Kongsberg – sykkelparadis

I fjor høst dro kona meg med på besøk til et vennepar av oss som hadde hytte i Funkelia, i foten av alpinbakkene i Kongsberg. Vi tok med syklene, da hun skrøt hemningsløst av stiene der hun hadde testet helgen før. Jeg burde jo vite at hun kjenner meg såpass….

Én kort tur opp i fjellet, og jeg var hekta. Etter å ha snudd på krona mange ganger, og tatt avgjørlser om hva annet som kunne og måtte ofres for å få det til, hoppet vi i det, og kjøpte oss en liten hytte. Det er nå det gjelder – mens ungene er små, vi er små i hodet etc.

I løpet av noen måneder reiste kåken seg, og vi flyttet inn like før påske. Det ble både langrenn, snowboard, aking og slalom (og selvfølgelig vintersykling) før vårsnøen forsvant, og paradis dukket opp i all sin prakt.

Her noen glimt fra de siste helgenes sykkeleventyr:

De siste helgene har vært magiske. Fra å sykle oppover i retning Knutehytta, og bli stoppet forsinket av dyp snø den ene helgen, til å bli solbrent i kort-kort på tørre stier samme sted en uke senere.

Vi har bare skrapt i overflaten hva gjelder terrenget i Kongsberg, og det er pur lykke for vår del.
Hytta ligger ca 270m over havet, så skal man til byen og kjøpe øl melk, er det en god bakkeøkt opp igjen om man ikke tar bilen, da sentrum ikke ligger mer enn en drøy kilometer unna. Samtidig er det en mange dusinvis av fete nedkjøringer på sti, så det frister å ta sykkelen.

Det er bratt i Kongsberg for en som kommer fra Østfold. Skikkelig. Uansett hvor vi vil, må man oppover – i forskjellige vanskelighetsgrader. Foreløpig er den eneste utfordringen med det at ungene krever litt mer overtalelse før en sykkeltur. Med så få timer i terrenget, har jeg funnet nok nye stier til å sykle med svetten sprutende og brede flir i dagesvis. Fra korte, småkuperte flytstier, til håndbyggede terrengsykkelstier bratt nedover. Hopp, klopper, broer. Vann, demninger, gruver overalt.
I tillegg finnes det grusveier som kobler herlighetene sammen, brede stier, smale stier, skiløyper osv – alt basert på gruvevirksomheten i hine dager.

Et fenomen vi heller ikke er vant til fra Østfold-skogene, er at her i fjellene deler man på godene. Alle er blide, stopper og slår av en prat. Tar du en tur er du garantert å treffe på blide turgåere, andre stisyklister, folk på løpetur og generelt glede over å være ute i de fantastiske omgivelsene.

Nada sure miner. Siste tur jeg hadde hjemme før vi reiste opp i helgen, fikk vi høre “vi liker ikke at dere sykler på stien vår, vet du” fra en random turgåer med en enorm hund, som hadde kjørt en mil med sin SUV for å lufte seg.
Stien vår, rett og slett. Hun og bikkja.

Etterhvert blir det utforsking av åsene på andre siden av byen, men det haster ikke. Det tar nok noen år før jeg har prøvd alle stiene rundt hytta.

Kommer du deg opp i høyden, er det bare å sikle over alle alternativene du har for å komme ned igjen!

Advarsel: det kommer til å bli mye raljering om vårt Kongsberg-nirvana.

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

Turtips: Ravnsjøen, Sarpsborg (Trøsken)

13007343_10153533626606088_919448282561409629_n
Anders glir bortover på nydelige barnålsstier ved Ravnsjøen

Masse nydelige single & doubletracks, flyt, bratte, raske ned/oppkjøringer. Rundløypa som er blåmerket er ikke cruxete, men det går stier på tvers som har masse sånt. Østsiden av vannet kan følges et stykke, men der stien deler seg anbefales ikke å sykle videre. Hold til venstre opp til Fjellveien, eller snu. Ble mye bæring langs vannet.

Krever jo transport å komme seg dit, nærmeste er vel å parkere på rasteplassen ved Sæbyvannet, og tråkke HTFU opp på åsen på en av sidene. Vi skal tilbake for å teste flere stier og finne mer gull, oppdaterer Open Street Maps etc etter hver tur.

https://www.strava.com/activities/551590673 (det som er lengst nord på kartet gjelder) Kjører du med utgangspunkt Harahjellen må du tåle noen km grus og traktorvei. Følger du sporet vi kjørte på denne turen, så er det en flott tur for de som liker generell terrengsykling uten de største tekniske utfordringene.

13000323_10153533626611088_3004137090652899850_n
Fotopause!

NB: Fjellveien fra Svinndal er ikke max om dagen, da det har blitt hogget her, og de har pukket opp grusveien etter skogsmaskinene.

Som vanlig: vis stivett! Dette er et turområde, så kjør med hodet, det er lett å få seriøst høy fart, og vær forsiktig med stiene der det er sårbare områder.

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

Debut på sykkeløya

Da har jeg gjort som voksne entusiastsyklister flest: tilbragt noen dager tråkkende rundt på Mallorca. Jeg kan begynne med konklusjonen: Ja, det er helt fantastisk!

Jeg ble invitert med som støtteapparatsmann for UCI-terrengsykkellaget Sepura XC Superior, vel vitende om at det vi skulle gjøre var å sykle med racere. Mine føtter har ikke tråkket en racer på drøyt 20 år, og selv den gangen var det bare for å prøve, men lell…med klarsignal på hjemmebane var det bare å hive seg rundt. Flyturen til hovedstaden Palma tok drøyt 3 timer fra Gardermoen. Like etter at vi bestilte ble det også åpnet rute fra Rygge, noe som korter ned den totale reisetiden med kanskje fire timer for min del. Fra Palma var det taxi ca 40 minutter til mitt hotell i Puerto de Alcúdia.

Hotellet lå i mine øyne helt perfekt til – fra balkongen så jeg rett ut på havet, kun adskilt av en strandpromenade og kanskje 100 meter hvit sandstrand. Jeg hadde en del tanker om Mallorca i utgangspunktet, og så for meg solbrente turister i stampende kø bærende på oppblåsbare krokodiller og iskrem. De andre Middelhavsøyene jeg har besøkt har også båret preg av tøffe økonomiske tider de siste årene – men øya ga umiddelbart et positivt inntrykk. Her var det rent, ryddig og pent overalt. Stereotype turister var det ikke, men desto fler syklister, løpere, triathlonister, ironmanister…

Hotellet kan jeg også anbefale på det sterkeste – her ble jeg skikkelig mottatt, velkomstdrink, beskjed om at det som befant seg i minibaren var inkludert, jeg fikk oppgradering av rommet uten å spørre siden det var litt rolig, etc. Her var det trimrom, restaurant, svømmebasseng, uteservering, spa etc etc etc, og alt var lekkert. Egen sykkelparkering i kjelleren. Sjekk ut Vanity Hotel Golf om du vurderer å dra!

Kvelden etter ankomst gikk med til restaurantbesøk – og takket være at vi var med lokalkjente ble dette en overbevisende gourmetopplevelse til helt overkommelige priser (noe som ble en trend….)

Det var organisert med sykler, så tidlig dagen derpå etter en bra frokost ruslet jeg til møtestedet med gjengen. Syklene var godkjent, og jeg hadde med egne pedaler siden jeg kun har SPD-sko til terrengsykling. På med GPS, fylling av vannflasker, og vi var igang. Første dag kjørte vi flatt, for å bli vant til sykler og veier. Temperaturen var perfekt – vindstille, og drøyt 20 grader i skyggen, og strålende sol fra skyfri himmel.

Tips: Solkrem. Jeg fikk newbie-sykkelskille både på armer og bein, og måtte sykle resten av dagene med langermet….

Veiene på Mallorca er som skapt for sykling. Lite, hvis noe, trafikk når man holdt seg unna motorveien, og det var ikke akkurat noe problem da det er mil etter mil med smale asfaltveier som bukter seg mellom appelsintrær og grønne enger. På raceren gikk det som en lek å trille avgårde i 30-40km/t – og det var ikke noe problem å kjøre mye fortere. Etterhvert begynte jeg å få litt begrep om himmelretninger og stedsnavn, så navigasjon var ikke noen stor utfordring. Det er godt med skilt, også egne for sykkelturister.

Sykkelturister var det overalt. Det gikk ikke sammenhengende mer enn 2 minutter uten å møte folk med samme agenda som min gjeng.

Den første turen ble forholdsvis rolig, men med en god del drag. Noen i gruppa var bakkemasochister, og klarte ikke å la være å gønne på så snart det var oppover. Da var det bare å henge på! Favorittstrekkene fra dag 1 var de mange partiene med småkuperte og svingete bakveier hvor du virkelig fikk flyt (ja, også på racer….) og kunne holde høy fart uten bekymringer. Etter noen timer på setet var det klart for lunsj – og vi ble guidet inn på torvet i Petra. Det minnet om et hvilket som helst Piazza, men forskjellen var at her var det kanskje et par hundre syklister som nøt en lang og solrik lunsj. Det smakte helt ok med en kald pils, og to-tre doble espresso i slikt selskap…

De første minuttene hjemover ble brukt til å fordøye måltidet, men så ble det kjør i noen lange, slakke bakker, før jeg ble invitert til å kjøre bånn gass helt hjem med en av gutta. Vi bytta på å dra, og det er relativt artig å kjøre samspilt på racer. Det er hardt å holde tempo i flere mil, men på en helt annen måte enn å kjøre skau og grus. Får jo litt mer fart på slike doninger! Det ble drøyt 10 mil første dag, noe som kjentes helt kurant for min del, selv om jeg aldri har sykla så langt noen gang. Bortsett fra at jeg var passe hummer på armene.

På dag 2 skulle det etter tradisjonen kjøres en intern konkurranse opp en skikkelig bakke. Det ble gjort heftige forsøk på utpsyking i forkant (ukesvis i forkant….), og vi kjørte en runde på en 4-5 mil før vi befant oss i en liten, men kjent “by” – Calmari. På vei mot fjellene og ut av byen begynner klatringen mot “Tankstelle” – Coll de se Batalla.

Bakken er merket som en konkurransestrekke, og er svært populær. Den kan best beskrives som noe jeg er vant til å se fra Rallye Monte Carlo. Snaut 8 km oppover, ca 500 høydemeter, et snitt på 5% stigning, serpentinsvinger og etterhvert hundrevis av meter med mulighet for verdensrekord i tryning i fritt fall på høyre side. Utsikten var så heftig at man kunne glemme alt annet…

Med denne dagen var en av gutta fra Team Sepura, noe til målestokk for oss andre! Starten gikk pyntelig for seg, og jeg bestemte meg for å kjøre etter puls. Det var ikke noe stort problem å komme opp i 90% av max, og der holdt jeg den. Sepura-haren holdt jeg i syne i 10 minutter, men det var også alt klarte å følge min egen plan….utrolig nok får man en viss flyt. Jeg brukte stort sett to gir – gikk ned ett knepp i hver hårnål og aksellererte litt ut før jeg la på ett gir igjen. Litt etter halvvegs får man et pustehull da bakken flater ut noen hundre meter, og en helt fantastisk utsikt åpenbarer seg for første gang. Jeg gasset det jeg turte, men når jeg så noen og førti km/t på speedoen og samtidig fant at det kun var en halv meter mur mellom meg og en skikkelig flytur spratt pulsen opp litt ekstra. Snart ble det mer serpentin og klatring, før målgang på toppen ved en Café og bensinstasjon. Det gikk mye bedre enn fryktet – på den “riktige siden” av 25 minutter  – jeg ble slått av haren med et par minutter, men beseiret resten av gjengen med svett stil. Så det bor kanskje litt konkurranseinstinkt i skrotten allikevel?

Jeg fikk en åpenbaring på toppen, og forsto endelig hva som driver landeveissyklistene. Både de som fløy forbi meg opp bakken, de som var gale nok til å trille ned i 200, og de jeg passerte mens de hadde lungene utlagt på styret.

Etter å ha heiet de andre inn ble det påfyll av væske og næring på Cafeen før vi satte nedover fjellet på den andre siden. Og det var nesten enda heftigere – kilometer etter kilometer med nedoverbakke, mer ta-pusten-fra-en utsikt, og….ekstrem fart. Jeg skimtet 80 på GPS’en før jeg fikk fornuften tilbake og roet ned betraktelig. Bremsene på en racer er søppel i forhold til de store skivene jeg er vant til på stisykkelen, og om man hadde asfaltangst gjaldt det å bremse mens sykkelen pekte rett frem. Forbremsen vibrerte ekstremt, så jeg brukte opp bakbremsen først. Vel nede var det tempodrag på slettene hjemover.

Siste dag var vi kun tre med brukbare bein igjen, og etter espressotanking etter 3-4 mil var vi to. Nok en gang dro vi opp og ned over fjellene, og slåss med motvind over slettene ut til kysten.

3 dager, og 30 mil, 1000 smil, og jeg var superklar for å reise igjen UMIDDELBART. Alt var så bra som det kunne ha blitt – vær, mat, det sosiale, hotell…og fortsatt har jeg mye ugjort på Mallorca – fjell og byer som skal forseres/besøkes, øl som skal drikkes, restauranter som skal besøkes….

Takk til alle jeg reiste med for en absolutt prima opplevelse på alle måter!

Neste gang reiser jeg nok med terrengsykkelen i bagasjen. Ryktene sier at det finnes masse bra stier i fjellene – har du noen tips tar jeg gjerne imot!

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

Blåløypa Kurland – Holen – Bakkeli: en super stitur

Skal du ut på luftetur i Sarpsborg? Da kan denne sløyfa anbefales!
Dette har vært min favoritt på mang en søndags morgen – året rundt egentlig. Spesielt for å kurere eventuell hodepine fra sene lørdagskvelder. Du beveger deg gjennom vakker natur, stort sett alene. Er dagen ekstra fjong, som i dag, kan du møte andre turgåere. Er dagen litt mindre solrik er det gjerne elg og rådyr som okkuperer området.

Klemt mellom Tunevannet og Maugestensveien finner du det de fleste lokale kjenner som Sarpsborgmarka. Mot Kurland går en ca 5 km lysløype som er veldig populær. Er du ute etter litt mer fred og utfordringer anbefales blåløypa. I morges hadde jeg selskap av løpekollegaer Renate og Fredrik. Vi skulle ut på en rolig tur og bare nyte denne kanonflotte dagen. Det var et par minusgrader, sol på himmelen og frost på bakken. Helt perfekt!

Turen begynner ved p-plassen for lysløypa. I stedet for å velge den brede sti, plukk en av de mindre. Fiskedammene krysses på brua (pass på, den kan være skummelt glatt), og så følger du stien langs med vannet. Deretter er det bare å følge de blå merkene på trærne videre. Det går oppover, og snart krysses den korte sløyfa i lysløypa.

Videre oppover, over appelsintoppen (fjell), og etter et par km er du ved det øverste punktet på lysløypa. Her er det en liten rasteplass, og et kart du kan myse på om du allerede har gått deg vill. Du fortsetter rett frem på stien, og litt senere holder du til høyre når stien deler seg. Derfra er det ikke mange alternativer – det er bare å følge stien, og nyte freden. Løypa går gjennom myr, over fjell, og er småkupert hele veien. På det høyeste punktet er utsikten helt nydelig (bortsett fra de hersens høyspentkablene…) og du kan se Varteig i det fjerne. Derfra er det ned i en veldig Harry Pottersk skog til du kommer til krysset før Holen. Her er et nytt skilt, og da løper du parallelt tilbake i samme retning. Følg stien til du kommer til jordene – og her må du dessverre løpe over jordet (om det ikke er sådd, naturligvis). Hold til venstre, og i enden av jordet fortsetter stien.

Snart går den over på traktorvei. Følg på, og du får Tunevannet på høyre side. Stien fortsetter gjennom skogen rett frem, og du kommer ut på Bakkeli. 50 meter lengre ned kan du ta til venstre gjennom skogen og opp til lysløypa like ved Sol-hytta.

Om du skal gå eller løpe – ha på deg sko som tåler gjørme og vann. Det er et par myrhøl og bekker du må over, og på en løpetur blir du bløt om bakken ikke er gjennomfrosset. Det går også utmerket an å sykle denne sløyfa, selv om du må av på noen litt for utfordrende crux. Men kjør for all del med grove dekk og en sykkel som er god i skauen! Turen egner seg veldig godt til å spasere, men er såpass teknisk at du bør være klar for litt manøvrering, og være vant til å ferdes i marka. Ta gjerne med hunden!

Selve sløyfa er ikke mer enn ca 7.5 km, men det er ikke en rask sløyfe. Her er kart!

 

 

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

November = sykkelsesong?

Tredemølle, spinning, treningssenter. Regn, kaldt, vindt, mørkt – det er årets kjipe periode for oss som liker å være ute i friluft. Før hentinga i barnehagen er fullført er det så mørkt at lys og reflekser er påkrevd allerede.
Heldigvis får man noen lyspunkter (bokstavelig talt) når helgen kommer, og ikke minst hvis man har barnevakt.

Fysisk aktivitet er noe vi alle er avhengige av – noen mer enn andre. Jeg har innsett at jeg selv er en junkie, og i disse mørketider får en sjelden vitamininnsprøytning desto større effekt. Min absolutte favoritt-treningtur – om det er på sykkel eller med joggesko – er turene med kona, hvor fokus er på å ha en fin tur sammen, og pulsklokke og strava-segmenter ligger nederst i lomma.

På lørdag fikk vi muligheten, og for de som ikke har prøvd – dette er verd å kjenne på. Ungene vekker oss tidlig alle fridager (ihht barns etiske retningslinjer), etter hyggelig frokost gjør mor og far et panisk skippertak for å få huset på rett kjøl etter ukas heseblesende tempo.
Dette pågår noen timer, og – endelig – banker det på døra med en mormor som vil ha litt tid med barnebarna. Jeg vet ikke hvem som jubler mest – ungene eller oss.

Rett i sykkeltøyet, desperat etter å utnytte det lille vi har av dagslys. og ut og avgårde. Ingen planer – vi skal bare ut å sykle. Turen ble perfekt!

Riktignok var det litt mer som sto på spill. Kona hadde et fall i årets utgave av Hennesrittet hvor hun skadet kneet. Det oppsto komplikasjoner, og dermed har det vært medisiner og behandling i 4 måneder, noe som nesten har drevet henne til vanvidd. Men nå skjer det ting, kneet er samarbeidsvillig, og dermed det ble den første skikkelige sykkelturen siden før sommeren. Hva gjør man så? Jo, frykten tas ved hornene. Therese ville rett til partiet hvor hun falt, og kjøre det på nytt. De første 50 metrene inn i terrengpartiet gikk keitete og usikkert, men etter litt prating og analyse forsvant hun avgårde så gjørma skvatt til alle kanter, og det så ikke ut som om hun hadde gjort annet enn å sykle i skogen de siste månedene…

En flott tur! Sarpsborg og Skjebergmarka rocker fortsatt – måtte det bli flere solfylte helgedager med barnevakt denne vinteren!

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest