Oppstandelse, igjen!

Advarsel: jeg tror jeg mener at jeg har lyst til å prøve å blogge litt igjen. Kanskje sikkert. For deg som har ramlet inn her, så handler denne bloggen ikke så mye om å springe lenger, da løping er degradert til sekundæraktivitet. I det jeg skrev det, kom jeg til å tenke på at jeg løp jogget en mil i går, sammen med kollegaer, og det er fordi vi skal gjennomføre Glommaløpet 10 Miles 21. Mai. Så noe løping er det jo.

Men: det jeg driver med er sykling. Spesifikt terrengsykling. Enda mer spesifikt, så er jeg veldig glad i å sykle skikkelig sti. Denne stisyklingen foregår på diverse sykler, og i områdene nær Sarpsborg, samt i Kongsberg hvor vi nettopp har anskaffet hytt. Så…får vi se hvor dette leder!

Bad gear day: Terrengsykkelrittet 2015

Årets høydepunkt av sykkelritt ble en nedtur. Eller ble det? Jeg burde som vanlig ikke ha satt vekkerklokka på 06:00. Klokka 04 hadde jeg sovet et par timer, og kunne glemme mer av den sorten. Kvelden før hadde stisykkelen blitt sjekket og testet, bagger pakket, dingser ladet, og alt stappet klart i bilen.

Havregrøt, kaffe, og jeg var på vei. Regnet bøtta ned. Stoppet på en bensinstasjon (dieselstasjon?) og handlet kaffe, Red Bull og en Ola pakke. Fikk i meg det meste før jeg var fremme på Haraløkka. Fra bilen og til sekretariatet var det vel en drøy km – nok til å bli klissvåt. Men kø var det ikke. Tøff sykkel med startnummer på 1-2-3, primitiv toalett-boks testet og funnet i orden, og så var det bare å slå ihjel tiden med å snakke med kjentfolk. Det ble fort kjølig, og etter en varm to varme kaffe ble det oppvarming. Eller holdevarming.  4 plussgrader og regn egner seg ikke til roligstitting. Heldigvis hadde jeg byttet forhjul, og var nå armert med et grovt og seigt Butcher-dekk fremfor Fast Trak. Merket allerede på holdevarmingen at det var smart.

Den stående rytter. Takk til Eirik Grønevik / www.mtb-action.com for flotte bilder!
Den stående rytter. Takk til Eirik Grønevik / www.mtb-action.com for flotte bilder!

Etter å ha trillet frem og tilbake en stund og tråkket igang blodomløpet skulle jeg finne tak over hodet og kle av meg det ekstra tøyet så jeg var klar til start. Dette var ca 5 min før det braket løs.  På vei til nevnte telt forsvant setet under meg, og plutselig satt jeg på en barnesykkel. Jeg har nemlig en slik justerbar setepinne. Du trykker en knapp på styret, og vips så forsvinner setet ned, slik at du kan takle dropp og bratte stup full av selvtillitt mens du shredder og mener at det meste er sick!, rad! eller gnarly! Ett trykk til, og setet kommer opp igjen, slik at du kan sitte ordentlig og trå. Problemet var at setet ikke satt seg fast i noen posisjon. Det var som å sitte på en slik pneumatisk barkrakk hvor noen har teipet fast håndtaket. Opp og ned. Akkurat det jeg trengte.

Febrilsk mekking i teltet til Trek/Foss sykler hos bekjent Pål Valbjørk (takk for hjelpen!), og vi fikk bare slått fast at her var det ikke noen fiks. Selv ikke slegga Pål tilbød hadde noen effekt.
Jeg hanglet og stilte meg opp bakerst i startfeltet 30 sek før start, og prøvde å tre trange hansker over frosne fingre mens jeg gryntet og kjeftet på meg selv. Jeg kunne jo ikke bare dra hjem heller!

Starten gikk, og jeg hang meg på stående. Satt meg ned og gynget litt, sto litt, gynget med med knærne over øra og slik gikk det på en måte fremover. Kanskje ville problemet forsvinne? Avanserte noe, men motivasjonen var ikke tilstede. Dette måtte bli en tur, ikke et ritt. En ganske kjip tur når jeg ikke kunne sitte og trå som normale folk. Så da ble det sånn. Var det noen som kaaanskje var litt raskere (ett eller annet sted) bak, gikk jeg pent til siden, slapp forbi. Om noen gikk på snørra var det stopp, hjelpe og trøste. Teknisk? La meg ile til unnsetning! Konkurranse sier du? Hvor?

Kulda forsvant, kanskje fordi jeg raskt ble isolert i gjørme. Selv om regnet gjorde sitt ypperste klarte det ikke å vaske noe som helst. Det ble spytting av sand og manisk blunking for å holde nogenlunde kontroll.

Løypa var tidvis fantastisk fantastisk moro, tidvis alt for våt til å være moro i det hele tatt. Noen partier var så våte at det var vanskelig å gå, men like etterpå kunne det komme et crux, en NOTS-bygget gullsti eller en bakke som gjorde at man glemte alt sånt. Folk trasket en gang til knes i gjørme, og som vanlig var det mange morsomme kommentarer og øyeblikk. Jeg suttet litt vann fra min nye camelbak-blære som var helt suveren i forhold til den gamle ¤%#¤%#!!-blæra, og ignorerte sportsdrikk og gel i baklomma veldig.

Det å sykle med pogostick-sete var ikke spesielt moro, og jeg ble etterhvert en bitter, gammel mann som var dritmisfornøyd med det hele da jeg hverken kunne kjøre på bortover eller nedover. Korsrygg og armer ble raskt gelé av ståsyklinga, og jeg bestemte meg for å kun kjøre 1 runde. Løypa var dessuten så oppkjørt av vær og kråssende syklister at det egentlig ikke fristet å ta en hel runde til. Noen av partiene, definitivt, men ikke hele. Jeg hadde ørten stopper hvor jeg banket, dro, flekket og vrei i sete, setepinne, sykkel generelt, samt håret mitt uten at det hadde en tøddel effekt.

Inne på de siste kilometrene ble jeg tatt igjen av flere kjentfolk som hadde startet etter meg på 1-runde-konkurransen (Hei til Lars-Hugo, Pål og Stian! Bra kjørt!).. Fikk skravlet og heiet litt på de, og klagd masse over tingenes tilstand for min del. De siste forbanna bakkene mot Haraløkka gikk helt greit til en forandring, og jeg fikk forklaringen ved gjennomgang av gadget-loggen: snitt på 78% av makspuls på “rittet” for min del. En normal stitur mao. Til sammenlikning banka jeg grus på Grenserittet i fjor med snitt på 88%. Kom meg i mål med et hopp, og slæddet til mottak av iskald Cola etter 3 timer og 10 min kosetur.
En prat med kjentfolk, og så kom kulda snikende.

Cola funker, selv om det er dritkaldt og regn. Takk til Pål Valbjørk for portrett.
Cola funker, selv om det er dritkaldt og regn. Takk til Pål Valbjørk for portrett.

Jeg trillet ned bakken til bilen, startet den, fyra varmeapparat og sete, og satte igang å skifte meg ut av møkka. Lettere sagt enn gjort. Tror jeg brukte lengre tid på å få av grisete, svette plagg og tre meg inn i nye enn det jeg gjorde på å gjennomføre rittet. To evigheter, minst.

Note to self: ta med løse klær til skift neste gang. Dropp tight superundertøygreier.

Siden jeg var nær døden pga iskaldt, ble det ikke noen retur til arenaen, men sporenstreks hjemover. Tenkte på hva det kunne ha vært. Hvor helrå og dominerende jeg sikkert hadde vært dersom hvis og for ikke å glemme hvis jeg hadde trent målrettet bla bla bla…For å slutte med sånt rullet jeg innom en McDrive, fikk meg et par burgere og en grande milk shake. Det hjalp.

I dag gjorde jeg to sykkelting: jeg demonterte den fordømte setepinnen, og konstaterte stort havari. Deretter dro jeg på lycrauniform, tok frem halvdemperen, og syklet en lett og rolig asfalt-tur i sola. I morgen er det stitrening med klubben igjen.

Sarpsbborg viste seg i ballkjole i dag. Kjipe ritt-greier huskes lenger ikke som kjipe.
Sarpsborg viste seg i ballkjole i dag. Kjipe ritt-greier huskes lenger ikke som kjipe.

Gleder meg til å ta hevn på både setepinne og ritt i 2016!

Stress! Tvangsnevroser før Terrengsykkelrittet!

I morgen forfaller en av årets stisyklehøydepunkt: Terrengsykkelrittet. Som de to foregående år er jeg teit nok til å ha meldt meg på to runder. Fordi det er så veldig moro å bli kadaver-sliten!

Jeg har ingen personlige mål med rittet annet enn å ha det moro, og fullføre. Men det kjøres som et ritt. Ikke noen kaffepauser, selfie-stopp, dobesøk eller naturglaning. I fjor var jeg så ekstremt dritsliten halvvegs inn på runde to at enhver unnskyldning til å gå av sykkelen ble utnyttet max. Før det funket det supert. Første året var jeg alt for opptatt med å gå på trynet til å oppleve så mye annet.

Så kommer vi til stresset:

1: Det er meldt masse regn! Hva skal jeg ha på? Hvilke dekk skal brukes? Vil Fast Trak duge i gjørmebadet?
2: Hvilken sykkel skal jeg bruke?! den jeg helst vil bruke var ferdig på rep for 10 minutter siden. Har ikke kjørt den på en måned, og det rår usikkerhet rundt dempergaffelens funksjon. Den andre er alt for grov til denne typen ritt, men bombesikker og råmorsom nerrover.
3: Formen er håpløs. I fjor var det hardkjør med bakkedrag, fokus på fart, harde langøkter, jeg deltok i flere ritt osv. I år har jeg vært oppmann og trener for terrenggruppa i sykkelklubben. Målet har vært å få med “alle” – dermed har jeg stort sett tatt det rolig på trening så nybegynnerene ikke har blitt skremt. Har jo vært der selv.
Stiturene har vært tidvis harde, men da i naturlig intervallform: kjøre som pokker (også kjent som “brrræææp!”) i noen minutter, så stoppe og skravle.
4: Rittforberedelser generelt. Hva skal jeg ha med av utstyr, reservedeler, mat og drikke, nødbluss, redningsvest osv.

Men én ting er sikkert: jeg gleder meg! Til å kunne sykle i 4-5 timer og ikke tenke på noe annet. Til å møte andre tullinger som digger å sykle der hvor det er lettere å komme frem med joggesko. Og til hamburger og sigar etter målgang.

Sees kanskje på Haraløkka i morgen sånn ca når fuglene står opp. Jeg er tullingen som stresser i dokø. Garantert.

Med stisykkel mot strømmen

Da har jeg nesten klart å la være å oppdatere bloggen i et helt år! Gratulerer meg selv med det. Kanskje på tide med en statusoppdatering. Utfordringen er at det har skjedd så mye at jeg ikke vet helt hvor jeg skal begynne. Tror derfor jeg begynner med en “executive summary”.

Løping:
Svært sjelden, kun som alternativ sporting. Og hvis det løpes, er det på blåsti.

Stisykling:
Ja. De to siste årene har jeg blitt totalfrelst. Fra å være en løpende kar som syklet litt grus innimellom er jeg nå en tulling på sykkel stisykkel grov stisykkel med knebeskyttere og ryggsekk som helst vil rase ned steinrøyser langt fra der folk går. Året rundt. Snø, regn, gjørme vind, midt på nattan.

Trening:
Ja, for all del. Men jeg gidder ikke å trene hvis det ikke er gøy. Derfor er jeg sjelden å se joggende gatelangs. Medlemsskap på treningssenter er sagt opp. Medlemsskap i sykkelklubben er utvidet med verv i styre og treningsgrupper.

For meg er stisykling megagøy. Ikke bare det, det er også sosialt. Det gir også både solid styrke- og O2-trening for hele kroppen, og av og til et blåmerke eller skrubbsår.

Konkurranse:
Ikke spesielt ofte, da jeg har blitt ganske snerpete. Men en 4-5 ritt i året blir det, samt masse kniving om Strava-segmenter i skogen (helst nedover) både mot andre og meg selv.

Det var en statusintro. Så får vi se om jeg finner nok interesse til å få igang denne bloggingen igjen….

 

Debut på sykkeløya

Da har jeg gjort som voksne entusiastsyklister flest: tilbragt noen dager tråkkende rundt på Mallorca. Jeg kan begynne med konklusjonen: Ja, det er helt fantastisk!

Jeg ble invitert med som støtteapparatsmann for UCI-terrengsykkellaget Sepura XC Superior, vel vitende om at det vi skulle gjøre var å sykle med racere. Mine føtter har ikke tråkket en racer på drøyt 20 år, og selv den gangen var det bare for å prøve, men lell…med klarsignal på hjemmebane var det bare å hive seg rundt. Flyturen til hovedstaden Palma tok drøyt 3 timer fra Gardermoen. Like etter at vi bestilte ble det også åpnet rute fra Rygge, noe som korter ned den totale reisetiden med kanskje fire timer for min del. Fra Palma var det taxi ca 40 minutter til mitt hotell i Puerto de Alcúdia.

Hotellet lå i mine øyne helt perfekt til – fra balkongen så jeg rett ut på havet, kun adskilt av en strandpromenade og kanskje 100 meter hvit sandstrand. Jeg hadde en del tanker om Mallorca i utgangspunktet, og så for meg solbrente turister i stampende kø bærende på oppblåsbare krokodiller og iskrem. De andre Middelhavsøyene jeg har besøkt har også båret preg av tøffe økonomiske tider de siste årene – men øya ga umiddelbart et positivt inntrykk. Her var det rent, ryddig og pent overalt. Stereotype turister var det ikke, men desto fler syklister, løpere, triathlonister, ironmanister…

Hotellet kan jeg også anbefale på det sterkeste – her ble jeg skikkelig mottatt, velkomstdrink, beskjed om at det som befant seg i minibaren var inkludert, jeg fikk oppgradering av rommet uten å spørre siden det var litt rolig, etc. Her var det trimrom, restaurant, svømmebasseng, uteservering, spa etc etc etc, og alt var lekkert. Egen sykkelparkering i kjelleren. Sjekk ut Vanity Hotel Golf om du vurderer å dra!

Kvelden etter ankomst gikk med til restaurantbesøk – og takket være at vi var med lokalkjente ble dette en overbevisende gourmetopplevelse til helt overkommelige priser (noe som ble en trend….)

Det var organisert med sykler, så tidlig dagen derpå etter en bra frokost ruslet jeg til møtestedet med gjengen. Syklene var godkjent, og jeg hadde med egne pedaler siden jeg kun har SPD-sko til terrengsykling. På med GPS, fylling av vannflasker, og vi var igang. Første dag kjørte vi flatt, for å bli vant til sykler og veier. Temperaturen var perfekt – vindstille, og drøyt 20 grader i skyggen, og strålende sol fra skyfri himmel.

Tips: Solkrem. Jeg fikk newbie-sykkelskille både på armer og bein, og måtte sykle resten av dagene med langermet….

Veiene på Mallorca er som skapt for sykling. Lite, hvis noe, trafikk når man holdt seg unna motorveien, og det var ikke akkurat noe problem da det er mil etter mil med smale asfaltveier som bukter seg mellom appelsintrær og grønne enger. På raceren gikk det som en lek å trille avgårde i 30-40km/t – og det var ikke noe problem å kjøre mye fortere. Etterhvert begynte jeg å få litt begrep om himmelretninger og stedsnavn, så navigasjon var ikke noen stor utfordring. Det er godt med skilt, også egne for sykkelturister.

Sykkelturister var det overalt. Det gikk ikke sammenhengende mer enn 2 minutter uten å møte folk med samme agenda som min gjeng.

Den første turen ble forholdsvis rolig, men med en god del drag. Noen i gruppa var bakkemasochister, og klarte ikke å la være å gønne på så snart det var oppover. Da var det bare å henge på! Favorittstrekkene fra dag 1 var de mange partiene med småkuperte og svingete bakveier hvor du virkelig fikk flyt (ja, også på racer….) og kunne holde høy fart uten bekymringer. Etter noen timer på setet var det klart for lunsj – og vi ble guidet inn på torvet i Petra. Det minnet om et hvilket som helst Piazza, men forskjellen var at her var det kanskje et par hundre syklister som nøt en lang og solrik lunsj. Det smakte helt ok med en kald pils, og to-tre doble espresso i slikt selskap…

De første minuttene hjemover ble brukt til å fordøye måltidet, men så ble det kjør i noen lange, slakke bakker, før jeg ble invitert til å kjøre bånn gass helt hjem med en av gutta. Vi bytta på å dra, og det er relativt artig å kjøre samspilt på racer. Det er hardt å holde tempo i flere mil, men på en helt annen måte enn å kjøre skau og grus. Får jo litt mer fart på slike doninger! Det ble drøyt 10 mil første dag, noe som kjentes helt kurant for min del, selv om jeg aldri har sykla så langt noen gang. Bortsett fra at jeg var passe hummer på armene.

På dag 2 skulle det etter tradisjonen kjøres en intern konkurranse opp en skikkelig bakke. Det ble gjort heftige forsøk på utpsyking i forkant (ukesvis i forkant….), og vi kjørte en runde på en 4-5 mil før vi befant oss i en liten, men kjent “by” – Calmari. På vei mot fjellene og ut av byen begynner klatringen mot “Tankstelle” – Coll de se Batalla.

Bakken er merket som en konkurransestrekke, og er svært populær. Den kan best beskrives som noe jeg er vant til å se fra Rallye Monte Carlo. Snaut 8 km oppover, ca 500 høydemeter, et snitt på 5% stigning, serpentinsvinger og etterhvert hundrevis av meter med mulighet for verdensrekord i tryning i fritt fall på høyre side. Utsikten var så heftig at man kunne glemme alt annet…

Med denne dagen var en av gutta fra Team Sepura, noe til målestokk for oss andre! Starten gikk pyntelig for seg, og jeg bestemte meg for å kjøre etter puls. Det var ikke noe stort problem å komme opp i 90% av max, og der holdt jeg den. Sepura-haren holdt jeg i syne i 10 minutter, men det var også alt klarte å følge min egen plan….utrolig nok får man en viss flyt. Jeg brukte stort sett to gir – gikk ned ett knepp i hver hårnål og aksellererte litt ut før jeg la på ett gir igjen. Litt etter halvvegs får man et pustehull da bakken flater ut noen hundre meter, og en helt fantastisk utsikt åpenbarer seg for første gang. Jeg gasset det jeg turte, men når jeg så noen og førti km/t på speedoen og samtidig fant at det kun var en halv meter mur mellom meg og en skikkelig flytur spratt pulsen opp litt ekstra. Snart ble det mer serpentin og klatring, før målgang på toppen ved en Café og bensinstasjon. Det gikk mye bedre enn fryktet – på den “riktige siden” av 25 minutter  – jeg ble slått av haren med et par minutter, men beseiret resten av gjengen med svett stil. Så det bor kanskje litt konkurranseinstinkt i skrotten allikevel?

Jeg fikk en åpenbaring på toppen, og forsto endelig hva som driver landeveissyklistene. Både de som fløy forbi meg opp bakken, de som var gale nok til å trille ned i 200, og de jeg passerte mens de hadde lungene utlagt på styret.

Etter å ha heiet de andre inn ble det påfyll av væske og næring på Cafeen før vi satte nedover fjellet på den andre siden. Og det var nesten enda heftigere – kilometer etter kilometer med nedoverbakke, mer ta-pusten-fra-en utsikt, og….ekstrem fart. Jeg skimtet 80 på GPS’en før jeg fikk fornuften tilbake og roet ned betraktelig. Bremsene på en racer er søppel i forhold til de store skivene jeg er vant til på stisykkelen, og om man hadde asfaltangst gjaldt det å bremse mens sykkelen pekte rett frem. Forbremsen vibrerte ekstremt, så jeg brukte opp bakbremsen først. Vel nede var det tempodrag på slettene hjemover.

Siste dag var vi kun tre med brukbare bein igjen, og etter espressotanking etter 3-4 mil var vi to. Nok en gang dro vi opp og ned over fjellene, og slåss med motvind over slettene ut til kysten.

3 dager, og 30 mil, 1000 smil, og jeg var superklar for å reise igjen UMIDDELBART. Alt var så bra som det kunne ha blitt – vær, mat, det sosiale, hotell…og fortsatt har jeg mye ugjort på Mallorca – fjell og byer som skal forseres/besøkes, øl som skal drikkes, restauranter som skal besøkes….

Takk til alle jeg reiste med for en absolutt prima opplevelse på alle måter!

Neste gang reiser jeg nok med terrengsykkelen i bagasjen. Ryktene sier at det finnes masse bra stier i fjellene – har du noen tips tar jeg gjerne imot!