Terrengsykkelrittet for fjerde gang

Årets første sykkelhøydepunkt er overstått. Denne gangen ble det akkurat likt de romantiske forestillingene jeg har i hodet mitt, og ikke en iskald gjørmefest med teknisk trøbbel som i fjor.
Sykkelen ble som vanlig klargjort og testet kvelden før. En kjapp tur i en lokal flytsti bekreftet at alt var på stell – jeg persa på segmentet, og sykkelen var en fest å slippe løs over stein og røtter. Gaffel og demper ble justert, og dekktrykk tilpasset.

Det kjipeste jeg vet er stress, så derfor begynte planleggingen for flere uker siden. Pakkelister ble skrevet, utstyr sjekket og fikset i minste detalj. Trodde jeg ihvertfall. Jeg var som vanlig schizo når det kom til distansevalget. Skulle jeg ta én runde, og kjøre det med bånn gass som i et ritt? Eller skulle jeg velge to lange, og jobbe med å posisjonere ut kreftene så det holdt litt lenger denne gangen? Skulle jeg kjøre agressiv rittfulldemper, eller stisykkel med mer komfort og trygghet ned de mest tekniske partiene?

Fra tidligere TSR vet jeg at runde to kan være usannsynlig tøff. Når jeg går tom, så gjør jeg det skikkelig. Det blir hardt nok bare å ha fremdrift, være seg på sykkelen eller til fots. Avgjørelsen ble tatt fredagen før, på test-turen med stisykkel. Ja, den er på langt nær så lett å trå fremover som rittfulldemperen, men moro-faktoren kan ikke sammenliknes. I tillegg er den mer robust, og tåler dårlige linjevalg når man er i tåka etter 3 timer rittsykling. I tillegg gjør den meg til en bedre syklist, da sjansen for å gå på trynet reduseres dramatisk pga slakk styrevinkel, kort stem, justerbar setepinne og mer vandring.

Kongeargumentet er jo uansett at jeg ikke er med på TSR for å konkurrere, men for å ha en svett fest på sykkelen!

De foretrukne, grove, stidekkene ble byttet til fordel for semi-grove Specialized Ground Control 2.3″. Ruller ok, ok grep, og solide, ellers ingren endringer på sykkelen.

Fredag kveld ble alt lastet klart i bilen, inkludert alt for mye verktøy og reservedeler. Jeg hadde med dobbelt opp av mye, dvs, stort sett hele grasjen, så mulighetene for å glemme noe var mer eller mindre lik null.

Vekkeklokka fikk meg opp litt før 06, en kjapp dusj, og så tre på seg dagens uniform som jeg hadde lagt frem i riktig rekkefølge. Subbe ut på kjøkkenet hvor havregrøt og kaffekopp var klargjort for varmtvann. En rask frokost, fylle drikkesekk med isbiter og vann, ta med ferdig sportsdrikk fra kjøleskapet, og jeg var på vei.

I år var basen ved Skullerudstua pga anleggsvirksomhet på Haraløkka. Jeg kom frem alt for tidlig, og var blant de første til å hente ut startnummeret. Ditto fikk jeg god tid til både utvidet dassbesøk, oppvarming, skravling, og prepp av sykkel.

Sykkel rigget klar til start. Med løs flaskeholder...
Sykkel rigget klar til start. Med løs flaskeholder…

Tiden fløy, og plutselig var det start for min gruppe. Jeg valgte en konservativ tilnærming, og var blant de siste ut fra start. Denne gangen fikk feltet god spredning før sti da det ble et par-tre kilometer med grusklatring og enkel sti før vi kom skikkelig igang. Med en gang det begynte å bli litt grovt, la jeg merke til at det skranglet i sykkelen, og så at drikkeflaska med stativ danset frem og tilbake på ramma. En amatørfeil! Dette var første gang jeg brukte flaskeholderen, og hadde rett og slett glemt å skru den skikkelig til. Snart sto flaska på tvers, og en pitstop måtte utføres. Det var passe hendig at på denne sykkelen sitter holderen montert i et lokk (hanskerom!) på ramma, så jeg klipset av lokket med flaskeholder, og stappet det i sekken. Flaska fikk være – uaktuelt å dra trekvart kilo ekstra i sekken!

