Hvor ble det av Kyststien?

hvor-er-kyststien
Noen som ser sti? Noen som kan knyte opp sykkelen min og meg?

Det pleide å være en skikkelig grom del av den snokende langs vann og jorder gjennom Råde og til Larkollen. Sist i fjor. Det ble nemlig startet et ambisiøst prosjekt om å åpne denne stien fra offentlig hold, og det ble skiltet i alle retninger og trykket ut kart på fjongt papir. Kratt og skog ble feid ned, og lykkelige fot- og sykkelturister kunne nyte den flotte naturen langs havet i Østfold.

Men hva hjelper vel det når man ikke følger opp? De to siste årene har vi kost oss langs stien fra Oven utenfor Råde over til Larkollen, så det var med høye forventninger jeg trillet avgårde en ofselig varm sommerformiddag. Jeg kom ca 50 meter inn på stien før jeg ble kraftig skeptisk. Her var det ikke mye prepping som hadde forekommet, men jeg kom frem på et vis. Etter noen hundre meter er stien tilbake på grusvei og godt brukte stier langs badeplasser, og her var alt som før. Videre skulle et par km med traktorvei langs jorder forseres, fortsatt greit, men så…der hvor det var sti jeg gledet meg til var det nå tett med brenn-nesler i hakehøyde. Jeg fant en vei rundt og rotet meg inn på stien igjen. Men den var ikke der…heldigvis husket jeg retningen jeg skulle, og etter litt fant jeg en bro over grøftene, med en gjengrodd rasteplass, samt et stort, nytt og flott skilt som fortalte om omgivelsene. Jeg bulldozet meg videre til det rett og slett ikke var mulig å komme fremover. Brennesler, blomster og siv knøt seg rundt både gir og styre til det sto dønn. Vepser og knott hadde en fest på min stakkars hud.

Dessverre var jeg så langt inne i jungelen at det ikke var noe fristende å snu for så å ta noen km tilbake igjen. Så jeg kjørte, klatret og løp i Tarzan-stil så neslene sprutet. Etter en halv time kom jeg ut av krattet der jeg skulle, og prøvde å få noe av naturen ut av de tekniske delene av sykkelen mens det svei som pokker på legger og armer.

kyststien2
Megadigg sykling på Blomsterstien!

Resten av turen var som før rent gull, spesielt Blomsterstien på Larkollen!

Hvis noen i Råde kommune, Visit Råde eller hvem det er som har ansvaret: ta med dere gressklipper og ljå/machete og kom dere ut og høgg – eller plukk vekk alle skiltene og svelg et lastebillass med kameler!

Sykkeltrening har gått fint, med både lange, rolige, korte og tunge økter, blandet med lapskaus. Har jeg ikke hatt sykkel, har det blitt joggesko. Mindre enn en uke igjen til Grenserittet – gleder meg!

…og konas tur til å tryne litt.

Som i 2012, er dette tiden av året for sykkel for min del. Løpinga blir alternativet når tiden ikke strekker til. De siste ukene har mye dreid seg rundt konas angrep på årets utgave av Hennesrittet. For de som ikke kjenner til det, er det et ladies only-ritt i Sarpsborg og omegn. Vi har lagt treningsturer innom deler av løypa, men fikk kun til én gjennomkjøring siden værgudene har vært passe kjipe. For å si det sånn: løypa blir ille nok uten at horder skal bruke den til å trene de siste ukene før racet.
På ettermiddagen før rittet var det gjennomkjøring og merking av løypa på agendaen, sammen med Sarpsborg Sykleklubb. Oppgaven var å nærmest legge igjen hjernen hjemme, så vi var helt sikre på at folk ville finne frem dagen etter. Jeg har jo selv delvis klart å løpe meg bort på Oslo Marathon, og stoppet og spurt lokalkjente under Terrengsykkelrittet…
Været var perfekt, og de 7.2 milene var sosiale. Vi plantet gule skilt langs hele løypa, mens andre dugnadere hadde strukket sperrebånd på de mest villedende stedene.

Dagen etterpå var kona overklar til ritt, sykkelen var preppet, og sola skinte på Sarpsborg. Med én unge på egen sykkel og den andre i vogn bak min var vi på plass og heiet flokken avgårde. Det ble masse leking i Kulåsparken før vi etterhvert tok den obligatoriske is-pausen. Da åpnet skyene seg, og vi tok en tur hjemom før vi atter syklet til parken for å heie alle damene i mål. Fru Springe kom med knalltid, men så ut som hun hadde vært gjennom en krig eller to. Det var blod og gjørme etter et fall kun 10 km inn i rittet, og sta som hun er kjørte hun fryktløs videre. Vi måtte slite litt for å finne røde kors, men noen timer senere var hun sydd sammen (bokstavelig talt), og vi kom oss på sett og vis hjem. Noen besøk hos lege senere er det krykker, doping og infeksjon, men små tegn til bedring…

Med vel overstått Hennesritt er det tilbake til det normale. En løpetur innimellom gjør at beina kjennes lettere på sykkelen, overraskende nok. Sykkelformen (ihvertfall den jeg klarer å presse frem…) er stigende. Jeg har i våres vært litt plaget med “kort” pust, spesielt på sykkelen, men det er mer eller mindre borte nå, og det er ikke noe problem å finne terskel, og komme godt over den. Sosialt har det vært også – mandagene med Sykkelklubben i terreng rundbane, Onsdager med sykkelfolket fra Sats, samt noen solo-turer skviset mellom middag og barnas leggetid.

Nå i helgen står Nordsjørittet (Stavanger) på programmet, men det skal tas som en tur. Denne gangen er det ikke mye terreng, så nå er de fete knastedekkene byttet ut med Race King. Jeg starter som useedet laaaaangt bak, så det blir nok 9 mil med kø i motvind…

All kjøringa i Hennesrittet-løypa har gitt mange tanke om flotte runder å løpe. Jeg må nok ta bilen noen km først, men jeg er veldig klar for å teste rundt Børtevann med joggesko!

Påsketur?

I år har vi hjemmepåske, og da blir det ymse. Kalas med venner, mat og drikke, og noen atletiske tiltak. Det spennende er f.eks når sosialpass ender opp i fest! Snakk om recoverymåltid, og da må man ut dagen derpå for å blåse bort tåke og uttørkede muskler.

Nå er jo jeg i sykkelmodus i disse dager, og var ganske så spent på om mange timer spinning hadde noe for seg. Så etter en liten innkjøringstur har det blitt et par lengre. Enten er det fordi jeg har blitt eldre, pga ny sykkel, eller at tyngdekraften har økt (på feil steder) over vinteren. Det er nemlig ikke det samme å tråkke på en stillestående sykkel et par timer som det er å krige mot sugende våt grus, is, motvind, motsol, ni lag med klær, og bein som ikke har våknet helt til denne utfordringen. Men, bedre og bedre dag for dag!

Og for noen dager!

Kamera har vært med både på løpe og sykkelturer, nok en gang må jeg understreke at Sarpsborg og omegn er et paradis :)

Sykkelturene har vært ganske safe – det er fortsatt ikke noe særlig med isfrie stier. Jeg har prøvd et par…dagens økt startet med årets første tryning pga 10cm vann på is. Småglatt. Dermed blir det å oppsøke grusveier, men selv der måtte det kjøres behersket. I skyggepartiene var det skikkelig holke. Turene har gått via Trøsken til Missingmyr, samt rundt Børtevann og Tunevannet, og litt på kryss & tvers. Så får vi se om den nye løypa til Sarpsborg Sykleklubb snart blir operativ.
Jeg inspiserte Kalnes-skogen i går, og det er laaaaangt unna sykkelføre for å si det mildt. Apropos mildt – nå er det jo sol og pluss, så hvem vet – kanskje allerede neste helg?

Sceneskifte: Kyststien, Råde.

Ferietid = offpiste! Noen skarve dager nytes på hytte ved sjøen utenfor Råde i Østfold. Kyststien slanger seg frem også her, og endelig har vi hatt mulighet til å følge den til beins og på hjul – ihvertfall noe av den.

Skiltingen er god når man først har funnet stien, men for så å følge den er man avhengig av at stiene er i bruk, eller preparert. Det er lagt ned betraktelig arbeid i å lage en komplett sti som er mulig å følge, men noen steder gror det igjen fortere enn svint.
Stedvis er den krevende – tett vegetasjon, høyvann, dyreliv, dyrket mark og norsk skog gjør sitt ytterste for å kreve stien tilbake. De milene vi har lagt igjen hittil har gått strålende, og det er en opplevelse verd å oppsøke. Andre steder går stien over eiendommer og mer eller mindre tvers over noens brygge, og da hjelper det med hyggelig og hensynsfull framferd.

Underlaget er høyst varierende! Skal du løpe bør du ikke ha anlegg for overtråkk. Regn med en støl bakdel hvis du sykler den, og sørg for å ha en skikkelig offroad-sykkel samt reserveslange. Jeg anbefaler også løpeesko for sti (trail-sko) med skikkelig traktorsåle og gjerne en form for fuktsperre. Dette er ikke løyper for gateracere med ekstrem lufting.

Pollenallergikere skal nok også kjenne godt til sesongene…etter første sykkeltur kom vi hjem og var gule av pollen fra topp til tå, og det vanket både kløe og svie etter brenn-nesler og stikkebusker. Saltvann og gjørme måtte spyles av både pilot og farkost.

I nærheten av Larkollen går også Blomsterstien. Langs begge stiene er det kulturminner å oppleve dersom man ønsker det, men mest av alt er det fredelig natur som er perfekt til avkobling og zen. Kun dyrelivet holder deg med selskap – vi møtte ingen homo sapiens på våre turer, bortsett fra i Larkollen-området hvor det var tett av syklister.

Det er en kjærkommen avveksling å kunne løpe i nytt terreng. I disse dager koser jeg med ikke bare med å løpe deler av Kyststien, men også i området rundt hytta vi bor på, hvor det er skog, svaberg, strender og bakker som forseres med glede. Ekstra frisk luft, ekstra grønn natur pluss tidvis sol fra ekstra blå himmel. Småkuperte stier og veier gir naturlige intervaller og etterlngtet variasjon. Det kan ikke bli spesielt bedre!

Og husk: ta vare på stiene så alle  forblir happy campere!

Mer om Kyststien finner du på Google eller på de offisielle sidene: http://www.northseatrail.org

Noen bilder fra løpings og syklings
NB: jeg stopper nesten aldri for å ta bilder, de er tatt i fart med et billig kamera, det er intrykket som skal virke her, ikke komposisjon :)

 

Når man fantaserer om tredemølla…

Det gjorde jeg nemlig i dag. Jeg er ikke ansett for å være noen kylling, så da regnet kom etter 100m på sykkelen var det ikke snakk om å endre planer. Jeg skulle nemlig sykle en tur, og så løpe når jeg var tilbake. Etter 2k bøtta det ned, og da stoppet jeg i en undergang og fikk på litt mer klær, og en “vannavisende” vest. Kjør på! Glommastien skulle kjøres åkke som. Etter en rolig start kom jeg til et parti jeg digger; det begynner med svingete gangvei i nedoverbakke ved Gatedalen (søpla) etterfulgt av 1,5km sti langs Glomma. Her skulle det gasses – dette er nemlig et Strava-segment (app’en strava gjør at man automatisk konkurrerer med alle andre Strava-brukere som har syklet/løpt der du gjør). Så jeg dro på. Etter noen veldig få meter sand/gjørmebad så jeg absolutt ingenting. Jeg hadde gørr både på insiden og utsiden av brillene, i kjeften, øynene og lurte tidvis på om jeg fortsatt var på stien eller om jeg egentlig var ute i selve Glomma. Jeg ungikk dramatisk velt og drukning, og spyttet sand som besatt. Det holdt uansett til bestetid…hah hah!

Fordelen med å sykle i skikkelig drittvær er det at man svært sjelden møter noen eller noe. Selv elgen holder seg i le i slikt vær. Det skulle jeg ha gjort også. Etter en stund ble det skikkelig kaldt, og hender og føtter muterte til noe som liknet svisker. Det puslete som var av vind ble faktisk dritkaldt når jeg var 100% gjennomvåt. Da begynte jeg å tenke hvor deilig det hadde vært å heller trampe avgårde svett og varm på tredemølla, med en god film på. Det er første gang en slik perversitet slår ned i hodet mitt. Forhåpentligvis siste også.

Kunne ikke bli spesielt våtere uansett, så vel hjemme lagde jeg vannengler på bakken.

Jeg fullførte de 4 milene ikke helt i normaltempo, og kunne ihvertfall ha droppet vannflaska. Så var det løpeturen da. Niks. Føttene var 1) sviskete 2) gnagsårete 3) blemmete, og høyre fot var helt følelsesløs. Så etter å ha skrapt av sanda i dusjen ble det et varmt bad istedet. Løper heller en tur i morgen!