Kongsberg – sykkelparadis

I fjor høst dro kona meg med på besøk til et vennepar av oss som hadde hytte i Funkelia, i foten av alpinbakkene i Kongsberg. Vi tok med syklene, da hun skrøt hemningsløst av stiene der hun hadde testet helgen før. Jeg burde jo vite at hun kjenner meg såpass….

Én kort tur opp i fjellet, og jeg var hekta. Etter å ha snudd på krona mange ganger, og tatt avgjørlser om hva annet som kunne og måtte ofres for å få det til, hoppet vi i det, og kjøpte oss en liten hytte. Det er nå det gjelder – mens ungene er små, vi er små i hodet etc.

I løpet av noen måneder reiste kåken seg, og vi flyttet inn like før påske. Det ble både langrenn, snowboard, aking og slalom (og selvfølgelig vintersykling) før vårsnøen forsvant, og paradis dukket opp i all sin prakt.

Her noen glimt fra de siste helgenes sykkeleventyr:

De siste helgene har vært magiske. Fra å sykle oppover i retning Knutehytta, og bli stoppet forsinket av dyp snø den ene helgen, til å bli solbrent i kort-kort på tørre stier samme sted en uke senere.

Vi har bare skrapt i overflaten hva gjelder terrenget i Kongsberg, og det er pur lykke for vår del.
Hytta ligger ca 270m over havet, så skal man til byen og kjøpe øl melk, er det en god bakkeøkt opp igjen om man ikke tar bilen, da sentrum ikke ligger mer enn en drøy kilometer unna. Samtidig er det en mange dusinvis av fete nedkjøringer på sti, så det frister å ta sykkelen.

Det er bratt i Kongsberg for en som kommer fra Østfold. Skikkelig. Uansett hvor vi vil, må man oppover – i forskjellige vanskelighetsgrader. Foreløpig er den eneste utfordringen med det at ungene krever litt mer overtalelse før en sykkeltur. Med så få timer i terrenget, har jeg funnet nok nye stier til å sykle med svetten sprutende og brede flir i dagesvis. Fra korte, småkuperte flytstier, til håndbyggede terrengsykkelstier bratt nedover. Hopp, klopper, broer. Vann, demninger, gruver overalt.
I tillegg finnes det grusveier som kobler herlighetene sammen, brede stier, smale stier, skiløyper osv – alt basert på gruvevirksomheten i hine dager.

Et fenomen vi heller ikke er vant til fra Østfold-skogene, er at her i fjellene deler man på godene. Alle er blide, stopper og slår av en prat. Tar du en tur er du garantert å treffe på blide turgåere, andre stisyklister, folk på løpetur og generelt glede over å være ute i de fantastiske omgivelsene.

Nada sure miner. Siste tur jeg hadde hjemme før vi reiste opp i helgen, fikk vi høre “vi liker ikke at dere sykler på stien vår, vet du” fra en random turgåer med en enorm hund, som hadde kjørt en mil med sin SUV for å lufte seg.
Stien vår, rett og slett. Hun og bikkja.

Etterhvert blir det utforsking av åsene på andre siden av byen, men det haster ikke. Det tar nok noen år før jeg har prøvd alle stiene rundt hytta.

Kommer du deg opp i høyden, er det bare å sikle over alle alternativene du har for å komme ned igjen!

Advarsel: det kommer til å bli mye raljering om vårt Kongsberg-nirvana.

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

Behind the Scenes på fotoshoot

Et sted ved Iddefjorden, i Haldens bratte og mørke skoger. 7 atleter, massivt støtteapparat, og undertegnede. Noen ganger er det gromt med overtid!

Vi har på min arbeidsplass vært så heldige å jobbe tett på det som har vært Team Sepura i den tid det pågikk, og når det ble flagget et nytt prosjekt var vi ikke vanskelige å be. Sepura XC Superior er et splitter nytt UCI-lag innen terrengsykling. De stiller med fremadstormende ryttere både på rundbane (typisk en løype på 3-4 km med masse coole hindere som kjøres i ca 1.5t) samt på maraton (fra A til B, tenk Grenserittet eller Birken).
De har med seg proffe folk i støtteapparatet, og rytterne er for det meste unge og lovende østfoldinger, samt noen garvede med masse batteri – og ikke minst ekstremt høy verdi som mentorer. Det handler om å bygge et lag, hvor alle er med på å drive det fremover.

Vi skulle gjøre en fotoshoot – men pga komplikasjoner ble denne tilslutt gjort 2 dager før kick-off for prosjektet. Regn og mørke skapte en utfordring denne ettermiddagen, men jeg hadde fått med fotograf (og Norseman ++) Marius Wallin, og regnet med at vi skulle få til noe barskt uansett.

Etter å ha forsert diverse steinrøyser med tungt og lite bærevennlig foto- og lysutstyr sendte vi rytterne på kryss og tvers ned stier og opp heng mens vi planla vinkler og lyssetting, og tråklet oss gjennom min relativt lange liste med motivene jeg skulle ha. Dette var første gang hele laget var samlet, alt var nytt. Sykler, bekledning, terreng…og så ble stakkarene sendt rett inn i PR-tortur !

Fotograf Marius Wallin på i en av mange skumle vinkler...
Fotograf Marius Wallin på i en av mange skumle vinkler…

De første turene ned stien var det litt usikkerhet å spore – kanskje ikke så rart, da vi ikke lot de prøvekjøre før det var “Lights! Camera! Action!”.
Men etterhvert tok instinktene over, og alle sammen var i sitt ess. Det ble tatt noen hundre bilder i løpet av kvelden, og det ble mer og mer skummelt både for de som skulle sykle på kryss og tvers, samt for fotografen og lys-slaver…men resultatet ble fett!

...og slik kan det se ut når en dyktig fotograf fanger øyeblikket!
…og slik kan det se ut når en dyktig fotograf fanger øyeblikket!

Når vi var ferdig i skauen fikk vi hele gjengen opp i en seig grusbakke. Da var det bekmørkt, så vi satt mange tusen lumen midt i synet på de, og kommanderte de opp og ned bakken…igjen og igjen..og når jeg var klar for å legge meg ned å dø pga kalde føtter, da ba vi gjengen kappkjøre opp bakken for å få de siste actionbildene. Det var som å slå på en bryter! Fra å være en småpratende, sosial og hyggelig gjeng ble alle forvandlet til konkurransemonstre som skulle FØRST opp. Helt utrolig etter å ha dillet rundt i skauen i 5 timer. Vanvittig flott å se!

Opp...opp..smil pent...etc
Opp…opp..smil pent…etc

Etter noen sene netter/tidlige morgener ble alt sydd sammen til en skapelig hjemmeside med mer for laget. Jeg kommer til å jobbe videre med de i tiden som kommer, og gleder meg stort til å følge et profflag så nært fra starten av. Kanskje jeg får sneket meg med som baktropp på noen treningsturer også…

Mer om laget kan du lese på www.sepuraxc.no

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

November = sykkelsesong?

Tredemølle, spinning, treningssenter. Regn, kaldt, vindt, mørkt – det er årets kjipe periode for oss som liker å være ute i friluft. Før hentinga i barnehagen er fullført er det så mørkt at lys og reflekser er påkrevd allerede.
Heldigvis får man noen lyspunkter (bokstavelig talt) når helgen kommer, og ikke minst hvis man har barnevakt.

Fysisk aktivitet er noe vi alle er avhengige av – noen mer enn andre. Jeg har innsett at jeg selv er en junkie, og i disse mørketider får en sjelden vitamininnsprøytning desto større effekt. Min absolutte favoritt-treningtur – om det er på sykkel eller med joggesko – er turene med kona, hvor fokus er på å ha en fin tur sammen, og pulsklokke og strava-segmenter ligger nederst i lomma.

På lørdag fikk vi muligheten, og for de som ikke har prøvd – dette er verd å kjenne på. Ungene vekker oss tidlig alle fridager (ihht barns etiske retningslinjer), etter hyggelig frokost gjør mor og far et panisk skippertak for å få huset på rett kjøl etter ukas heseblesende tempo.
Dette pågår noen timer, og – endelig – banker det på døra med en mormor som vil ha litt tid med barnebarna. Jeg vet ikke hvem som jubler mest – ungene eller oss.

Rett i sykkeltøyet, desperat etter å utnytte det lille vi har av dagslys. og ut og avgårde. Ingen planer – vi skal bare ut å sykle. Turen ble perfekt!

Riktignok var det litt mer som sto på spill. Kona hadde et fall i årets utgave av Hennesrittet hvor hun skadet kneet. Det oppsto komplikasjoner, og dermed har det vært medisiner og behandling i 4 måneder, noe som nesten har drevet henne til vanvidd. Men nå skjer det ting, kneet er samarbeidsvillig, og dermed det ble den første skikkelige sykkelturen siden før sommeren. Hva gjør man så? Jo, frykten tas ved hornene. Therese ville rett til partiet hvor hun falt, og kjøre det på nytt. De første 50 metrene inn i terrengpartiet gikk keitete og usikkert, men etter litt prating og analyse forsvant hun avgårde så gjørma skvatt til alle kanter, og det så ikke ut som om hun hadde gjort annet enn å sykle i skogen de siste månedene…

En flott tur! Sarpsborg og Skjebergmarka rocker fortsatt – måtte det bli flere solfylte helgedager med barnevakt denne vinteren!

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

Bare én OTB!

 

OTB - dagens eneste. Her er jeg på god vei over styret for å møte fjellet.
Klassisk OTB – dagens eneste sådan. Her er jeg på god vei over styret for å møte fjellet, fanget av mitt eget actionkamera.

Snakk om flere fluer i ett smekk! Lørdagen kom med strøkent vær, og det ble full pakke med guttetur, stikurs, sosialisering, bålbrenning/grilling, gjørmekråss, utfor og kun 1 OTB!

Det som egentlig skjedde var et kurs i teknikk for å sykle sti. Jeg ble invitert av Proff Sykkelservice i Skjeberg til å være med en gjeng ikke-helt-nybegynnersyklister kommandert av Aslak Mørstad (of Letth fame etc) på en dagstur i Østmarka. Her fikk vi prøve oss på ekstremt oppover, nedover, litt røtter og stein, bare røtter og stein, etc.

Det kom løpende verdifulle tips og demonstrasjoner fra vår Guru. Fant vi noe spesielt vanskelig fikk vi prøve oss flere ganger, med coaching.
Det er greit å være god på sykkelen, men det er sprøtt å demonstrere hvordan man ikke skal kjøre ned et heng, og da gjerne en 2-3 varianter av feil. Forskjellen er at Aslak kunne kjøre veldig feil trygt og med stil, mens jeg ville ha ligget meislet inn i fjellet og gått glipp av resten av turen…hvis ikke mer.

Stikkordene var crux (grisevanskelig teknisk parti, gjerne opp eller ned kombinert med stein, røtter e.l), utfor (uten å feige ut helt..), og bunny-jump (forsere f.eks en stokk lagt tvers over stien av en sykkelhater evt en orkan).

Siden vi ba pent fikk vi naturligvis også noen demoer på ekstrem kjøring i partier hvor vi slet med å gå/krabbe/klatre. Mellom alle hindere og sosialisering var det noen mil med fantastisk sti som ble forsert, i tidvis friskt tempo, med både smil, latter samt et par ufarlige knall og fall.

Jeg har syklet mye skog & sti dette året, og føler at jeg har blitt en del flinkere, men etter denne dagen er jeg ganske sikker på at jeg har økt stikompetansen dramatisk!
Måtte våren komme kjapt så jeg finner ut om farten har gått opp og tryningsfrekvensen har gått ned…

Etter et par-tre timer ble det lunsj i skogen. Trivelig!
Etter et par-tre timer ble det lunsj i skogen. Trivelig!

Tipp-topp dag, takk til alle hyggelige herrer, og spesielt Aslak og Lasse for en superb skogstur! Anbefales!

* OTB = Over The (Handle)Bars – over styret. Jeg måtte gå jo på trynet, men det ble kun med det ene stuntet denne gangen, bevis på fremgang!

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

Grenserittet 2013

sportograf-41273625_lowres
Konsentrert gitt…

Dette var en fest som sto til forventningene! Jeg var med på Grenserittet for 4.gang, og heldigvis gikk det nok en gang enda litt bedre.
Først: maken til suverent arrangement skal man lete lenge etter. Ikke bare legger de lista høyt – de hever den for hvert år, med hell. Alt er gjennomtenkt, og det er bare nytelse å være deltaker!

Den siste uka før rittet var ikke helt optimal: hjemme bygger vi ny terrasse. Måltider ble tatt på hælen, dvs noen ble droppet, andre ble erstattet med Yoghurt eller Pizza, det var stekende hett, og dagene ble lange. Etter slike dager fortjener man brått en pils eller et glass rødvin utover også…
Jeg hadde ca 220mil på utesykkel før helgen, men klemte allikevel inn noen turer den siste uka. To av de smålange & rolige (ja, rolige! Sone 1! Basta!) samt én kort og intens med noen 4-minuttersintervaller både på sti, grus og bakke. Kroppen kjentes passe gåen og råtten etter helikoptervending av lange to-tom-fire, harde spadetak og generelt knotete arbeidsstillinger. Men på sykkelen var det greit nok, oversiden av låra var såre, og jeg var litt utrygg på akkurat det.

Klatre! Klatre!
Klatre! Klatre!

Natten før hadde jeg møysommelig preppet sykkelen og pakket alt klart i én stor bag. Det jeg skulle ha med på turen i én pose, skift etterpå i en annen, spise før & etter i en tredje osv. Dette året bestemte jeg meg for å kjøre uten drikkesekk for første gang. Sportsdrikk og vann ble blandet i 5 forskjellige flasker og stablet i kjøleskapet. 3 som skulle være med på rittet, resten til før & etter.
Jeg subbet innom XXL og handlet inn gel, sportsbarer og…så traff jeg en bekjent og erfaren syklist. Vi kom inn på dette med kramper. Forrige gang fikk jeg kjenne på krampe i leggen, og måtte av og tøye med mindre enn 1 mil igjen. Kompisen tipset om Ringer Drink, og i et anfall av galskap dro jeg med meg en flaske som ble blandet i både sportsdrikk og vann. Det var spådd smellvarmt, og det hjelper ikke akkurat for de som er plaget av kramper, men vanligvis bør man ha prøvd en ny type lurium før et ritt…nuvel.

Som vanlig ble nattesøvnen håpløs (“nå må jeg sovne snart, bare 4 timer til jeg skal stå opp…”). 0600 var det endelig morgen. Havregrøt, en dobbel espresso, én Red Bull, en halv liter farris og avgårde bar det til Halden. På turen begynte jeg å drikke på første flaske, og for en overraskelse: Ringer Drink smaker ¤%#¤%()=%)!!! Jeg klarte ikke å få i meg det som kun var blandet med vann, og blandet inn sportsdrikk for å dempe smaken.

På vei av E6 til Strømstad var det kø som vanlig, og jeg hoppet av et par km fra startområdet og tråkket rolig innover. God tid har jeg alltid på Grenserittet. Mer væske, en før-race bar, og sekken ble droppet for transport til Halden. Deretter obligatoriske X tissepauser før tiden var inne for oppstilling på Kärleksuddan i pulje 9 for den korte gåturen ned til sentrum.

Ned "spiralen" - moro!
Ned “spiralen” – moro, selv i kø!

Allerede her ble det trengsel blant de flere hundre i pulja. Jeg pleier å ta det helt piano. Det må jo være gresselig kjipt å bryte allerede før start pga stress og en eller annen ekstrem massekollisjon. Etter å ha ruslet til sentrum var det drøyt 2km defilering, og her var det som vanlig kokoskjøring for å avansere i feltet til start. Rart ingen stilte med bulldozer, machete og liknende våpen.
Ved ettertanke trenger man ikke det. Mange skarpe kanter på en sykkel, og bak solbriller ser man jo fryktelig bædæs ut.
Jeg fortsatte roooolig tur, og lot de gærne være gærne.

Etterhvert passerte vi noen tidtakingsmatter, og han jeg syklet ved siden av så like mye ut som et spørsmålstegn som meg. Etter en kort prat ble vi enige om at det nok var starten. Dermed bar det avgårde inn i de Svenske skoger.

De første par milene ble småfrustrerende, jeg hadde masse futt, men det var vanskelig å komme forbi. I starten av rittet er det også variert: opp og ned, grus og sti, og traaaangt. Nedover de morsomme grusbakkene passerte jeg drøssevis som hadde stresset sånn før starten gikk. Etterhvert åpner løypa seg, og man kan begynne å lete etter grupper å jobbe med. Jeg prøvde med flere, men det gikk for smått. Få, om noen, ville være med på rulle også. Etterhvert fant jeg en gjeng som passet bra, og fikk til fint samarbeid med en jente fra Fredrikstad Sykkelklubb som virkelig hadde krutt i beina. Da gikk farten opp, og jeg kunne begynne å jage.

Jeg drakk møysommelig etter tidsplan (etterhvert slutta jeg å grøsse pga smak etter hver slurk også), og fulgte med på snittfart og puls. Håpet om å klare 3 timer blank røk etter 2 mil: allerede da var jeg for langt etter. Det ble litt banning, men jeg skulle ihvertfall perse!

Rittet foregikk udramatisk: det var varmt, drikken smakte eselkrutonger, støvet kom til overalt…litt etter halvvegs sto det noen med hageslange og tilbød dusj. Den tok jeg uten å mukke. Deilig! På matstasjonene gikk det ett glass vann ned i hjelmen, og ett i munnen. Kroppen funket bra, kondis var null problem, og beina var ok de også. Litt knot med sykkelen var det: lockout på gaffelen hang seg opp så jeg måtte ned og knote hver gang jeg skulle endre, samt at kjedet hoppet av når det dumpet skikkelig. Ingenting uoverkommelig, men småirriterende. Sykkelen var ellers som en drøm, og klatret suverent de vanskelige partiene. Kun i “Skøttet” måtte jeg av, men det var igjen fordi bakken var smekk full av gående, ingen plass å sykle på. Det gikk med både gel (Fres), bananer og boller. Alt jeg klarte å stappe i meg mellom live band i skogen, trekkspill, norske flagg og blide tilskuere.

Ikke rart man er blid når det kommer nedoverbakker! Fantastiske bilder fra Sportograf.
Ikke rart man er blid når det kommer nedoverbakker! Fantastiske bilder fra Sportograf, ser jo ut som en proff!

Et stykke før Kula-bakkene var jeg uten noen å samarbeide med – det var bare å prøve å holde farta. Løypa var godt preparert, men de lange partiene langs Erte hadde endret seg så det var kun ett spor – med pukk på sidene, og dermed farlig og vanskelig å komme forbi de som hadde sprukket. Det var som vanlig kø ned spiralen mot slutten (håper jeg en eller annen gang får kjørt den alene!), og ut på jordene kom vinden for fullt. Det var skummelt vær på vei, men hittil kun i form av heftig motvind. Nordsjørittet lå friskt i minnet…

Colabakken gikk som en lek, og jeg sølte ikke engang fra koppen jeg fikk (stålkontroll sammenliknet med TSR hvor jeg holdt på å tryne og søla ut 95%). Derfra og inn var det full fres, og for en gangs skyld var beina tomme opp den siste kneika før mål. Kone og barn rakk såvidt å heie, og som vanlig fikk jeg frysninger (altså, type glede) når jeg kom inn i det siste partiet med jublende publikum og speaker. Kramper var det ikke tegn til, så kanskje Ringer har noe for seg. Ifølge langerne på matstasjonene var det ekstremt mange tilfeller av krampe i år – kanskje pga varmen?
Jeg måtte opp og stå for å holde farta i innspurten. Jeg så dessverre ikke på klokka den siste mila, ellers skulle jeg ha tynet til meg ett minutt…slutt-tiden ble 3:11.06, og det var over et kvartér raskere enn forrige forsøk. Kan ikke klage! Neste år skal jeg gjøre et nytt attakk på den magiske 3-timers grensa, banna bein!

Etter gjenforeningen med familien, 3 flasker vann og pastaparty var jeg på vei til dusjen da en tropestorm besøkte Halden. Det blåste og regnet noe hinsides. Det å dusje under en friluftsdusj kjentes ganske meningsløst når man ble våtere av å stå ved siden av. Men digg var det lell.
Etterpå vurderte jeg å ta på hjelmen igjen pga flyvende gjenstander – søppelkasser, flagg og pudler kom i 200 fra alle retninger..

Regnet ga seg heldigvis, og sola tittet frem igjen. Jeg ruslet litt ned i løypa og så på folk som var på siste innspurt mens jeg ventet på kjente fjes. Det var moro å se ansiktene på rytterne de siste par hundre metrene. Enten var hatet intenst, ellers så var det gledesrus over å gjennomføre. Den følelsen er så god! Gåsehud og tårer kommer, og man kan nesten ikke tro at man allerede er ferdig. Spesielt ved første målgang er man så stolt og fornøyd, med god grunn! Det er et skikkelig eventyr man har vært gjennom!

Jeg heiet det jeg var god for inntil alle kjente var passert, og så bar det hjem til grillfest og B-vitaminer. Fatter syklet sitt andre sykkelritt noensinne – det forrige var Grenserittet for 10 år siden! Det værste var at han var mer opplagt enn de fleste etter å ha syklet inn til en helt respektabel tid. Når man straks runder 65 så har man tid til å ringe hjem og avlegge rapporter underveis, samt slå av en prat på alle drikkestasjonene…nå har han avlagt ed på ny og bedre sykkel til neste år, samt trening på terreng. Håper jeg er like sporty om 25 år også!

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest