Terrengsykkelrittet for fjerde gang

Årets første sykkelhøydepunkt er overstått. Denne gangen ble det akkurat likt de romantiske forestillingene jeg har i hodet mitt, og ikke en iskald gjørmefest med teknisk trøbbel som i fjor.
Sykkelen ble som vanlig klargjort og testet kvelden før. En kjapp tur i en lokal flytsti bekreftet at alt var på stell – jeg persa på segmentet, og sykkelen var en fest å slippe løs over stein og røtter. Gaffel og demper ble justert, og dekktrykk tilpasset.

Det kjipeste jeg vet er stress, så derfor begynte planleggingen for flere uker siden. Pakkelister ble skrevet, utstyr sjekket og fikset i minste detalj. Trodde jeg ihvertfall. Jeg var som vanlig schizo når det kom til distansevalget. Skulle jeg ta én runde, og kjøre det med bånn gass som i et ritt? Eller skulle jeg velge to lange, og jobbe med å posisjonere ut kreftene så det holdt litt lenger denne gangen? Skulle jeg kjøre agressiv rittfulldemper, eller stisykkel med mer komfort og trygghet ned de mest tekniske partiene?

Fra tidligere TSR vet jeg at runde to kan være usannsynlig tøff. Når jeg går tom, så gjør jeg det skikkelig. Det blir hardt nok bare å ha fremdrift, være seg på sykkelen eller til fots. Avgjørelsen ble tatt fredagen før, på test-turen med stisykkel. Ja, den er på langt nær så lett å trå fremover som rittfulldemperen, men moro-faktoren kan ikke sammenliknes. I tillegg er den mer robust, og tåler dårlige linjevalg når man er i tåka etter 3 timer rittsykling. I tillegg gjør den meg til en bedre syklist, da sjansen for å gå på trynet reduseres dramatisk pga slakk styrevinkel, kort stem, justerbar setepinne og mer vandring.

Kongeargumentet er jo uansett at jeg ikke er med på TSR for å konkurrere, men for å ha en svett fest på sykkelen!

De foretrukne, grove, stidekkene ble byttet til fordel for semi-grove Specialized Ground Control 2.3″. Ruller ok, ok grep, og solide, ellers ingren endringer på sykkelen.

Fredag kveld ble alt lastet klart i bilen, inkludert alt for mye verktøy og reservedeler. Jeg hadde med dobbelt opp av mye, dvs, stort sett hele grasjen, så mulighetene for å glemme noe var mer eller mindre lik null.

Vekkeklokka fikk meg opp litt før 06, en kjapp dusj, og så tre på seg dagens uniform som jeg hadde lagt frem i riktig rekkefølge. Subbe ut på kjøkkenet hvor havregrøt og kaffekopp var klargjort for varmtvann. En rask frokost, fylle drikkesekk med isbiter og vann, ta med ferdig sportsdrikk fra kjøleskapet, og jeg var på vei.

I år var basen ved Skullerudstua pga anleggsvirksomhet på Haraløkka. Jeg kom frem alt for tidlig, og var blant de første til å hente ut startnummeret. Ditto fikk jeg god tid til både utvidet dassbesøk, oppvarming, skravling, og prepp av sykkel.

Sykkel rigget klar til start. Med løs flaskeholder...
Sykkel rigget klar til start. Med løs flaskeholder…

Tiden fløy, og plutselig var det start for min gruppe. Jeg valgte en konservativ tilnærming, og var blant de siste ut fra start. Denne gangen fikk feltet god spredning før sti da det ble et par-tre kilometer med grusklatring og enkel sti før vi kom skikkelig igang. Med en gang det begynte å bli litt grovt, la jeg merke til at det skranglet i sykkelen, og så at drikkeflaska med stativ danset frem og tilbake på ramma. En amatørfeil! Dette var første gang jeg brukte flaskeholderen, og hadde rett og slett glemt å skru den skikkelig til. Snart sto flaska på tvers, og en pitstop måtte utføres. Det var passe hendig at på denne sykkelen sitter holderen montert i et lokk (hanskerom!) på ramma, så jeg klipset av lokket med flaskeholder, og stappet det i sekken. Flaska fikk være – uaktuelt å dra trekvart kilo ekstra i sekken!

Den nye løypa var rett og slett glimrende. Lange stipartier avbrutt av korte gruspartier, som oftest med seige klatringer. NOTS har virkelig stått på med å bygge en løype som tåler 600 syklister med max attack. Det var spennende hopp, klopper, broer og dropp i tillegg til kilometervis med flytsti krydret med rock gardens, høkk og bratte nedkjøringer. Nøyaktig som bestilt!

Jeg tok det pent på grusen, passet på å hente meg inn, spise og drikke og tørke svette. Andre holdt trykket oppe, og dro forbi, men jeg tok de igjen på stien. Etterhvert fant vi en rytme i det hele – når vi kom inn på sti, kjørte de til siden, og jeg kunne brææpe så mye jeg orket. Ute på grusen var jeg en sitting duck.

Bortsett fra en teit feilnavigering – jeg må ha vært den eneste som klarte å gjøre en feil sving i år – så forløp den første runden fint. Kjente at kroppen ble sliten, men hadde fortsatt ok flyt. Mot slutten av runden kom de råeste fra 1-rundepulja som startet 10 min etter oss, og dro forbi. Jeg rakk å skravle litt med et par av de jeg kjente, og skjønner ikke at det er mulig å være i så bra fysisk form!
Turen til runding var uendelig mye mer komfortabel enn før – nedover! Ved runding stoppet jeg, fikk drikke og banan, og diskuterte vær og vind med en hyggelig vakt. Alle vaktene var supertrivelige, de heiet, tok bælgen, og lagde show. Kudos!

På runde to kom regnet, og det ble griseglatt på enkelte røtter og svaberg. Jeg stoppet to ganger og slapp ut luft for å få litt bedre feste, og snart kom jeg inn i en fin gruppe på 2-3 ryttere som var sterkere enn meg oppover og på grus, men som vinket meg forbi på nerroverstiene. Beina begynte å bli kjipe, men fortsatt stas! Litt over halvvegs inn på runden mistet jeg konsentrasjonen et lite sekund, og det var nok til at jeg fant noen glatte off-camber røtter å tryne på. Slo pusten ut av lungene, dro på meg noen skrubbsår, og hofta fikk en karamell som skulle blomstre til et vakkert blåmerke dagen derpå. Men etter noen minutter var det helt greit. Det som ikke var greit var en talentløs landing på et dropp hvor jeg klinka kronjuvelene i setet. Da hadde jeg lyst til å grine, men det ble med noen kraftige eder og stønn. Etterhvert forsvant den vondten også, og det var bare å holde trøkket bevegelsen i gang til mål.

Første runde gikk på ca 1:50, den andre en god del tregere, mest pga regnet og trynings, men jeg hadde disponert godt nok til å vinne spurten over mållinja mot en av gutta jeg hadde kjørt med gjennom hele runden. 3:57 stoppet klokka på etter to runder, og det var jeg rett og slett knallfornøyd med – selv sola kom fram igjen for å sette litt ekstra spiss på lykkerusen.

Skrubbsår er tøft. Gir cred.
Skrubbsår er tøft. Gir cred.

Ditto sykkelvalget – det var digg å ha et lekent oppsett, senkepinne og snille vinkler så jeg kom meg over og ned de grøvste delene av løypa med litt fart.  At det hele veide noen kilo mer, og var seigt å dra opp grusbakkene gjør ingenting. Normalt pleier jeg å være kadaver halvvegs inn på runde 2, så noe må ha funka av “treninga” jeg har bedrevet.

Oppsummert tek spek TSR 2016 – 2 runder:

Sykkel:
Specialized Stumpjumper FSR 29, 140mm vandring, senkepinne. 1×11 SRAM 30-11/42. Kunne tenkt meg 28t på kranken på runde 2 til de seigeste klatringene, alternativt HTFU.
Ground Control 2.3″ slangeløst på brede felger. Dekktrykk til slutt: 23 bak, 19 foran.
Garmin 520.
Gaffelen var litt spretten, endret oppsett på den i går. 10 psi lavere trykk (er nå på 80psi), og 3 bottomless tokens gjorde den perfekt til denne typen sti. Tenker jeg skal prøve noen andre dekk som ikke er så kjipe på våte røtter uten å rulle for dårlig. Vi får se. Var ikke så ille egentlig…

I sekken (Camelbak mule):
3 Liter vann med isbiter. 1 liter igjen etter rittet (Grr)
Verktøy og deler: Pumpe, slange, litt gaffatape, dekkspak, girwire, girøre, verktøysett med kjedesplitter, kjedelåser, førstehjelpskit, 1 sportsbar. Ekstra buff, løse ermer og tynn regnjakke. Mobiltelefon, bilnøkler og lommebok.

Næring:
Havregrøt, vann, kaffe til frokost. 0.5L Maxim sportsdrikk én Red Bull, og 0.5l kaffe med melk og sukker på vei inn. En Sportsbar før start.
4 Maxim gel under rittet. Stoppet på alle matstasjoner (3), og drakk en kopp sportsdrikk + spiste en halv banan.
Recovery umiddelbart etter mål: 1 boks cola, 1 boks cola til, bolle, en liten pølse, vaffel, kaffe, sigar.
På vei hjem: to cheeseburgere og en stor sjokoshake på McD siden de ikke hadde burgere på TSR. Skjerpings!
Recovery vel hjemme: Varmt bad i 1 time. Grillings med familien, store mengder rød druesaft. Masse sjokolade!

Klær:
Bibshorts, Cannondale team baggy shorts med genial lomme på låret til gel. Klubbtrøye. Specialized MTB comp sko. Etto XC-hjelm da stihjelmen er for varm til ritt. Hansker med lange fingre.

Gleder meg til 2017! Nå er neste happening Skjebergrittet 25. juni. Dertter Offroad Valdres med S.V.E.T.T, og Ultrabirken i August.

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

Bad gear day: Terrengsykkelrittet 2015

Årets høydepunkt av sykkelritt ble en nedtur. Eller ble det? Jeg burde som vanlig ikke ha satt vekkerklokka på 06:00. Klokka 04 hadde jeg sovet et par timer, og kunne glemme mer av den sorten. Kvelden før hadde stisykkelen blitt sjekket og testet, bagger pakket, dingser ladet, og alt stappet klart i bilen.

Havregrøt, kaffe, og jeg var på vei. Regnet bøtta ned. Stoppet på en bensinstasjon (dieselstasjon?) og handlet kaffe, Red Bull og en Ola pakke. Fikk i meg det meste før jeg var fremme på Haraløkka. Fra bilen og til sekretariatet var det vel en drøy km – nok til å bli klissvåt. Men kø var det ikke. Tøff sykkel med startnummer på 1-2-3, primitiv toalett-boks testet og funnet i orden, og så var det bare å slå ihjel tiden med å snakke med kjentfolk. Det ble fort kjølig, og etter en varm to varme kaffe ble det oppvarming. Eller holdevarming.  4 plussgrader og regn egner seg ikke til roligstitting. Heldigvis hadde jeg byttet forhjul, og var nå armert med et grovt og seigt Butcher-dekk fremfor Fast Trak. Merket allerede på holdevarmingen at det var smart.

Den stående rytter. Takk til Eirik Grønevik / www.mtb-action.com for flotte bilder!
Den stående rytter. Takk til Eirik Grønevik / www.mtb-action.com for flotte bilder!

Etter å ha trillet frem og tilbake en stund og tråkket igang blodomløpet skulle jeg finne tak over hodet og kle av meg det ekstra tøyet så jeg var klar til start. Dette var ca 5 min før det braket løs.  På vei til nevnte telt forsvant setet under meg, og plutselig satt jeg på en barnesykkel. Jeg har nemlig en slik justerbar setepinne. Du trykker en knapp på styret, og vips så forsvinner setet ned, slik at du kan takle dropp og bratte stup full av selvtillitt mens du shredder og mener at det meste er sick!, rad! eller gnarly! Ett trykk til, og setet kommer opp igjen, slik at du kan sitte ordentlig og trå. Problemet var at setet ikke satt seg fast i noen posisjon. Det var som å sitte på en slik pneumatisk barkrakk hvor noen har teipet fast håndtaket. Opp og ned. Akkurat det jeg trengte.

Febrilsk mekking i teltet til Trek/Foss sykler hos bekjent Pål Valbjørk (takk for hjelpen!), og vi fikk bare slått fast at her var det ikke noen fiks. Selv ikke slegga Pål tilbød hadde noen effekt.
Jeg hanglet og stilte meg opp bakerst i startfeltet 30 sek før start, og prøvde å tre trange hansker over frosne fingre mens jeg gryntet og kjeftet på meg selv. Jeg kunne jo ikke bare dra hjem heller!

Starten gikk, og jeg hang meg på stående. Satt meg ned og gynget litt, sto litt, gynget med med knærne over øra og slik gikk det på en måte fremover. Kanskje ville problemet forsvinne? Avanserte noe, men motivasjonen var ikke tilstede. Dette måtte bli en tur, ikke et ritt. En ganske kjip tur når jeg ikke kunne sitte og trå som normale folk. Så da ble det sånn. Var det noen som kaaanskje var litt raskere (ett eller annet sted) bak, gikk jeg pent til siden, slapp forbi. Om noen gikk på snørra var det stopp, hjelpe og trøste. Teknisk? La meg ile til unnsetning! Konkurranse sier du? Hvor?

Kulda forsvant, kanskje fordi jeg raskt ble isolert i gjørme. Selv om regnet gjorde sitt ypperste klarte det ikke å vaske noe som helst. Det ble spytting av sand og manisk blunking for å holde nogenlunde kontroll.

Løypa var tidvis fantastisk fantastisk moro, tidvis alt for våt til å være moro i det hele tatt. Noen partier var så våte at det var vanskelig å gå, men like etterpå kunne det komme et crux, en NOTS-bygget gullsti eller en bakke som gjorde at man glemte alt sånt. Folk trasket en gang til knes i gjørme, og som vanlig var det mange morsomme kommentarer og øyeblikk. Jeg suttet litt vann fra min nye camelbak-blære som var helt suveren i forhold til den gamle ¤%#¤%#!!-blæra, og ignorerte sportsdrikk og gel i baklomma veldig.

Det å sykle med pogostick-sete var ikke spesielt moro, og jeg ble etterhvert en bitter, gammel mann som var dritmisfornøyd med det hele da jeg hverken kunne kjøre på bortover eller nedover. Korsrygg og armer ble raskt gelé av ståsyklinga, og jeg bestemte meg for å kun kjøre 1 runde. Løypa var dessuten så oppkjørt av vær og kråssende syklister at det egentlig ikke fristet å ta en hel runde til. Noen av partiene, definitivt, men ikke hele. Jeg hadde ørten stopper hvor jeg banket, dro, flekket og vrei i sete, setepinne, sykkel generelt, samt håret mitt uten at det hadde en tøddel effekt.

Inne på de siste kilometrene ble jeg tatt igjen av flere kjentfolk som hadde startet etter meg på 1-runde-konkurransen (Hei til Lars-Hugo, Pål og Stian! Bra kjørt!).. Fikk skravlet og heiet litt på de, og klagd masse over tingenes tilstand for min del. De siste forbanna bakkene mot Haraløkka gikk helt greit til en forandring, og jeg fikk forklaringen ved gjennomgang av gadget-loggen: snitt på 78% av makspuls på “rittet” for min del. En normal stitur mao. Til sammenlikning banka jeg grus på Grenserittet i fjor med snitt på 88%. Kom meg i mål med et hopp, og slæddet til mottak av iskald Cola etter 3 timer og 10 min kosetur.
En prat med kjentfolk, og så kom kulda snikende.

Cola funker, selv om det er dritkaldt og regn. Takk til Pål Valbjørk for portrett.
Cola funker, selv om det er dritkaldt og regn. Takk til Pål Valbjørk for portrett.

Jeg trillet ned bakken til bilen, startet den, fyra varmeapparat og sete, og satte igang å skifte meg ut av møkka. Lettere sagt enn gjort. Tror jeg brukte lengre tid på å få av grisete, svette plagg og tre meg inn i nye enn det jeg gjorde på å gjennomføre rittet. To evigheter, minst.

Note to self: ta med løse klær til skift neste gang. Dropp tight superundertøygreier.

Siden jeg var nær døden pga iskaldt, ble det ikke noen retur til arenaen, men sporenstreks hjemover. Tenkte på hva det kunne ha vært. Hvor helrå og dominerende jeg sikkert hadde vært dersom hvis og for ikke å glemme hvis jeg hadde trent målrettet bla bla bla…For å slutte med sånt rullet jeg innom en McDrive, fikk meg et par burgere og en grande milk shake. Det hjalp.

I dag gjorde jeg to sykkelting: jeg demonterte den fordømte setepinnen, og konstaterte stort havari. Deretter dro jeg på lycrauniform, tok frem halvdemperen, og syklet en lett og rolig asfalt-tur i sola. I morgen er det stitrening med klubben igjen.

Sarpsbborg viste seg i ballkjole i dag. Kjipe ritt-greier huskes lenger ikke som kjipe.
Sarpsborg viste seg i ballkjole i dag. Kjipe ritt-greier huskes lenger ikke som kjipe.

Gleder meg til å ta hevn på både setepinne og ritt i 2016!

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

Stress! Tvangsnevroser før Terrengsykkelrittet!

I morgen forfaller en av årets stisyklehøydepunkt: Terrengsykkelrittet. Som de to foregående år er jeg teit nok til å ha meldt meg på to runder. Fordi det er så veldig moro å bli kadaver-sliten!

Jeg har ingen personlige mål med rittet annet enn å ha det moro, og fullføre. Men det kjøres som et ritt. Ikke noen kaffepauser, selfie-stopp, dobesøk eller naturglaning. I fjor var jeg så ekstremt dritsliten halvvegs inn på runde to at enhver unnskyldning til å gå av sykkelen ble utnyttet max. Før det funket det supert. Første året var jeg alt for opptatt med å gå på trynet til å oppleve så mye annet.

Så kommer vi til stresset:

1: Det er meldt masse regn! Hva skal jeg ha på? Hvilke dekk skal brukes? Vil Fast Trak duge i gjørmebadet?
2: Hvilken sykkel skal jeg bruke?! den jeg helst vil bruke var ferdig på rep for 10 minutter siden. Har ikke kjørt den på en måned, og det rår usikkerhet rundt dempergaffelens funksjon. Den andre er alt for grov til denne typen ritt, men bombesikker og råmorsom nerrover.
3: Formen er håpløs. I fjor var det hardkjør med bakkedrag, fokus på fart, harde langøkter, jeg deltok i flere ritt osv. I år har jeg vært oppmann og trener for terrenggruppa i sykkelklubben. Målet har vært å få med “alle” – dermed har jeg stort sett tatt det rolig på trening så nybegynnerene ikke har blitt skremt. Har jo vært der selv.
Stiturene har vært tidvis harde, men da i naturlig intervallform: kjøre som pokker (også kjent som “brrræææp!”) i noen minutter, så stoppe og skravle.
4: Rittforberedelser generelt. Hva skal jeg ha med av utstyr, reservedeler, mat og drikke, nødbluss, redningsvest osv.

Men én ting er sikkert: jeg gleder meg! Til å kunne sykle i 4-5 timer og ikke tenke på noe annet. Til å møte andre tullinger som digger å sykle der hvor det er lettere å komme frem med joggesko. Og til hamburger og sigar etter målgang.

Sees kanskje på Haraløkka i morgen sånn ca når fuglene står opp. Jeg er tullingen som stresser i dokø. Garantert.

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

2013 – mindre løping, mer trening?

På tur langs Inga-leden
På tur langs Inga-leden – første nyttårsdag 2014!

Fjoråret startet ganske hardt. Løping hver dag i snøen, og en løpestreak på over 40 dager var galskap for min del, og kanskje det som fikk begeret til å….vippe? Uansett, mye skjedde, jeg passerte førrrr, og dermed så ble det Norsk Sommeratletisme #1 – sykkel som overtok agendaen. Det begynte med debut i spinningsalen, fulgt av medlemsskap i Sarpsborg Sykleklubb hvor det å trene fikk helt nye dimensjoner. Bakkedrag, intervaller og laaange turer. Deretter gikk det slag i slag (eller fall i fall...): ny sykkel, intervalltrening, rundbane, mange ganger på trynet, Terrengsykkelrittet i Østmarka, Nordsjørittet i Stavanger og Grenserittet i Halden.

Mellom alle rittene og sykkeløktene ble det både noe styrketrening og løping, før jeg utover sensommeren og høsten oppdaget “ekte terrengsykling” gjennom Nedre Glomma Stisykleklubb. En klubb er det ikke per se, men en gjeng hyggelige folk som samles via Facebook til å sykle i skauen. Derfra har sykkellidenskapen økt. Den stolte traveren som var så ny og fjong i våres har fått skiftet nesten alle deler, og tåler endelig mitt bruk og vel så det. Men ekspedisjonene i Østfolds villmark ga ekstremt sterk mersmak, så mye at jeg like før jul handlet ny sykkel igjen – denne gangen en fulldemper, en skikkelig stisykkel som gir følelsen av å ri en sofa uansett hvor svære steiner og røttet man triller over. Automatisk cred og tøffingfølelse.

Forskjellen på løpeturene og stisyklingen er først og fremst tiden. Løpeturene varer gjerne fra 45min til halvannen time, mens sykkelturene sjelden er under 2,5, og gjerne mer. I tillegg kommer prepping og stell av sykkel før og etter hver tur, samt et voldsomt opplegg av stæsj som skal være med, fra flasker til skift og reservedeler. Men for tiden er stisyklingen virkelig Det Store for min del, og med den milde vinteren vi har ble det ekspedisjon langs Inga-Leden på første nyttårsdag på sykkel fremfor den tradisjonelle løpeturen. Årets første løpetur kom i dag, i regnværet sammen med en like sprø nabo…

Kona etter målgang på Hennesrittet - og før legevakt og infeksjoner...
Kona etter målgang på Hennesrittet – og før legevakt og infeksjoner…

Jeg vet at løpingen er ekstremt viktig for min del for å forbedre kondisjonen, samt at jeg setter veldig pris på det også. Prioriteringen blir beinhard fremover, men jeg satser på å fortsette trenden med mer og enda mer variert trening i 2014!

The Stats – 2012 vs 2013:

En grom økning i antall treningstimer totalt!
2012: 247 loggede treningstimer.
2013: 365 (jada, jeg jobba litt for å klare akkurat 365…)
Økningen som følge av lengre og flere sykkelturer, samt styrketrening på senter.

Mindre løping...
I 2012 løp jeg godt over 200 mil, i 2013 ble det halvert til 100.
Mye mer sykling!
Jeg syklet 5x så langt i 2013 – fra stusselige 100 mil i 2012 til mer respektable 500 i 2013. 250 timer ble tilbrakt på sykkelsetet mot 42 i 2012!

Andre nerdefakta av ymse interesse:
Jeg nesten tredoblet antall høydemeter logget. Igjen, takk til syklinga.

Atletiske mimrepunkter fra året som gikk:

  • Terrengsykkelrittet 2 runder, Nordsjørittet, Grenserittet
  • Joggetur i Hyde Park
  • Joggings i Danmark og Gøteborg
  • Stisyklekurs i Østmarka med Aslak Mørstad
  • 42 løpedager i strekk i Januar/Februar
  • Utbygging av Sarpsborgmarka er lagt på is – lysløypa lever!
  • Nissesykling med NGSK
  • Onsdagsutesykling med Sats-gjengen hvor det regnet hver Onsdag fra vi begynte frem til sommerferien
  • Konas innsats & kræsj på Hennesrittet
Crux med NGSK - foto Marie Waagan
Crux med NGSK – foto Marie Waagan

Så hva skjer i 2014? Mye bruk av knebeskyttere ihvertfall. Jeg allerede påmeldt Terrengsykkelrittet. Det blir også Grenserittet, og om logistikken holder blir det også UltraBirken og CykelVasan, samt noen lokale ritt. Stisyklebasillen har bitt seg hardt fast – det er noe med det jeg ikke klarer å formidle. Suse over spisse steiner og glatte røtter, gjennom myrhull, klatre opp såpeglatte og håpløst glatte svaberg, bombe ned heng og dropp og skumle bakker. Kjenne hvordan knastene biter seg fast, svetten siler, beina skriker og gjørma skvetter – for så å stoppe og nyte bamsemums, vaffel – eller som på nissesyklinga – gløgg og pepperkaker. Det er rett og slett GØY å leke i skogen!

Det som er garantert er at treningen fortsatt skal være lystbetont! Jeg er fortsatt ikke noen kondomdressbæræende treningsnarkoman mosjonist i midtlivskrise. Jeg er fortsatt en besatt og barnslig entusiast!

Sees på stiene, kanskje i konkurranse?

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

Grenserittet 2013

sportograf-41273625_lowres
Konsentrert gitt…

Dette var en fest som sto til forventningene! Jeg var med på Grenserittet for 4.gang, og heldigvis gikk det nok en gang enda litt bedre.
Først: maken til suverent arrangement skal man lete lenge etter. Ikke bare legger de lista høyt – de hever den for hvert år, med hell. Alt er gjennomtenkt, og det er bare nytelse å være deltaker!

Den siste uka før rittet var ikke helt optimal: hjemme bygger vi ny terrasse. Måltider ble tatt på hælen, dvs noen ble droppet, andre ble erstattet med Yoghurt eller Pizza, det var stekende hett, og dagene ble lange. Etter slike dager fortjener man brått en pils eller et glass rødvin utover også…
Jeg hadde ca 220mil på utesykkel før helgen, men klemte allikevel inn noen turer den siste uka. To av de smålange & rolige (ja, rolige! Sone 1! Basta!) samt én kort og intens med noen 4-minuttersintervaller både på sti, grus og bakke. Kroppen kjentes passe gåen og råtten etter helikoptervending av lange to-tom-fire, harde spadetak og generelt knotete arbeidsstillinger. Men på sykkelen var det greit nok, oversiden av låra var såre, og jeg var litt utrygg på akkurat det.

Klatre! Klatre!
Klatre! Klatre!

Natten før hadde jeg møysommelig preppet sykkelen og pakket alt klart i én stor bag. Det jeg skulle ha med på turen i én pose, skift etterpå i en annen, spise før & etter i en tredje osv. Dette året bestemte jeg meg for å kjøre uten drikkesekk for første gang. Sportsdrikk og vann ble blandet i 5 forskjellige flasker og stablet i kjøleskapet. 3 som skulle være med på rittet, resten til før & etter.
Jeg subbet innom XXL og handlet inn gel, sportsbarer og…så traff jeg en bekjent og erfaren syklist. Vi kom inn på dette med kramper. Forrige gang fikk jeg kjenne på krampe i leggen, og måtte av og tøye med mindre enn 1 mil igjen. Kompisen tipset om Ringer Drink, og i et anfall av galskap dro jeg med meg en flaske som ble blandet i både sportsdrikk og vann. Det var spådd smellvarmt, og det hjelper ikke akkurat for de som er plaget av kramper, men vanligvis bør man ha prøvd en ny type lurium før et ritt…nuvel.

Som vanlig ble nattesøvnen håpløs (“nå må jeg sovne snart, bare 4 timer til jeg skal stå opp…”). 0600 var det endelig morgen. Havregrøt, en dobbel espresso, én Red Bull, en halv liter farris og avgårde bar det til Halden. På turen begynte jeg å drikke på første flaske, og for en overraskelse: Ringer Drink smaker ¤%#¤%()=%)!!! Jeg klarte ikke å få i meg det som kun var blandet med vann, og blandet inn sportsdrikk for å dempe smaken.

På vei av E6 til Strømstad var det kø som vanlig, og jeg hoppet av et par km fra startområdet og tråkket rolig innover. God tid har jeg alltid på Grenserittet. Mer væske, en før-race bar, og sekken ble droppet for transport til Halden. Deretter obligatoriske X tissepauser før tiden var inne for oppstilling på Kärleksuddan i pulje 9 for den korte gåturen ned til sentrum.

Ned "spiralen" - moro!
Ned “spiralen” – moro, selv i kø!

Allerede her ble det trengsel blant de flere hundre i pulja. Jeg pleier å ta det helt piano. Det må jo være gresselig kjipt å bryte allerede før start pga stress og en eller annen ekstrem massekollisjon. Etter å ha ruslet til sentrum var det drøyt 2km defilering, og her var det som vanlig kokoskjøring for å avansere i feltet til start. Rart ingen stilte med bulldozer, machete og liknende våpen.
Ved ettertanke trenger man ikke det. Mange skarpe kanter på en sykkel, og bak solbriller ser man jo fryktelig bædæs ut.
Jeg fortsatte roooolig tur, og lot de gærne være gærne.

Etterhvert passerte vi noen tidtakingsmatter, og han jeg syklet ved siden av så like mye ut som et spørsmålstegn som meg. Etter en kort prat ble vi enige om at det nok var starten. Dermed bar det avgårde inn i de Svenske skoger.

De første par milene ble småfrustrerende, jeg hadde masse futt, men det var vanskelig å komme forbi. I starten av rittet er det også variert: opp og ned, grus og sti, og traaaangt. Nedover de morsomme grusbakkene passerte jeg drøssevis som hadde stresset sånn før starten gikk. Etterhvert åpner løypa seg, og man kan begynne å lete etter grupper å jobbe med. Jeg prøvde med flere, men det gikk for smått. Få, om noen, ville være med på rulle også. Etterhvert fant jeg en gjeng som passet bra, og fikk til fint samarbeid med en jente fra Fredrikstad Sykkelklubb som virkelig hadde krutt i beina. Da gikk farten opp, og jeg kunne begynne å jage.

Jeg drakk møysommelig etter tidsplan (etterhvert slutta jeg å grøsse pga smak etter hver slurk også), og fulgte med på snittfart og puls. Håpet om å klare 3 timer blank røk etter 2 mil: allerede da var jeg for langt etter. Det ble litt banning, men jeg skulle ihvertfall perse!

Rittet foregikk udramatisk: det var varmt, drikken smakte eselkrutonger, støvet kom til overalt…litt etter halvvegs sto det noen med hageslange og tilbød dusj. Den tok jeg uten å mukke. Deilig! På matstasjonene gikk det ett glass vann ned i hjelmen, og ett i munnen. Kroppen funket bra, kondis var null problem, og beina var ok de også. Litt knot med sykkelen var det: lockout på gaffelen hang seg opp så jeg måtte ned og knote hver gang jeg skulle endre, samt at kjedet hoppet av når det dumpet skikkelig. Ingenting uoverkommelig, men småirriterende. Sykkelen var ellers som en drøm, og klatret suverent de vanskelige partiene. Kun i “Skøttet” måtte jeg av, men det var igjen fordi bakken var smekk full av gående, ingen plass å sykle på. Det gikk med både gel (Fres), bananer og boller. Alt jeg klarte å stappe i meg mellom live band i skogen, trekkspill, norske flagg og blide tilskuere.

Ikke rart man er blid når det kommer nedoverbakker! Fantastiske bilder fra Sportograf.
Ikke rart man er blid når det kommer nedoverbakker! Fantastiske bilder fra Sportograf, ser jo ut som en proff!

Et stykke før Kula-bakkene var jeg uten noen å samarbeide med – det var bare å prøve å holde farta. Løypa var godt preparert, men de lange partiene langs Erte hadde endret seg så det var kun ett spor – med pukk på sidene, og dermed farlig og vanskelig å komme forbi de som hadde sprukket. Det var som vanlig kø ned spiralen mot slutten (håper jeg en eller annen gang får kjørt den alene!), og ut på jordene kom vinden for fullt. Det var skummelt vær på vei, men hittil kun i form av heftig motvind. Nordsjørittet lå friskt i minnet…

Colabakken gikk som en lek, og jeg sølte ikke engang fra koppen jeg fikk (stålkontroll sammenliknet med TSR hvor jeg holdt på å tryne og søla ut 95%). Derfra og inn var det full fres, og for en gangs skyld var beina tomme opp den siste kneika før mål. Kone og barn rakk såvidt å heie, og som vanlig fikk jeg frysninger (altså, type glede) når jeg kom inn i det siste partiet med jublende publikum og speaker. Kramper var det ikke tegn til, så kanskje Ringer har noe for seg. Ifølge langerne på matstasjonene var det ekstremt mange tilfeller av krampe i år – kanskje pga varmen?
Jeg måtte opp og stå for å holde farta i innspurten. Jeg så dessverre ikke på klokka den siste mila, ellers skulle jeg ha tynet til meg ett minutt…slutt-tiden ble 3:11.06, og det var over et kvartér raskere enn forrige forsøk. Kan ikke klage! Neste år skal jeg gjøre et nytt attakk på den magiske 3-timers grensa, banna bein!

Etter gjenforeningen med familien, 3 flasker vann og pastaparty var jeg på vei til dusjen da en tropestorm besøkte Halden. Det blåste og regnet noe hinsides. Det å dusje under en friluftsdusj kjentes ganske meningsløst når man ble våtere av å stå ved siden av. Men digg var det lell.
Etterpå vurderte jeg å ta på hjelmen igjen pga flyvende gjenstander – søppelkasser, flagg og pudler kom i 200 fra alle retninger..

Regnet ga seg heldigvis, og sola tittet frem igjen. Jeg ruslet litt ned i løypa og så på folk som var på siste innspurt mens jeg ventet på kjente fjes. Det var moro å se ansiktene på rytterne de siste par hundre metrene. Enten var hatet intenst, ellers så var det gledesrus over å gjennomføre. Den følelsen er så god! Gåsehud og tårer kommer, og man kan nesten ikke tro at man allerede er ferdig. Spesielt ved første målgang er man så stolt og fornøyd, med god grunn! Det er et skikkelig eventyr man har vært gjennom!

Jeg heiet det jeg var god for inntil alle kjente var passert, og så bar det hjem til grillfest og B-vitaminer. Fatter syklet sitt andre sykkelritt noensinne – det forrige var Grenserittet for 10 år siden! Det værste var at han var mer opplagt enn de fleste etter å ha syklet inn til en helt respektabel tid. Når man straks runder 65 så har man tid til å ringe hjem og avlegge rapporter underveis, samt slå av en prat på alle drikkestasjonene…nå har han avlagt ed på ny og bedre sykkel til neste år, samt trening på terreng. Håper jeg er like sporty om 25 år også!

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest