Stress! Tvangsnevroser før Terrengsykkelrittet!

I morgen forfaller en av årets stisyklehøydepunkt: Terrengsykkelrittet. Som de to foregående år er jeg teit nok til å ha meldt meg på to runder. Fordi det er så veldig moro å bli kadaver-sliten!

Jeg har ingen personlige mål med rittet annet enn å ha det moro, og fullføre. Men det kjøres som et ritt. Ikke noen kaffepauser, selfie-stopp, dobesøk eller naturglaning. I fjor var jeg så ekstremt dritsliten halvvegs inn på runde to at enhver unnskyldning til å gå av sykkelen ble utnyttet max. Før det funket det supert. Første året var jeg alt for opptatt med å gå på trynet til å oppleve så mye annet.

Så kommer vi til stresset:

1: Det er meldt masse regn! Hva skal jeg ha på? Hvilke dekk skal brukes? Vil Fast Trak duge i gjørmebadet?
2: Hvilken sykkel skal jeg bruke?! den jeg helst vil bruke var ferdig på rep for 10 minutter siden. Har ikke kjørt den på en måned, og det rår usikkerhet rundt dempergaffelens funksjon. Den andre er alt for grov til denne typen ritt, men bombesikker og råmorsom nerrover.
3: Formen er håpløs. I fjor var det hardkjør med bakkedrag, fokus på fart, harde langøkter, jeg deltok i flere ritt osv. I år har jeg vært oppmann og trener for terrenggruppa i sykkelklubben. Målet har vært å få med “alle” – dermed har jeg stort sett tatt det rolig på trening så nybegynnerene ikke har blitt skremt. Har jo vært der selv.
Stiturene har vært tidvis harde, men da i naturlig intervallform: kjøre som pokker (også kjent som “brrræææp!”) i noen minutter, så stoppe og skravle.
4: Rittforberedelser generelt. Hva skal jeg ha med av utstyr, reservedeler, mat og drikke, nødbluss, redningsvest osv.

Men én ting er sikkert: jeg gleder meg! Til å kunne sykle i 4-5 timer og ikke tenke på noe annet. Til å møte andre tullinger som digger å sykle der hvor det er lettere å komme frem med joggesko. Og til hamburger og sigar etter målgang.

Sees kanskje på Haraløkka i morgen sånn ca når fuglene står opp. Jeg er tullingen som stresser i dokø. Garantert.

Med stisykkel mot strømmen

Da har jeg nesten klart å la være å oppdatere bloggen i et helt år! Gratulerer meg selv med det. Kanskje på tide med en statusoppdatering. Utfordringen er at det har skjedd så mye at jeg ikke vet helt hvor jeg skal begynne. Tror derfor jeg begynner med en “executive summary”.

Løping:
Svært sjelden, kun som alternativ sporting. Og hvis det løpes, er det på blåsti.

Stisykling:
Ja. De to siste årene har jeg blitt totalfrelst. Fra å være en løpende kar som syklet litt grus innimellom er jeg nå en tulling på sykkel stisykkel grov stisykkel med knebeskyttere og ryggsekk som helst vil rase ned steinrøyser langt fra der folk går. Året rundt. Snø, regn, gjørme vind, midt på nattan.

Trening:
Ja, for all del. Men jeg gidder ikke å trene hvis det ikke er gøy. Derfor er jeg sjelden å se joggende gatelangs. Medlemsskap på treningssenter er sagt opp. Medlemsskap i sykkelklubben er utvidet med verv i styre og treningsgrupper.

For meg er stisykling megagøy. Ikke bare det, det er også sosialt. Det gir også både solid styrke- og O2-trening for hele kroppen, og av og til et blåmerke eller skrubbsår.

Konkurranse:
Ikke spesielt ofte, da jeg har blitt ganske snerpete. Men en 4-5 ritt i året blir det, samt masse kniving om Strava-segmenter i skogen (helst nedover) både mot andre og meg selv.

Det var en statusintro. Så får vi se om jeg finner nok interesse til å få igang denne bloggingen igjen….

 

Debut på sykkeløya

Da har jeg gjort som voksne entusiastsyklister flest: tilbragt noen dager tråkkende rundt på Mallorca. Jeg kan begynne med konklusjonen: Ja, det er helt fantastisk!

Jeg ble invitert med som støtteapparatsmann for UCI-terrengsykkellaget Sepura XC Superior, vel vitende om at det vi skulle gjøre var å sykle med racere. Mine føtter har ikke tråkket en racer på drøyt 20 år, og selv den gangen var det bare for å prøve, men lell…med klarsignal på hjemmebane var det bare å hive seg rundt. Flyturen til hovedstaden Palma tok drøyt 3 timer fra Gardermoen. Like etter at vi bestilte ble det også åpnet rute fra Rygge, noe som korter ned den totale reisetiden med kanskje fire timer for min del. Fra Palma var det taxi ca 40 minutter til mitt hotell i Puerto de Alcúdia.

Hotellet lå i mine øyne helt perfekt til – fra balkongen så jeg rett ut på havet, kun adskilt av en strandpromenade og kanskje 100 meter hvit sandstrand. Jeg hadde en del tanker om Mallorca i utgangspunktet, og så for meg solbrente turister i stampende kø bærende på oppblåsbare krokodiller og iskrem. De andre Middelhavsøyene jeg har besøkt har også båret preg av tøffe økonomiske tider de siste årene – men øya ga umiddelbart et positivt inntrykk. Her var det rent, ryddig og pent overalt. Stereotype turister var det ikke, men desto fler syklister, løpere, triathlonister, ironmanister…

Hotellet kan jeg også anbefale på det sterkeste – her ble jeg skikkelig mottatt, velkomstdrink, beskjed om at det som befant seg i minibaren var inkludert, jeg fikk oppgradering av rommet uten å spørre siden det var litt rolig, etc. Her var det trimrom, restaurant, svømmebasseng, uteservering, spa etc etc etc, og alt var lekkert. Egen sykkelparkering i kjelleren. Sjekk ut Vanity Hotel Golf om du vurderer å dra!

Kvelden etter ankomst gikk med til restaurantbesøk – og takket være at vi var med lokalkjente ble dette en overbevisende gourmetopplevelse til helt overkommelige priser (noe som ble en trend….)

Det var organisert med sykler, så tidlig dagen derpå etter en bra frokost ruslet jeg til møtestedet med gjengen. Syklene var godkjent, og jeg hadde med egne pedaler siden jeg kun har SPD-sko til terrengsykling. På med GPS, fylling av vannflasker, og vi var igang. Første dag kjørte vi flatt, for å bli vant til sykler og veier. Temperaturen var perfekt – vindstille, og drøyt 20 grader i skyggen, og strålende sol fra skyfri himmel.

Tips: Solkrem. Jeg fikk newbie-sykkelskille både på armer og bein, og måtte sykle resten av dagene med langermet….

Veiene på Mallorca er som skapt for sykling. Lite, hvis noe, trafikk når man holdt seg unna motorveien, og det var ikke akkurat noe problem da det er mil etter mil med smale asfaltveier som bukter seg mellom appelsintrær og grønne enger. På raceren gikk det som en lek å trille avgårde i 30-40km/t – og det var ikke noe problem å kjøre mye fortere. Etterhvert begynte jeg å få litt begrep om himmelretninger og stedsnavn, så navigasjon var ikke noen stor utfordring. Det er godt med skilt, også egne for sykkelturister.

Sykkelturister var det overalt. Det gikk ikke sammenhengende mer enn 2 minutter uten å møte folk med samme agenda som min gjeng.

Den første turen ble forholdsvis rolig, men med en god del drag. Noen i gruppa var bakkemasochister, og klarte ikke å la være å gønne på så snart det var oppover. Da var det bare å henge på! Favorittstrekkene fra dag 1 var de mange partiene med småkuperte og svingete bakveier hvor du virkelig fikk flyt (ja, også på racer….) og kunne holde høy fart uten bekymringer. Etter noen timer på setet var det klart for lunsj – og vi ble guidet inn på torvet i Petra. Det minnet om et hvilket som helst Piazza, men forskjellen var at her var det kanskje et par hundre syklister som nøt en lang og solrik lunsj. Det smakte helt ok med en kald pils, og to-tre doble espresso i slikt selskap…

De første minuttene hjemover ble brukt til å fordøye måltidet, men så ble det kjør i noen lange, slakke bakker, før jeg ble invitert til å kjøre bånn gass helt hjem med en av gutta. Vi bytta på å dra, og det er relativt artig å kjøre samspilt på racer. Det er hardt å holde tempo i flere mil, men på en helt annen måte enn å kjøre skau og grus. Får jo litt mer fart på slike doninger! Det ble drøyt 10 mil første dag, noe som kjentes helt kurant for min del, selv om jeg aldri har sykla så langt noen gang. Bortsett fra at jeg var passe hummer på armene.

På dag 2 skulle det etter tradisjonen kjøres en intern konkurranse opp en skikkelig bakke. Det ble gjort heftige forsøk på utpsyking i forkant (ukesvis i forkant….), og vi kjørte en runde på en 4-5 mil før vi befant oss i en liten, men kjent “by” – Calmari. På vei mot fjellene og ut av byen begynner klatringen mot “Tankstelle” – Coll de se Batalla.

Bakken er merket som en konkurransestrekke, og er svært populær. Den kan best beskrives som noe jeg er vant til å se fra Rallye Monte Carlo. Snaut 8 km oppover, ca 500 høydemeter, et snitt på 5% stigning, serpentinsvinger og etterhvert hundrevis av meter med mulighet for verdensrekord i tryning i fritt fall på høyre side. Utsikten var så heftig at man kunne glemme alt annet…

Med denne dagen var en av gutta fra Team Sepura, noe til målestokk for oss andre! Starten gikk pyntelig for seg, og jeg bestemte meg for å kjøre etter puls. Det var ikke noe stort problem å komme opp i 90% av max, og der holdt jeg den. Sepura-haren holdt jeg i syne i 10 minutter, men det var også alt klarte å følge min egen plan….utrolig nok får man en viss flyt. Jeg brukte stort sett to gir – gikk ned ett knepp i hver hårnål og aksellererte litt ut før jeg la på ett gir igjen. Litt etter halvvegs får man et pustehull da bakken flater ut noen hundre meter, og en helt fantastisk utsikt åpenbarer seg for første gang. Jeg gasset det jeg turte, men når jeg så noen og førti km/t på speedoen og samtidig fant at det kun var en halv meter mur mellom meg og en skikkelig flytur spratt pulsen opp litt ekstra. Snart ble det mer serpentin og klatring, før målgang på toppen ved en Café og bensinstasjon. Det gikk mye bedre enn fryktet – på den “riktige siden” av 25 minutter  – jeg ble slått av haren med et par minutter, men beseiret resten av gjengen med svett stil. Så det bor kanskje litt konkurranseinstinkt i skrotten allikevel?

Jeg fikk en åpenbaring på toppen, og forsto endelig hva som driver landeveissyklistene. Både de som fløy forbi meg opp bakken, de som var gale nok til å trille ned i 200, og de jeg passerte mens de hadde lungene utlagt på styret.

Etter å ha heiet de andre inn ble det påfyll av væske og næring på Cafeen før vi satte nedover fjellet på den andre siden. Og det var nesten enda heftigere – kilometer etter kilometer med nedoverbakke, mer ta-pusten-fra-en utsikt, og….ekstrem fart. Jeg skimtet 80 på GPS’en før jeg fikk fornuften tilbake og roet ned betraktelig. Bremsene på en racer er søppel i forhold til de store skivene jeg er vant til på stisykkelen, og om man hadde asfaltangst gjaldt det å bremse mens sykkelen pekte rett frem. Forbremsen vibrerte ekstremt, så jeg brukte opp bakbremsen først. Vel nede var det tempodrag på slettene hjemover.

Siste dag var vi kun tre med brukbare bein igjen, og etter espressotanking etter 3-4 mil var vi to. Nok en gang dro vi opp og ned over fjellene, og slåss med motvind over slettene ut til kysten.

3 dager, og 30 mil, 1000 smil, og jeg var superklar for å reise igjen UMIDDELBART. Alt var så bra som det kunne ha blitt – vær, mat, det sosiale, hotell…og fortsatt har jeg mye ugjort på Mallorca – fjell og byer som skal forseres/besøkes, øl som skal drikkes, restauranter som skal besøkes….

Takk til alle jeg reiste med for en absolutt prima opplevelse på alle måter!

Neste gang reiser jeg nok med terrengsykkelen i bagasjen. Ryktene sier at det finnes masse bra stier i fjellene – har du noen tips tar jeg gjerne imot!

2013 – mindre løping, mer trening?

På tur langs Inga-leden
På tur langs Inga-leden – første nyttårsdag 2014!

Fjoråret startet ganske hardt. Løping hver dag i snøen, og en løpestreak på over 40 dager var galskap for min del, og kanskje det som fikk begeret til å….vippe? Uansett, mye skjedde, jeg passerte førrrr, og dermed så ble det Norsk Sommeratletisme #1 – sykkel som overtok agendaen. Det begynte med debut i spinningsalen, fulgt av medlemsskap i Sarpsborg Sykleklubb hvor det å trene fikk helt nye dimensjoner. Bakkedrag, intervaller og laaange turer. Deretter gikk det slag i slag (eller fall i fall...): ny sykkel, intervalltrening, rundbane, mange ganger på trynet, Terrengsykkelrittet i Østmarka, Nordsjørittet i Stavanger og Grenserittet i Halden.

Mellom alle rittene og sykkeløktene ble det både noe styrketrening og løping, før jeg utover sensommeren og høsten oppdaget “ekte terrengsykling” gjennom Nedre Glomma Stisykleklubb. En klubb er det ikke per se, men en gjeng hyggelige folk som samles via Facebook til å sykle i skauen. Derfra har sykkellidenskapen økt. Den stolte traveren som var så ny og fjong i våres har fått skiftet nesten alle deler, og tåler endelig mitt bruk og vel så det. Men ekspedisjonene i Østfolds villmark ga ekstremt sterk mersmak, så mye at jeg like før jul handlet ny sykkel igjen – denne gangen en fulldemper, en skikkelig stisykkel som gir følelsen av å ri en sofa uansett hvor svære steiner og røttet man triller over. Automatisk cred og tøffingfølelse.

Forskjellen på løpeturene og stisyklingen er først og fremst tiden. Løpeturene varer gjerne fra 45min til halvannen time, mens sykkelturene sjelden er under 2,5, og gjerne mer. I tillegg kommer prepping og stell av sykkel før og etter hver tur, samt et voldsomt opplegg av stæsj som skal være med, fra flasker til skift og reservedeler. Men for tiden er stisyklingen virkelig Det Store for min del, og med den milde vinteren vi har ble det ekspedisjon langs Inga-Leden på første nyttårsdag på sykkel fremfor den tradisjonelle løpeturen. Årets første løpetur kom i dag, i regnværet sammen med en like sprø nabo…

Kona etter målgang på Hennesrittet - og før legevakt og infeksjoner...
Kona etter målgang på Hennesrittet – og før legevakt og infeksjoner…

Jeg vet at løpingen er ekstremt viktig for min del for å forbedre kondisjonen, samt at jeg setter veldig pris på det også. Prioriteringen blir beinhard fremover, men jeg satser på å fortsette trenden med mer og enda mer variert trening i 2014!

The Stats – 2012 vs 2013:

En grom økning i antall treningstimer totalt!
2012: 247 loggede treningstimer.
2013: 365 (jada, jeg jobba litt for å klare akkurat 365…)
Økningen som følge av lengre og flere sykkelturer, samt styrketrening på senter.

Mindre løping...
I 2012 løp jeg godt over 200 mil, i 2013 ble det halvert til 100.
Mye mer sykling!
Jeg syklet 5x så langt i 2013 – fra stusselige 100 mil i 2012 til mer respektable 500 i 2013. 250 timer ble tilbrakt på sykkelsetet mot 42 i 2012!

Andre nerdefakta av ymse interesse:
Jeg nesten tredoblet antall høydemeter logget. Igjen, takk til syklinga.

Atletiske mimrepunkter fra året som gikk:

  • Terrengsykkelrittet 2 runder, Nordsjørittet, Grenserittet
  • Joggetur i Hyde Park
  • Joggings i Danmark og Gøteborg
  • Stisyklekurs i Østmarka med Aslak Mørstad
  • 42 løpedager i strekk i Januar/Februar
  • Utbygging av Sarpsborgmarka er lagt på is – lysløypa lever!
  • Nissesykling med NGSK
  • Onsdagsutesykling med Sats-gjengen hvor det regnet hver Onsdag fra vi begynte frem til sommerferien
  • Konas innsats & kræsj på Hennesrittet
Crux med NGSK - foto Marie Waagan
Crux med NGSK – foto Marie Waagan

Så hva skjer i 2014? Mye bruk av knebeskyttere ihvertfall. Jeg allerede påmeldt Terrengsykkelrittet. Det blir også Grenserittet, og om logistikken holder blir det også UltraBirken og CykelVasan, samt noen lokale ritt. Stisyklebasillen har bitt seg hardt fast – det er noe med det jeg ikke klarer å formidle. Suse over spisse steiner og glatte røtter, gjennom myrhull, klatre opp såpeglatte og håpløst glatte svaberg, bombe ned heng og dropp og skumle bakker. Kjenne hvordan knastene biter seg fast, svetten siler, beina skriker og gjørma skvetter – for så å stoppe og nyte bamsemums, vaffel – eller som på nissesyklinga – gløgg og pepperkaker. Det er rett og slett GØY å leke i skogen!

Det som er garantert er at treningen fortsatt skal være lystbetont! Jeg er fortsatt ikke noen kondomdressbæræende treningsnarkoman mosjonist i midtlivskrise. Jeg er fortsatt en besatt og barnslig entusiast!

Sees på stiene, kanskje i konkurranse?

Behind the Scenes på fotoshoot

Et sted ved Iddefjorden, i Haldens bratte og mørke skoger. 7 atleter, massivt støtteapparat, og undertegnede. Noen ganger er det gromt med overtid!

Vi har på min arbeidsplass vært så heldige å jobbe tett på det som har vært Team Sepura i den tid det pågikk, og når det ble flagget et nytt prosjekt var vi ikke vanskelige å be. Sepura XC Superior er et splitter nytt UCI-lag innen terrengsykling. De stiller med fremadstormende ryttere både på rundbane (typisk en løype på 3-4 km med masse coole hindere som kjøres i ca 1.5t) samt på maraton (fra A til B, tenk Grenserittet eller Birken).
De har med seg proffe folk i støtteapparatet, og rytterne er for det meste unge og lovende østfoldinger, samt noen garvede med masse batteri – og ikke minst ekstremt høy verdi som mentorer. Det handler om å bygge et lag, hvor alle er med på å drive det fremover.

Vi skulle gjøre en fotoshoot – men pga komplikasjoner ble denne tilslutt gjort 2 dager før kick-off for prosjektet. Regn og mørke skapte en utfordring denne ettermiddagen, men jeg hadde fått med fotograf (og Norseman ++) Marius Wallin, og regnet med at vi skulle få til noe barskt uansett.

Etter å ha forsert diverse steinrøyser med tungt og lite bærevennlig foto- og lysutstyr sendte vi rytterne på kryss og tvers ned stier og opp heng mens vi planla vinkler og lyssetting, og tråklet oss gjennom min relativt lange liste med motivene jeg skulle ha. Dette var første gang hele laget var samlet, alt var nytt. Sykler, bekledning, terreng…og så ble stakkarene sendt rett inn i PR-tortur !

Fotograf Marius Wallin på i en av mange skumle vinkler...
Fotograf Marius Wallin på i en av mange skumle vinkler…

De første turene ned stien var det litt usikkerhet å spore – kanskje ikke så rart, da vi ikke lot de prøvekjøre før det var “Lights! Camera! Action!”.
Men etterhvert tok instinktene over, og alle sammen var i sitt ess. Det ble tatt noen hundre bilder i løpet av kvelden, og det ble mer og mer skummelt både for de som skulle sykle på kryss og tvers, samt for fotografen og lys-slaver…men resultatet ble fett!

...og slik kan det se ut når en dyktig fotograf fanger øyeblikket!
…og slik kan det se ut når en dyktig fotograf fanger øyeblikket!

Når vi var ferdig i skauen fikk vi hele gjengen opp i en seig grusbakke. Da var det bekmørkt, så vi satt mange tusen lumen midt i synet på de, og kommanderte de opp og ned bakken…igjen og igjen..og når jeg var klar for å legge meg ned å dø pga kalde føtter, da ba vi gjengen kappkjøre opp bakken for å få de siste actionbildene. Det var som å slå på en bryter! Fra å være en småpratende, sosial og hyggelig gjeng ble alle forvandlet til konkurransemonstre som skulle FØRST opp. Helt utrolig etter å ha dillet rundt i skauen i 5 timer. Vanvittig flott å se!

Opp...opp..smil pent...etc
Opp…opp..smil pent…etc

Etter noen sene netter/tidlige morgener ble alt sydd sammen til en skapelig hjemmeside med mer for laget. Jeg kommer til å jobbe videre med de i tiden som kommer, og gleder meg stort til å følge et profflag så nært fra starten av. Kanskje jeg får sneket meg med som baktropp på noen treningsturer også…

Mer om laget kan du lese på www.sepuraxc.no