibial Band Syndrome:

“Pain on the outside of your knee (not usually accompanied by swelling or locking). The pain may be sporadic and disappear with rest, only to reoccur suddenly, often at the same point in a run. Depending on the individual, this could happen at four miles, two miles or just 200 yards. The pain often goes away almost immediately after you stop running. ”

(http://www.coolrunning.com/engine/2/2_5/194.shtml#iliotibial)

Deprimert etter 100% score på disse symptomene, og skråsikker på at det var slutt på løpingen, begynte jeg å søke etter LØSNINGEN.
Tøyningsmetoder, treningsøvelser osv osv. Jeg var sikker på at jeg overpronerte, og at kanskje feil sko bidro til vondt,  så jeg fikk tatt en ny løpetest hos spesialist, med overraskende resultat: de klarte ikke å bestemme hva føttene mine gjorde! Etter snakk med far, som er lege med Stor Tro på at kroppen løser det meste selv, fikk jeg anbefaling om å gjøre ting som ikke gjorde vondt – enkelt og greit. Så jeg løp korte turer, ga meg ved det minste hint av ubehag, syklet (dog med litt ubehag til å begynne med), og gjorde hjemmeøvelser for å trene knærne.

Som dugg for solen forsvant smertene i løpet av et par uker. Jeg fikk bekreftet det ved å løpe 30 km asfalt på hyttebesøk hos svigers – null vondt.
I høst løp jeg Oslo Marathon med sko for overpronasjon, det gikk fint. Siden den gang har jeg løpt med nøytrale sko. Det har gått enda bedre.
Hva mener jeg så om alt dette?
At jeg fikk vondt i kneet fordi jeg falt. Og at det fortsatte å gjøre vondt fordi jeg kun løp, og ikke gjorde noen annen trening. Dum som et brød prøvde jeg å finne symptomer istedet for å bruke sunn fornuft. Neste gang går jeg rett til en spesialist før jeg begynner å søke på nett!

Innlegget ble opprinnelig publisert på pulsblogg.no

Delvis meget dritglatt – løping a la Bambi på glattisen

Jeg var ute på løpetur etter barnas leggetid søndag kveld. Tidligere på dagen hadde jeg erfart skummelt glatte forhold bak rattet på familiebilen, og i kveld var forholdene minst like ille oppi joggeskoene. Det som så ut til å være tørr asfalt var i realiteten ofte en mikrotynn hinne med usannsynlig glatt is.

Her går det som vanlig alt for fort for kameraet.

Piggsko hadde nok ikke hjulpet her – jeg tenkte litt på rød Swix, men uansett så kjentes det omtrent som å jogge med rulleskøyter. Heldigvis fant jeg noen tørre flekker innimellom, og turen var totalt sett helt fenomenal. I fjor vinter gikk jeg på rompa så det sang ca 10 meter utenfor utgangsdøra vår, og ga kneet en smell som gjorde meg tilnærmet suicidal i recovery-perioden. Det skjedde i Februar, og først i Mai var kneet brukbart. Etter å ha løpt gjennom noen vintre med delvis suksess serverer jeg følgende erfaringer til alle som er gale nok til å springe rundt gatelangs i disse dager:

  • Ulykker skjer oftest i (nær) hjemmet. Ta det pent den første kilometeren, og få en følelse for underlaget.
  • Løp der hvor det er snø fremfor der det ser bart ut. Det er mer feste på snø enn på is!
  • Pass på å holde litt igjen, slik at du alltid løper mykt – da er du bedre forberedt dersom du plutselig har beina i kryss eller over skulderhøyde. Fint å kunne ta imot bakken.
  • Vær skeptisk til alle nedoverbakker, og hold farten nede.
  • Bruk hansker hele turen, så du kan ta deg imot med henda fremfor med knær eller ansikt!
  • Løp litt kortere turer. Det er mye mer slitsomt å løpe på glatta, spesielt for utsatte kroppsdeler som f.eks ankler.
  • Husk at det også er frost i skogen; hardt og glatt.
  • Ikke ødelegg skispor ved å løpe i dem; ta heller skiene fatt!
  • Sørg for å være synlig; masse reflekser. Helst type gul refleksvest. Andre farger forvirrer bilister, og de legger seg gjerne på hornet for å gjøre deg oppmerksom på det.
  • Husk at både andre trafikanter/kjøretøy og du selv har større svingradius og lengre bremsestrekke når det er glatt.
  • Finn ruter hvor det er gatelys. Og gi beskjed til kommunen når noen av de ikke virker. Krev så finnerlønn.
  • Når pulsklokka viser at ting går tregt; ikke sammenlikne med tempo og form fra sommerturer. Dette er noe annet – gled deg til våren!
  • Det er aldri for sent å snu. Eller begynne å gå forsiktig. Eller å sette seg ned og ringe etter redningshelikopter.

Kveldens tur: http://connect.garmin.com/activity/56723841

Noen flere med vintertips? Prøvd pigger/truger/kjetting eller beltebil?

Innlegget ble opprinnelig publisert på pulsblogg.no