Den nye løypa var rett og slett glimrende. Lange stipartier avbrutt av korte gruspartier, som oftest med seige klatringer. NOTS har virkelig stått på med å bygge en løype som tåler 600 syklister med max attack. Det var spennende hopp, klopper, broer og dropp i tillegg til kilometervis med flytsti krydret med rock gardens, høkk og bratte nedkjøringer. Nøyaktig som bestilt!

Jeg tok det pent på grusen, passet på å hente meg inn, spise og drikke og tørke svette. Andre holdt trykket oppe, og dro forbi, men jeg tok de igjen på stien. Etterhvert fant vi en rytme i det hele – når vi kom inn på sti, kjørte de til siden, og jeg kunne brææpe så mye jeg orket. Ute på grusen var jeg en sitting duck.

Bortsett fra en teit feilnavigering – jeg må ha vært den eneste som klarte å gjøre en feil sving i år – så forløp den første runden fint. Kjente at kroppen ble sliten, men hadde fortsatt ok flyt. Mot slutten av runden kom de råeste fra 1-rundepulja som startet 10 min etter oss, og dro forbi. Jeg rakk å skravle litt med et par av de jeg kjente, og skjønner ikke at det er mulig å være i så bra fysisk form!
Turen til runding var uendelig mye mer komfortabel enn før – nedover! Ved runding stoppet jeg, fikk drikke og banan, og diskuterte vær og vind med en hyggelig vakt. Alle vaktene var supertrivelige, de heiet, tok bælgen, og lagde show. Kudos!

På runde to kom regnet, og det ble griseglatt på enkelte røtter og svaberg. Jeg stoppet to ganger og slapp ut luft for å få litt bedre feste, og snart kom jeg inn i en fin gruppe på 2-3 ryttere som var sterkere enn meg oppover og på grus, men som vinket meg forbi på nerroverstiene. Beina begynte å bli kjipe, men fortsatt stas! Litt over halvvegs inn på runden mistet jeg konsentrasjonen et lite sekund, og det var nok til at jeg fant noen glatte off-camber røtter å tryne på. Slo pusten ut av lungene, dro på meg noen skrubbsår, og hofta fikk en karamell som skulle blomstre til et vakkert blåmerke dagen derpå. Men etter noen minutter var det helt greit. Det som ikke var greit var en talentløs landing på et dropp hvor jeg klinka kronjuvelene i setet. Da hadde jeg lyst til å grine, men det ble med noen kraftige eder og stønn. Etterhvert forsvant den vondten også, og det var bare å holde trøkket bevegelsen i gang til mål.

Første runde gikk på ca 1:50, den andre en god del tregere, mest pga regnet og trynings, men jeg hadde disponert godt nok til å vinne spurten over mållinja mot en av gutta jeg hadde kjørt med gjennom hele runden. 3:57 stoppet klokka på etter to runder, og det var jeg rett og slett knallfornøyd med – selv sola kom fram igjen for å sette litt ekstra spiss på lykkerusen.

Skrubbsår er tøft. Gir cred.
Skrubbsår er tøft. Gir cred.

Ditto sykkelvalget – det var digg å ha et lekent oppsett, senkepinne og snille vinkler så jeg kom meg over og ned de grøvste delene av løypa med litt fart.  At det hele veide noen kilo mer, og var seigt å dra opp grusbakkene gjør ingenting. Normalt pleier jeg å være kadaver halvvegs inn på runde 2, så noe må ha funka av “treninga” jeg har bedrevet.

Oppsummert tek spek TSR 2016 – 2 runder:

Sykkel:
Specialized Stumpjumper FSR 29, 140mm vandring, senkepinne. 1×11 SRAM 30-11/42. Kunne tenkt meg 28t på kranken på runde 2 til de seigeste klatringene, alternativt HTFU.
Ground Control 2.3″ slangeløst på brede felger. Dekktrykk til slutt: 23 bak, 19 foran.
Garmin 520.
Gaffelen var litt spretten, endret oppsett på den i går. 10 psi lavere trykk (er nå på 80psi), og 3 bottomless tokens gjorde den perfekt til denne typen sti. Tenker jeg skal prøve noen andre dekk som ikke er så kjipe på våte røtter uten å rulle for dårlig. Vi får se. Var ikke så ille egentlig…

I sekken (Camelbak mule):
3 Liter vann med isbiter. 1 liter igjen etter rittet (Grr)
Verktøy og deler: Pumpe, slange, litt gaffatape, dekkspak, girwire, girøre, verktøysett med kjedesplitter, kjedelåser, førstehjelpskit, 1 sportsbar. Ekstra buff, løse ermer og tynn regnjakke. Mobiltelefon, bilnøkler og lommebok.

Næring:
Havregrøt, vann, kaffe til frokost. 0.5L Maxim sportsdrikk én Red Bull, og 0.5l kaffe med melk og sukker på vei inn. En Sportsbar før start.
4 Maxim gel under rittet. Stoppet på alle matstasjoner (3), og drakk en kopp sportsdrikk + spiste en halv banan.
Recovery umiddelbart etter mål: 1 boks cola, 1 boks cola til, bolle, en liten pølse, vaffel, kaffe, sigar.
På vei hjem: to cheeseburgere og en stor sjokoshake på McD siden de ikke hadde burgere på TSR. Skjerpings!
Recovery vel hjemme: Varmt bad i 1 time. Grillings med familien, store mengder rød druesaft. Masse sjokolade!

Klær:
Bibshorts, Cannondale team baggy shorts med genial lomme på låret til gel. Klubbtrøye. Specialized MTB comp sko. Etto XC-hjelm da stihjelmen er for varm til ritt. Hansker med lange fingre.

Gleder meg til 2017! Nå er neste happening Skjebergrittet 25. juni. Dertter Offroad Valdres med S.V.E.T.T, og Ultrabirken i August.

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

2013 – mindre løping, mer trening?

På tur langs Inga-leden
På tur langs Inga-leden – første nyttårsdag 2014!

Fjoråret startet ganske hardt. Løping hver dag i snøen, og en løpestreak på over 40 dager var galskap for min del, og kanskje det som fikk begeret til å….vippe? Uansett, mye skjedde, jeg passerte førrrr, og dermed så ble det Norsk Sommeratletisme #1 – sykkel som overtok agendaen. Det begynte med debut i spinningsalen, fulgt av medlemsskap i Sarpsborg Sykleklubb hvor det å trene fikk helt nye dimensjoner. Bakkedrag, intervaller og laaange turer. Deretter gikk det slag i slag (eller fall i fall...): ny sykkel, intervalltrening, rundbane, mange ganger på trynet, Terrengsykkelrittet i Østmarka, Nordsjørittet i Stavanger og Grenserittet i Halden.

Mellom alle rittene og sykkeløktene ble det både noe styrketrening og løping, før jeg utover sensommeren og høsten oppdaget “ekte terrengsykling” gjennom Nedre Glomma Stisykleklubb. En klubb er det ikke per se, men en gjeng hyggelige folk som samles via Facebook til å sykle i skauen. Derfra har sykkellidenskapen økt. Den stolte traveren som var så ny og fjong i våres har fått skiftet nesten alle deler, og tåler endelig mitt bruk og vel så det. Men ekspedisjonene i Østfolds villmark ga ekstremt sterk mersmak, så mye at jeg like før jul handlet ny sykkel igjen – denne gangen en fulldemper, en skikkelig stisykkel som gir følelsen av å ri en sofa uansett hvor svære steiner og røttet man triller over. Automatisk cred og tøffingfølelse.

Forskjellen på løpeturene og stisyklingen er først og fremst tiden. Løpeturene varer gjerne fra 45min til halvannen time, mens sykkelturene sjelden er under 2,5, og gjerne mer. I tillegg kommer prepping og stell av sykkel før og etter hver tur, samt et voldsomt opplegg av stæsj som skal være med, fra flasker til skift og reservedeler. Men for tiden er stisyklingen virkelig Det Store for min del, og med den milde vinteren vi har ble det ekspedisjon langs Inga-Leden på første nyttårsdag på sykkel fremfor den tradisjonelle løpeturen. Årets første løpetur kom i dag, i regnværet sammen med en like sprø nabo…

Kona etter målgang på Hennesrittet - og før legevakt og infeksjoner...
Kona etter målgang på Hennesrittet – og før legevakt og infeksjoner…

Jeg vet at løpingen er ekstremt viktig for min del for å forbedre kondisjonen, samt at jeg setter veldig pris på det også. Prioriteringen blir beinhard fremover, men jeg satser på å fortsette trenden med mer og enda mer variert trening i 2014!

The Stats – 2012 vs 2013:

En grom økning i antall treningstimer totalt!
2012: 247 loggede treningstimer.
2013: 365 (jada, jeg jobba litt for å klare akkurat 365…)
Økningen som følge av lengre og flere sykkelturer, samt styrketrening på senter.

Mindre løping...
I 2012 løp jeg godt over 200 mil, i 2013 ble det halvert til 100.
Mye mer sykling!
Jeg syklet 5x så langt i 2013 – fra stusselige 100 mil i 2012 til mer respektable 500 i 2013. 250 timer ble tilbrakt på sykkelsetet mot 42 i 2012!

Andre nerdefakta av ymse interesse:
Jeg nesten tredoblet antall høydemeter logget. Igjen, takk til syklinga.

Atletiske mimrepunkter fra året som gikk:

  • Terrengsykkelrittet 2 runder, Nordsjørittet, Grenserittet
  • Joggetur i Hyde Park
  • Joggings i Danmark og Gøteborg
  • Stisyklekurs i Østmarka med Aslak Mørstad
  • 42 løpedager i strekk i Januar/Februar
  • Utbygging av Sarpsborgmarka er lagt på is – lysløypa lever!
  • Nissesykling med NGSK
  • Onsdagsutesykling med Sats-gjengen hvor det regnet hver Onsdag fra vi begynte frem til sommerferien
  • Konas innsats & kræsj på Hennesrittet
Crux med NGSK - foto Marie Waagan
Crux med NGSK – foto Marie Waagan

Så hva skjer i 2014? Mye bruk av knebeskyttere ihvertfall. Jeg allerede påmeldt Terrengsykkelrittet. Det blir også Grenserittet, og om logistikken holder blir det også UltraBirken og CykelVasan, samt noen lokale ritt. Stisyklebasillen har bitt seg hardt fast – det er noe med det jeg ikke klarer å formidle. Suse over spisse steiner og glatte røtter, gjennom myrhull, klatre opp såpeglatte og håpløst glatte svaberg, bombe ned heng og dropp og skumle bakker. Kjenne hvordan knastene biter seg fast, svetten siler, beina skriker og gjørma skvetter – for så å stoppe og nyte bamsemums, vaffel – eller som på nissesyklinga – gløgg og pepperkaker. Det er rett og slett GØY å leke i skogen!

Det som er garantert er at treningen fortsatt skal være lystbetont! Jeg er fortsatt ikke noen kondomdressbæræende treningsnarkoman mosjonist i midtlivskrise. Jeg er fortsatt en besatt og barnslig entusiast!

Sees på stiene, kanskje i konkurranse?

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

Bare én OTB!

 

OTB - dagens eneste. Her er jeg på god vei over styret for å møte fjellet.
Klassisk OTB – dagens eneste sådan. Her er jeg på god vei over styret for å møte fjellet, fanget av mitt eget actionkamera.

Snakk om flere fluer i ett smekk! Lørdagen kom med strøkent vær, og det ble full pakke med guttetur, stikurs, sosialisering, bålbrenning/grilling, gjørmekråss, utfor og kun 1 OTB!

Det som egentlig skjedde var et kurs i teknikk for å sykle sti. Jeg ble invitert av Proff Sykkelservice i Skjeberg til å være med en gjeng ikke-helt-nybegynnersyklister kommandert av Aslak Mørstad (of Letth fame etc) på en dagstur i Østmarka. Her fikk vi prøve oss på ekstremt oppover, nedover, litt røtter og stein, bare røtter og stein, etc.

Det kom løpende verdifulle tips og demonstrasjoner fra vår Guru. Fant vi noe spesielt vanskelig fikk vi prøve oss flere ganger, med coaching.
Det er greit å være god på sykkelen, men det er sprøtt å demonstrere hvordan man ikke skal kjøre ned et heng, og da gjerne en 2-3 varianter av feil. Forskjellen er at Aslak kunne kjøre veldig feil trygt og med stil, mens jeg ville ha ligget meislet inn i fjellet og gått glipp av resten av turen…hvis ikke mer.

Stikkordene var crux (grisevanskelig teknisk parti, gjerne opp eller ned kombinert med stein, røtter e.l), utfor (uten å feige ut helt..), og bunny-jump (forsere f.eks en stokk lagt tvers over stien av en sykkelhater evt en orkan).

Siden vi ba pent fikk vi naturligvis også noen demoer på ekstrem kjøring i partier hvor vi slet med å gå/krabbe/klatre. Mellom alle hindere og sosialisering var det noen mil med fantastisk sti som ble forsert, i tidvis friskt tempo, med både smil, latter samt et par ufarlige knall og fall.

Jeg har syklet mye skog & sti dette året, og føler at jeg har blitt en del flinkere, men etter denne dagen er jeg ganske sikker på at jeg har økt stikompetansen dramatisk!
Måtte våren komme kjapt så jeg finner ut om farten har gått opp og tryningsfrekvensen har gått ned…

Etter et par-tre timer ble det lunsj i skogen. Trivelig!
Etter et par-tre timer ble det lunsj i skogen. Trivelig!

Tipp-topp dag, takk til alle hyggelige herrer, og spesielt Aslak og Lasse for en superb skogstur! Anbefales!

* OTB = Over The (Handle)Bars – over styret. Jeg måtte gå jo på trynet, men det ble kun med det ene stuntet denne gangen, bevis på fremgang!

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

..en mandagskveld i Sarp med klubben

Regn og tåke? Prøv skogen!
Regn og tåke? Prøv skogen!

Nå er alle sammen over i kosefasen. Det vil si – de som fortsatt orker å sykle ute. Mange har allerede kapitulert og slept seg inn i spinningsalene.

På samme måte som med løpinga, akter jeg å prøve å sykle såfremt været ikke er helt ekstremt. Sammen med likesinnede. I klubben min er vi alt fra 12 til 60+ år gamle på disse fantasiske kosetreningene, hvor pulsklokker og intervaller blir erstattet med gjørme, lys, latter og lek og SVÆRE knaster på dekkene.

F.eks slik:

Denne sykkelturen går på stier jeg aldri har syklet før – men løpt en haug ganger. Trodde ikke jeg skulle klare å sykle der..

Jeg kan ikke forklare for de som ikke er helt på samme side hvordan jeg kan kose meg på sykkel når det er noen skarve plussgrader, litt regn og bekmørkt. Det er kjekt å nekte å bli voksen!

Løpegjengen er også igang igjen – ihvertfall deler av den. Nå har vi allerede hatt noen uker med 2-3 sosialpass, og her også er det fokus på å ha det hyggelig mens vi løper. Valiumløping? Godt mulig. Konfortsone? Absolutt.

Høsten er fantastisk for løping. Det blir tidlig mørkt, temperaturen er perfekt å sporte i, og luften er superfrisk. Tredemølla står utrørt fortsatt, og jeg har støttet Sats siden Mai, men nå er jeg nok snart der igjen…

Men først skal jeg på heldags stisykletur i Oslo med Guru Aslak og andre barnslige voksne med bæggi shorts, og kanskje bli litt flinkere til å unngå å tryne med samme frekvens!

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

Trene på det man skal bli god på? Javel…men..

Dette året krympet jeg løpetreningen dramatisk i Mars, samtidig med at jeg begynte å konse på sykkel. Målet var å se om jeg kunne komme i bedre sykkelform – og da hvor mye i forhold til tidligere år ved å trene på det jeg skulle bli god på.

Allerede i Januar begynte jeg med spinning 3-4 ganger i uka pluss styrketrening, deretter ble det en god del utesykling i øspøs møkkavær før det begynte å bli vår. Løpinga ble mer eller mindre lagt på hylla, og de turene som ble igjen var ganske korte, og ofte som transportetapper til Sats.
Så snart utesyklinga var overlevbar meldte jeg meg også inn i den lokale sykkelklubben, pluss at jeg kjøpte ny og på mange måter bedre sykkel, og trente Onsdager med utegruppa til Sats.

På semi-dugnad med sykkelklubben i Kalnesskogen. Her er en ny bakke/et crux oppdaget, og skal preppes for bruk.
På semi-dugnad med sykkelklubben i Kalnesskogen. Her er en ny bakke/et crux oppdaget, og skal preppes for bruk.

Det var et mega-sjokk å komme fra spinning til utesykkel. Jeg trodde jeg hadde ok sykkelkondis, men der tok jeg  grundig feil! I løpet av noen uker begynte det heldigvis å skje ting. Treninga med klubben er seriøs, det har blitt mye tunga på tørk, intervaller, bakker, lange drag og überslitsom rundbanekjøring i skogen.  Det ble synlige endringer på skrotten, fra å ha den typiske maratonholdninga til å få ihvertfall noe mer kjøtt på beina.
I Mai overlevde jeg to runder i Terrengsykkelrittet. Deretter var det Nordsjørittet som gikk mye bedre. Gjennom sommerferien fortsatte det med sykkeltrening; klubb, langkjøringer, og kreative soloturer, timesintervaller mellom hytte og verandaprosjekt hjemme, og i August kom Grenserittet.

Her kommer Crux’et: sist jeg kjørte Grenserittet, i 2011, hadde jeg knapt 45 mil på sykkelsetet, null spinning, og sykkeltreningen hadde stort sett bestått i å pendle til hytta, samt noe lek langs grusveier. Den gangen gikk det usannsynlig bra frem til jeg hadde tråkka i 1,5 time (de fleste turene det året var på ca 1 time bånn gass), så begynte krampa å melde seg. Den slo ut for fullt den siste mila, og jeg tapte et par minutter på å gå litt og strekke ut. Jeg kom veldig sliten i mål på 3:26.

I år var historien en annen, men jeg må innrømme at jeg hadde litt forventninger til meg selv – jeg hadde jo tross alt trent sykkel målrettet. Rittet forløp udramatisk, null kramper etc, og kom i mål i bra form på 3:11. Altså 15 minutter kjappere. Var det alt? i 2011 hadde jeg trent omtrent 15% så mye sykkel som jeg gjorde i år, men desto mer løping. I tillegg var årets ritt bra – været var glimrende.
Sist gang var det vått i løypa, og sugende underlag. Så forskjellen var nok reelt ca 10 minutter.

Spørsmålet mitt er da om jeg kanskje droppet for mye løping, at jeg burde ha mikset inn flere turer? Jeg kjenner jo nå som jeg er igang med løpinga igjen at jeg har et stykke å springe før jeg er på mitt “gamle” nivå. Sist uke kjentes kroppen bra, litt høy puls, men skitt au – og jeg koste meg gjennom 15km på asfalt i ok tempo (dvs, kroppen min husket std løpetempo og ignorerte glatt hva bein, hjerte og lunger hadde å si om den saken...)

De neste 3 dagene kjentes det som om lårene mine var rullet inn i spikermatter. Det hadde kanskje vært smart å begynne litt varsomt?

Jeg må derfor i tenkeboksen foran neste sykkelsesong. Sykle enda mer? Sykle like mye men løpe mer i tillegg? Brick-pass? Styrketrening? Jaggu ikke lett når man skal gjete midtlivskrisa!

Allikevel sitter jeg nå og vurderer en invitasjon til en 30k-tur på søndag. Med kanskje like mange km i beina den siste måneden…

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest