Tidsklemma – GTFO!

Jeg sliter litt med å få løsnet tidsklemma om dagen. Uka fikk begynne med en time på mølla, etterfulgt av jobbreise som etter 3 dager gikk over i annen reise før jeg endelig var hjemme natt til lørdag.  Jeg fikk gått 5km, men ellers måtte jeg f.eks ha jogget frem og tilbake i togvogner – noe jeg tviler på ville falt i god smak hos konduktører og medpassasjerer. Alternativt montert Flintstones-fremdrift på bilen, eller kanskje løpt runder i konferanselokaler (heller ikke typisk grei ting å gjøre).

Åkke som, vel hjemme var jeg helt utladet, og alle systemene var nede for telling. Derfor var det ekstra godt å få barnevakt i dag. Vi feiret med sykkeltur i vind/yr/sol, og etter middag bar det ut i lysløypa med joggeskoene. En kjip treningsuke for statistikken, men jeg hentet meg godt inn igjen på slutten!

Det skal altså ikke mer til enn noen få dager uten trening og manko på søvn før formen settes dramatisk tilbake. Nå gikk det egentlig helt ok i dag (bortsett fra at min kjære Garmin fikk et ukarakteristisk SNAFU og ikke fant noe på himmelen innimellom). Løpeformen er ikke på topp, men det er i grunnen helt ok. Så lenge jeg klarer å skremme skrotten til 4:30-tempo innimellom skal jeg være glad når høsten kommer, og begynne og være litt mer fokusert & målbevisst. Neste år – nemlig – skal jeg la midtlivskrisa ta overhånd og løpe i konkurranser og sykle ritt! På ønskelista står Marathon (hmm, men hvor…), Grenserittet & CykelWasan. Kanskje også en hipp & kul “ferie” med kone og trening et varmt sted. Planleggingen er i gang!

Noen glimt fra dagens tur i Glommastien med min utkårede. Flott natur, og bakker å slædde litt i!

Fra km til timer…

Plutselig var Mai borte, gitt! Det ble en puslete måned for løping til meg å være – stusselige 134km (sammenliknet med 225 i fjor). Heldigvis har jeg noen gode grunner, det ble blant annet 413km på sykkel. Ikke nok med det – jeg har logget hele 31 timer trening, og det er en eller annen slags rekord for min del (mai 2011 var kun på 19 timer). Løpingen har blitt pushet litt sidelengs pga irriterende vondt, men også fordi jeg har gjenoppdaget gleden ved å frese gjennom gjørmehull på sykkel. Frk. Springe skulle også delta i Hennesrittet – 72km MTB for girls only i Sarpsborg, og fokus har dermed blitt på å la henne få trene det hun kunne. Hadde det vært regn, dritkaldt og ekkelt ute hadde det nok blitt flere km på mølle, men jeg fikser ikke å trampe avgårde på mølla hvis solen steker på utsiden av vinduet. Jeg har prøvd et par ganger, og det kjennes feil på så mange måter at da gjør jeg heller andre ting når jeg er alene med barna, som f.eks ingenting i sofaen, ingenting foran PC’en, etc!

Treningen til Hennesrittet har vært en ganske så avansert affære. Fra før av har fruen kroniske problemer med et kranglete bekken. Samme problem gjorde at hun måtte hoppe av karrieren i sin ungdom da hun var godt på vei til å gjøre store ting både med ski på beina og kart i hånda. Hun var utrolig skuffet da hun fikk løpeforbud, og måtte vinke farvel til Göteborgsvarvet for noen uker siden. Men så kom altså dette sykkelrittet, og hun trommet sammen lag på jobben og dro avgårde. Kiropraktoren fikk jobbe så hun nesten måtte være Kiropraktor på seg selv, og etterhvert begynte også knærne til Therese å krangle – sannsynligvis påvirket av det faktum at hun ikke tidligere har syklet med klikk-pedaler (SPD). Så vi justerte, og byttet sykkel (hun foretakk min guttesykkel -en 7 år gammel Scott Scale 70 med hjemmemodifisert Downhill-sittestilling og bredt styre), justerte igjen og tråkket på. Uansett er hun sterk, både i vilje og bein, så hun klarte både å trene og holde systemene unna fullstendig sammenbrudd.

Vi fikk noen kanonbra turer sammen, også med andre kjente, og slik er sykkel mye mer sosialt enn løping. Det er lettere å holde sammen, hjelpe, motivere og prate. Da den store dagen kom gikk det som jeg forventet (fra min side….) – fantastisk. Hun startet med et kjempesmil, og kom i mål 7,2 mil senere med et enda større – til en kanontid til å være første ritt – faktisk som nummer 27 i sin aldersklasse med 3:27. Gjørmete og blid – og begge knærne satt fortsatt på. Det ga mersmak, så nå skal det satses på sykkel får jeg høre (selv om det ble brukt kompresjonstights under kjolen på banketten….)!

Mellom all syklingen har jeg klemt inn noen løpepass – sogar noen doble, hvor jeg har syklet først, skiftet og løpt videre – og omvendt. Har jeg tiden skal den utnyttes! Et par har vært skikkelig råtne, mens andre har vært episke. Heldigvis har det vært stunder med pur løpelykke – den man får når alt klaffer, og det går over all forventning. Skomessig ble jeg aldri kompis med Triumph 9’ern, og er tilbake på Nike Pegasus for daffing og Adidas Adios for turer med litt mer tempo.
Nå skal jeg prøve å pushe videre og se om jeg blir kvitt vondten en gang for alle, forhåpentligvis starter det allerede i morgen kveld med sosialpass!

Paradis – rett rundt hjørnet!

Jeg har småsutret litt rundt temaet “er lei av å løpe i Sarpsborg”. Dette fordi jeg har løpt mye innenfor en radius på en drøy mil av huset. Gjett hvor glad jeg ble når jeg oppdaget (for meg) nirvana innenfor denne sonen!
På søndag bar det ut for å se om bein & puls var klare for å løpe igjen. Grunnet redusert løpetid og tiltagende Alzheimers valgte jeg Adizero Adios – og da ender det nesten alltid med tempoøkt.

Jeg så ikke på klokka før rundt ca 4 km, tok det helt passe, og hadde ingen ambisjoner med turen annet enn å kose meg og håpe at det ikke var vondt noe sted. Dermed var jeg litt overrasket over 4:30-tempo…
Selv med konsing på å moderere farten gikk det i brukbart tempo videre, og når milen ble krysset på 46 ettellerannet stoppet jeg. Pulsen gikk sakte nedover, og etter et par minutter jogget jeg 3km hjemover rolig, dvs så rolig jeg klarte.
Pulsen hold seg høy, selv om jeg senket farten med nesten minuttet pr km. Ikke bra – men mye bedre enn før!
Hva er nå dette da?

På Mandag ble det derfor nok en gang gjørmeparty på sykkel, med kompiser. En glimrende 55km tur, nok en gang gjennom deler av Hennesrittet-løypa. Mot slutten av turen, og like ved en av mine faste løperuter, ble jeg introdusert for en hinsides flott sti. Den snoket seg langs en bekk i bunnen av en liten dal, og krysset bekken flere ganger på flotte broer. Tydelig preparert, og av kulturell verdi. Det var sågar mange skilt med info om ett eller annet, men jeg var for opptatt med å følge gjengen i god fart med kamera i hånden til å få med meg noe som helst….men for en flyt! Opp, ned, sving, bro, sving, hopp…perverst bra! Det at bakhjulslageret mitt havarerte høylytt etterhvert gjorde absolutt ingen ting, hjem kom jeg – gjørmete og med et salig flir!

Stien var nøyaktig 2 km, og går under navnet Årum-stien. Naturlig nok da den ligger på Årum, like ved E6 syd for Sarpsborg, og fører ut på den sagnomsuste Skjellin-bakken. Gleder meg til å både løpe og sykle der i sommerværet!

Notat 24.05.2012:
Det er visstnok ikke lov å sykle Årumstien. Det står visst i liten skrift på én av skiltene. Hmm. De gangene jeg har vært der har jeg ikke sett hverken menneske eller dyr, men frk. Springe ble stoppet og irettesatt av én person som gikk stien med hund akkurat da – og hun kjører ikke hardt.
Kanskje noe å debattere? Det handler jo alltid om å vise hensyn. Da jeg var der i går kjørte jeg langsomt gjennom den ene veien, så at kysten var klar, og sto på litt tilbake igjen – men fortsatt med god sikkerhetsmargin, og definitivt uten å gjøre skade på underlag eller natur.

Så – gjelder dette forbudet kun sykling på moderne treningssykkel i “glorete kondomdress”, eller også de med skjermer, bagasjebrett og Kvikk-Lunsj i sekken? Time will show…

Misunnelig på damene, altså!

Jada, jeg vet at bloggen heter springe.no, men nå er det altså slik at jeg plages med AU! i høyre skinke, og bedriver alternativ “trening” i form av offroad-sykling. Sykkel i gjørme og utforbakke er skikkelig moro, og i dag fikk vi tilbud om gjennomkjøring av deler av løypa for Hennesrittet, med lommekjente guider! Vi stappet oss med havregrynsgrøt og stilte ved Tarris 0930 med ny luft i dekkene og sportsbar i sekken. Her møtte vi Thereses kollega Eva, og like etter joinet vi Peter og Hilde, og turen var i gang.

Noen glimt fra dagen, i vill og usannsynlig rekkefølge:

Ca 5 mil senere hadde vi kjørt mye av traseen fra Hennesrittet, og det er her jeg etterhvert fant ut at jeg er ganske så misunnelig på damene. Hennesrittet er, som navnet tilsier,  Ladies Only. Løypa er rett og slett grom, men mye sti, tekniske partier, gjørme (YEEEHAW!), bakker, og fantastisk natur. Nok en gang gremmes jeg over å ikke ha oppdaget perler som dette like utenfor nabolaget.
Sammenliknet med Grenserittet er det nesten greit å påstå at dette er hyggeligere – dog litt snillere oppover og nedoverbaker. Men fortvil ikke, det er ikke noe problem å kjenne melkesyre her heller. Stipartiene var fullt på høyde, om ikke bedre da de ikke var preppet ihjel for folk med angst for røtter.

Etter denne runden fant vi ut at vi måtte utnytte situasjonen: her var vi, dressa opp, varme i beina, null vondter, barnevakt, supert vær. Så vi tok en runde rundt Glommastien mens vi var i gang. Therese fikk dermed testet langdistanse på sykkel – og det gikk megabra. I motsetning til de forrige milene måtte vi nå kjøre en del slalåm mellom tursyklister, hunder, kvikklunsj og norsk flagg på bagasjebrett – og beina begynte å bli seige etterhvert. Vi unngikk også å bli oppspist av en veldig leken Schäfer, og kom oss vel hjem. Klokka endte på ca 5 timer totalt – og nesten 9 mil. En liten boost på mange måter!


Løping? Joda – sosialpass og lysløype på mandag, mølla på Onsdag, men jeg er fortsatt ekstremt forsiktig slik at jeg får løpesystemene opp og gå (ha ha) på best mulig vis. I morgen blir det et nytt forsøk med løpeskoene utendørs!

Glommastien på sykkel: anbefales!

Alternativ trening! Jeg har syklet Glommastien et par ganger før, men det er leeeenge siden. I forbindelse med trening til Hennesrittet driver sambo Therese sykling med lag fra jobben, og var forleden ute på nettopp denne runden. I dag fikk vi barnevakt, og dermed bar det ut i en kjølig og småvåt Glommasti. Denne løypa er veldig fascinerende! Ikke bare er det 99% fornøyelig å sykle den, men man får mulighet til å oppleve historie og utvikling for begge Østfoldbyene fra en annerledes side. Det er sjelden jeg beveger meg i disse trakter med bil eller til fots (selv om planen er å få løpt denne runden også), og den har alt fra idyll til tragedie – mer eller mindre. Skikkelige kontraster!

Vårt utgangspunkt for runden var ved Sandesund bro, derfra på sydsiden av Glomma til Fredrikstad, over brua og tilbake på andre siden av elva. Glommastien er oppstykket, og ikke så værst skiltet, men problemet er at “skiltene” er påler av oljet tre med utfrest tekst på, og i seg selv glir de ganske så bra i ett med naturen. Når de i tillegg er plassert ustrategisk utenfor naturlig siktlinje gjør det ting av og til litt vanskelig. Så for førstereisende anbefaler jeg at de har en GPX på GPS, kart, eller noen som kan løypa med seg. Evt skikkelig god tid! Både Fredriksstad Blad og lokale helter har bidratt til skiltingen, og gjort det litt lettere.

Runden er like godt egnet for trening som for en familietur. Ingen tekniske partier, ingen dødsharde bakker eller skumle strekninger – bortsett fra å sykle fortau over Fredrikstadbrua. Her ville jeg ikke tatt med ungene for å si det sånn! Alternativet er å sykle videre til Gamlebyen, og ta ferge over Glomma (mulig det er flere ferger her i området). Runden er ikke egnet for racersykkel :)
Det er alt fra grus, sandvei, asfalt til helt fantastiske svingete stipartier (subbus) hvor man kan holde skikkelig fart og flyt. Severdigheter og kulturhistorie er det hele veien – fra båtvrak og natur til severdigheter som f.eks Roald Amundsens Minne.

Runden fra bro til bro med retur er i ca 27km og lettsyklet. Den kan utvides, spesielt i Sarp i forhold til runden vår ved å fortsette langs elva opp til Borregaard/Borgarsyssel og Sarpefossen. Her er Strava’s rapport fra dagens tur: