Dagsform?!

…dette er for meg et mysterium. På mandag hadde jeg en helt fenomenal tur i den lokale lysløypa. Jeg klarte å holde meg i skinnet på den første runden, hadde tilogmed spandert 2km oppvarming først. På andre runden kjentes alt så lett – jeg fløy gjennom skogen uten hes og bles, og kunne holdt på i evigheter. Denne løypa er ganske grom; den begynner nemlig med en SINNA bakke. Den er bratt – og lang, og blir liksom aldri ferdig. Så er det berg- og dalbane et par km før neste bakke, som ikke er like bratt, men desto seigere. Herfra og inn er det kupert, men lett, sogar noen nedoverbakker.

Det er ikke mange ukene siden jeg gjorde årsdebut i skogen. Selv om jeg har sprunget rundt der noen hundre runder, så var det fantastisk å komme igang der igjen. Da slipper man å tenke på intervaller, bakkedrag, fartlek og sånne ting – det kommer automatisk.

Så sliten var jeg etter Grenserittet i fjor. Jeg var sikkert like sliten etter årets første rolige trilletur, og hadde skikkelig vondt i baken!

Men så var det dette med dagsform. I går ble det en mil med blåløype (blåløypedebut for året!). Gjørmete, vått, trær på kryss og tvers og dype myrer. Tungt, men ok – beina har jo ikke opplevd annet enn asfalt i en evighet. I dag var det pussing av mur i garasjen (dere vet, “ferie”), og etter 4 timer, vannblemmer på hendene, støv fra nesetuppen og langt inn i hjernen, måtte jeg ut. I all hast var det på med løpetøy, og møkkete sko (men de var ihvertfall tørre etter gårsdagen…). Umiddelbar nedtur. Skoene kjentes som gummistøvler, baksiden av lårene var sveiset, og rompa var stølere enn etter årets første sykkeltur. Jeg slet – virkelig – og pulsen ville ikke opp! Etter å ha sjekket dataloggen var ikke tempoet helt på trynet, men det kjentes kjipt. Hmm. Skulle gjerne hatt nøkkelen til dette!

En onsdag for noen uker siden var også formen på topp – etter 1 mil kjentes alt så bra, at jeg la om ruta. Og en gang til, og enda en gang. Etter hvert sjekket jeg klokka, og fant ut at jeg hadde løpt 20 km, så da var det en ekstra runde rundt kvartalet, så var en onsdagshalvmaraton i boks. Så enkelt, liksom, selv med is og glatt. Og i dag var 11km et lite h*lvete i solskinn og sommertemperatur. Det var ikke noe feil på maten, jeg har sovet mer de siste par dagene enn på evigheter, og hadde drukket plenty.
Apropos sykkeltur – jeg ble invitert av überentusiast #1 på jobben (min sjef) på en rolig tur for noen uker siden. Turen var rolig nok tempomessig, men det var kaldt – til dels blåste det godt også. Og til min forargelse triller jeg/sykkelen min LATTERLIG dårlig sammenliknet med hans. Det lover ikke bra for Grenserittet i August. Etter ca 4 mil var jeg nær ved å amputere tærne mine med sykkelverktøyet fordi de var så ufattelig kalde. Heldigvis kom jeg på at jeg hadde med skotrekk i sekken, og dermed var kulda en saga blott. Selv om beina mine er godt vant til løping var de 6 milene på sykkel tunge for knærne (!). Det pleier å være motsatt, men jeg skikkelig ILLE VONDT i begge knærne, spesielt hvis jeg reiste meg opp, for så å begynne å tråkke igjen. Aldri skjedd før, og sykkelen er uforandret fra i fjor (den har stått i garasjen siden Grenserittet…ehem.). Sykkelen kurerte tilogmed vondt løpekne for meg i fjor?!
Knetips mottas med takk!