Med stisykkel mot strømmen

Da har jeg nesten klart å la være å oppdatere bloggen i et helt år! Gratulerer meg selv med det. Kanskje på tide med en statusoppdatering. Utfordringen er at det har skjedd så mye at jeg ikke vet helt hvor jeg skal begynne. Tror derfor jeg begynner med en “executive summary”.

Løping:
Svært sjelden, kun som alternativ sporting. Og hvis det løpes, er det på blåsti.

Stisykling:
Ja. De to siste årene har jeg blitt totalfrelst. Fra å være en løpende kar som syklet litt grus innimellom er jeg nå en tulling på sykkel stisykkel grov stisykkel med knebeskyttere og ryggsekk som helst vil rase ned steinrøyser langt fra der folk går. Året rundt. Snø, regn, gjørme vind, midt på nattan.

Trening:
Ja, for all del. Men jeg gidder ikke å trene hvis det ikke er gøy. Derfor er jeg sjelden å se joggende gatelangs. Medlemsskap på treningssenter er sagt opp. Medlemsskap i sykkelklubben er utvidet med verv i styre og treningsgrupper.

For meg er stisykling megagøy. Ikke bare det, det er også sosialt. Det gir også både solid styrke- og O2-trening for hele kroppen, og av og til et blåmerke eller skrubbsår.

Konkurranse:
Ikke spesielt ofte, da jeg har blitt ganske snerpete. Men en 4-5 ritt i året blir det, samt masse kniving om Strava-segmenter i skogen (helst nedover) både mot andre og meg selv.

Det var en statusintro. Så får vi se om jeg finner nok interesse til å få igang denne bloggingen igjen….

 

2013 – mindre løping, mer trening?

På tur langs Inga-leden
På tur langs Inga-leden – første nyttårsdag 2014!

Fjoråret startet ganske hardt. Løping hver dag i snøen, og en løpestreak på over 40 dager var galskap for min del, og kanskje det som fikk begeret til å….vippe? Uansett, mye skjedde, jeg passerte førrrr, og dermed så ble det Norsk Sommeratletisme #1 – sykkel som overtok agendaen. Det begynte med debut i spinningsalen, fulgt av medlemsskap i Sarpsborg Sykleklubb hvor det å trene fikk helt nye dimensjoner. Bakkedrag, intervaller og laaange turer. Deretter gikk det slag i slag (eller fall i fall...): ny sykkel, intervalltrening, rundbane, mange ganger på trynet, Terrengsykkelrittet i Østmarka, Nordsjørittet i Stavanger og Grenserittet i Halden.

Mellom alle rittene og sykkeløktene ble det både noe styrketrening og løping, før jeg utover sensommeren og høsten oppdaget “ekte terrengsykling” gjennom Nedre Glomma Stisykleklubb. En klubb er det ikke per se, men en gjeng hyggelige folk som samles via Facebook til å sykle i skauen. Derfra har sykkellidenskapen økt. Den stolte traveren som var så ny og fjong i våres har fått skiftet nesten alle deler, og tåler endelig mitt bruk og vel så det. Men ekspedisjonene i Østfolds villmark ga ekstremt sterk mersmak, så mye at jeg like før jul handlet ny sykkel igjen – denne gangen en fulldemper, en skikkelig stisykkel som gir følelsen av å ri en sofa uansett hvor svære steiner og røttet man triller over. Automatisk cred og tøffingfølelse.

Forskjellen på løpeturene og stisyklingen er først og fremst tiden. Løpeturene varer gjerne fra 45min til halvannen time, mens sykkelturene sjelden er under 2,5, og gjerne mer. I tillegg kommer prepping og stell av sykkel før og etter hver tur, samt et voldsomt opplegg av stæsj som skal være med, fra flasker til skift og reservedeler. Men for tiden er stisyklingen virkelig Det Store for min del, og med den milde vinteren vi har ble det ekspedisjon langs Inga-Leden på første nyttårsdag på sykkel fremfor den tradisjonelle løpeturen. Årets første løpetur kom i dag, i regnværet sammen med en like sprø nabo…

Kona etter målgang på Hennesrittet - og før legevakt og infeksjoner...
Kona etter målgang på Hennesrittet – og før legevakt og infeksjoner…

Jeg vet at løpingen er ekstremt viktig for min del for å forbedre kondisjonen, samt at jeg setter veldig pris på det også. Prioriteringen blir beinhard fremover, men jeg satser på å fortsette trenden med mer og enda mer variert trening i 2014!

The Stats – 2012 vs 2013:

En grom økning i antall treningstimer totalt!
2012: 247 loggede treningstimer.
2013: 365 (jada, jeg jobba litt for å klare akkurat 365…)
Økningen som følge av lengre og flere sykkelturer, samt styrketrening på senter.

Mindre løping...
I 2012 løp jeg godt over 200 mil, i 2013 ble det halvert til 100.
Mye mer sykling!
Jeg syklet 5x så langt i 2013 – fra stusselige 100 mil i 2012 til mer respektable 500 i 2013. 250 timer ble tilbrakt på sykkelsetet mot 42 i 2012!

Andre nerdefakta av ymse interesse:
Jeg nesten tredoblet antall høydemeter logget. Igjen, takk til syklinga.

Atletiske mimrepunkter fra året som gikk:

  • Terrengsykkelrittet 2 runder, Nordsjørittet, Grenserittet
  • Joggetur i Hyde Park
  • Joggings i Danmark og Gøteborg
  • Stisyklekurs i Østmarka med Aslak Mørstad
  • 42 løpedager i strekk i Januar/Februar
  • Utbygging av Sarpsborgmarka er lagt på is – lysløypa lever!
  • Nissesykling med NGSK
  • Onsdagsutesykling med Sats-gjengen hvor det regnet hver Onsdag fra vi begynte frem til sommerferien
  • Konas innsats & kræsj på Hennesrittet
Crux med NGSK - foto Marie Waagan
Crux med NGSK – foto Marie Waagan

Så hva skjer i 2014? Mye bruk av knebeskyttere ihvertfall. Jeg allerede påmeldt Terrengsykkelrittet. Det blir også Grenserittet, og om logistikken holder blir det også UltraBirken og CykelVasan, samt noen lokale ritt. Stisyklebasillen har bitt seg hardt fast – det er noe med det jeg ikke klarer å formidle. Suse over spisse steiner og glatte røtter, gjennom myrhull, klatre opp såpeglatte og håpløst glatte svaberg, bombe ned heng og dropp og skumle bakker. Kjenne hvordan knastene biter seg fast, svetten siler, beina skriker og gjørma skvetter – for så å stoppe og nyte bamsemums, vaffel – eller som på nissesyklinga – gløgg og pepperkaker. Det er rett og slett GØY å leke i skogen!

Det som er garantert er at treningen fortsatt skal være lystbetont! Jeg er fortsatt ikke noen kondomdressbæræende treningsnarkoman mosjonist i midtlivskrise. Jeg er fortsatt en besatt og barnslig entusiast!

Sees på stiene, kanskje i konkurranse?

November = sykkelsesong?

Tredemølle, spinning, treningssenter. Regn, kaldt, vindt, mørkt – det er årets kjipe periode for oss som liker å være ute i friluft. Før hentinga i barnehagen er fullført er det så mørkt at lys og reflekser er påkrevd allerede.
Heldigvis får man noen lyspunkter (bokstavelig talt) når helgen kommer, og ikke minst hvis man har barnevakt.

Fysisk aktivitet er noe vi alle er avhengige av – noen mer enn andre. Jeg har innsett at jeg selv er en junkie, og i disse mørketider får en sjelden vitamininnsprøytning desto større effekt. Min absolutte favoritt-treningtur – om det er på sykkel eller med joggesko – er turene med kona, hvor fokus er på å ha en fin tur sammen, og pulsklokke og strava-segmenter ligger nederst i lomma.

På lørdag fikk vi muligheten, og for de som ikke har prøvd – dette er verd å kjenne på. Ungene vekker oss tidlig alle fridager (ihht barns etiske retningslinjer), etter hyggelig frokost gjør mor og far et panisk skippertak for å få huset på rett kjøl etter ukas heseblesende tempo.
Dette pågår noen timer, og – endelig – banker det på døra med en mormor som vil ha litt tid med barnebarna. Jeg vet ikke hvem som jubler mest – ungene eller oss.

Rett i sykkeltøyet, desperat etter å utnytte det lille vi har av dagslys. og ut og avgårde. Ingen planer – vi skal bare ut å sykle. Turen ble perfekt!

Riktignok var det litt mer som sto på spill. Kona hadde et fall i årets utgave av Hennesrittet hvor hun skadet kneet. Det oppsto komplikasjoner, og dermed har det vært medisiner og behandling i 4 måneder, noe som nesten har drevet henne til vanvidd. Men nå skjer det ting, kneet er samarbeidsvillig, og dermed det ble den første skikkelige sykkelturen siden før sommeren. Hva gjør man så? Jo, frykten tas ved hornene. Therese ville rett til partiet hvor hun falt, og kjøre det på nytt. De første 50 metrene inn i terrengpartiet gikk keitete og usikkert, men etter litt prating og analyse forsvant hun avgårde så gjørma skvatt til alle kanter, og det så ikke ut som om hun hadde gjort annet enn å sykle i skogen de siste månedene…

En flott tur! Sarpsborg og Skjebergmarka rocker fortsatt – måtte det bli flere solfylte helgedager med barnevakt denne vinteren!

Komme i god form? Prøv skauen på sykkel.

Det er hardt å løpe. Man får aldri hvilt, beina må jo stadig fly att og fram. Kan det bli verre?

Ja! Løping er stort sett en monoton øvelse, og det er kondisen som er alfa & omega. Naturligvis skal resten av kroppen tåle mishandlinga, men stort sett går det på å mentalt dytte seg selv lenger enn det man skulle tro var mulig – for så å finne ut at det var helt greit liksom. Pulsen er stort sett stabil – løper du fort eller motbakke, så kan du ha kontroll, om pulsen er høy eller moderat.

..det å gå på trynet er også en del av moroa man sjelden opplever på en løpetur
..det å gå på trynet er også en del av moroa man sjelden opplever på en løpetur

Likeså på sykkel – om underlaget er greit og monotont. Men – i løpet av dette året har jeg begynt å sykle med en gjeng som trives best i skogen. Da snakker vi ikke grusvei eller lysløype, men på stier hvor man ikke skulle tro det var mulig å sykle. For min del var det mye dytting/løfting/banning/klatring og tryning innledningsvis, men etter terping, tips og sogar et kurs begynner det å komme seg. Jeg kommer opp og ned og over mange ganske så dramatiske hindre. Kanskje ikke så fort eller stilig, men dog….fremskritt.

Poenget er at det er hinsides hardt. Når jeg løper kan jeg bestemme meg for å ta en rolig tur – uansett terreng (innenfor normal løping naturligvis), og klarer det helt greit. Selv om det er skogssti. Men på sykkelen går det ikke an å ta en rolig tur når det man helst vil er å sykle sti. For å i det hele tatt komme frem må man bruke så mye energi at pumpa må levere pronto.

Jamfør rolig stitur:

stitur

 

Denne turen var 30% rolig transport til og fra skauen. Resten var kos. Allikevel foregikk mye i sone 3, og jeg var en god bit inne i sone 4 også.
Skal du opp en kneik koster det masse guffe, og du får ikke muligheten til å trille litt etterpå for å hente deg inn igjen. Da må det stoppes – og det er selvfølgelig lite aktuelt. Begynner du å sløve ender det – for min del ihvertfall – ofte med en tur på trynet fordi man ikke taklet en rot som man burde.
Sykles det skau er konsentrasjon og teknikk påkrevd, hele tiden. De to henger sammen med innsatsen. Altså – ikke mulig å slappe av! Det krever eksplosiv styrke, utholdende styrke, kondis, teknikk og mental styrke å sykle brukbart i skauen – uansett tempo. Intervaller enten man vil eller ei – for hele kroppen.

Grovt skyts: Jeg har handlet skikkelige stidekk for å kompensere for manglende teknikk. Det hjalp!
Grovt skyts: Jeg har handlet skikkelige stidekk for å kompensere for manglende teknikk. Det hjalp!

Løpeformen min var/semi-er helt ok, jeg kan løpe noen timer i sub 5-tempo, men når jeg kommer sammen med gjengen og sykler 4km rundbane i skauen er jeg laaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaangt etter. De flyr gjennom løypa som om de skulle vært aliens, mens jeg svetter, peser og stresser meg gjennom i et fåfengt forsøk i å holde følge.

Ekstrem kudos til de som sykler fort i skau, dere er mer maskiner enn sykkelen!