Care for a spot of jogging?

Hyde Park er ofte vakker!
Hyde Park er ofte vakker!

Det er tradisjon med bakfullsjogg med kollega Tønnes når vi er på tur. Denne gangen var vi innlosjert midt i snobbedelen i London, og da Tønnes insisterte på å ha med joggesko kunne jeg ikke akkurat sno meg unna. Tønnes var så ivrig at han foretok mesteparten av reisen med Garmin på armen.

Vi hadde med eget lavtflygende fotohelikopter.
Vi hadde med eget lavtflygende fotohelikopter.

Vi sto opp i halvvegs respektabel tid, dytta innpå en svær English Breakfast, og noen minutter senere sto vi på utsiden av hotellet til resten av reisefølgets tydelige begeistring. First we take Hyde Park, then we take Oxford Street.

Etter å ha løpt slalåm mellom Rolls Royce, Bentley, Ferrari, maskingeværbærende vakter, fem millioner turister samt manøvrert utenom de utallige rehabiliteringsforsøkene langs det allerede smale fortauet kunne vi skimte trær og grønske mellom all murstein. Det ble et øyeblikk med dødsfare (i motsetning til her hjemme er det ikke livsfarlige ting å bedrive i England, men dødsfarlige…) klarte vi å krysse noen sterkt trafikerte veier og befant oss i Hyde Park. Umiddelbart skimtet vi andre atleter som var på joggetur, men neppe noen som var a) bakfulle b) trøtte og c) fulle av egg stekt i oljebad med tilhørende garnityr.

Været var veldig Britisk – en 15-16 grader, overskyet med noen få regndråper, og litt vind. Men greit nok til shorts. Planen var å navigere rundt hele parken. Det var en del vakkert å se på av bygninger, men relativt blekt i forhold til Central Park. God plass var det, ikke noen trengsel så tidlig på morgenen. Brede veier/stier, sogar en egen trasé for hester. Ekorn og diverse fuglearter lot seg ikke skremme en millimeter av joggende nordmenn.

Masse plass til å jogge! Og mange andre som hadde skjønt det også!
Masse plass til å jogge! Og mange andre som hadde skjønt det også!

Allmentilstanden ble raskt bedre og det ble tur rundt parken i hyggetempo. Det var dog akkurat litt for kort da vi fikk en fiks idé om at det minimum måtte være en 10K, så ved å gjøre noen kreative sikksakkmanøvre klarte vi å få snaut 11km.

Etter dusjen var det ut å traske gatelangs. Vi var 100% enige om at det ville vært mye mindre fysisk slitsomt å løpe sammenhengende i parken i 6 timer fremfor å bevege seg en time eller to på Oxford Street, men muligheten for pauser med god drikke var ihvertfall tilstede.

Ta gjerne med joggeskoene til London!

 

Rød tråd gjennom Hyde Park. Fin tur!
Rød tråd gjennom Hyde Park. Fin tur!

Trene på det man skal bli god på? Javel…men..

Dette året krympet jeg løpetreningen dramatisk i Mars, samtidig med at jeg begynte å konse på sykkel. Målet var å se om jeg kunne komme i bedre sykkelform – og da hvor mye i forhold til tidligere år ved å trene på det jeg skulle bli god på.

Allerede i Januar begynte jeg med spinning 3-4 ganger i uka pluss styrketrening, deretter ble det en god del utesykling i øspøs møkkavær før det begynte å bli vår. Løpinga ble mer eller mindre lagt på hylla, og de turene som ble igjen var ganske korte, og ofte som transportetapper til Sats.
Så snart utesyklinga var overlevbar meldte jeg meg også inn i den lokale sykkelklubben, pluss at jeg kjøpte ny og på mange måter bedre sykkel, og trente Onsdager med utegruppa til Sats.

På semi-dugnad med sykkelklubben i Kalnesskogen. Her er en ny bakke/et crux oppdaget, og skal preppes for bruk.
På semi-dugnad med sykkelklubben i Kalnesskogen. Her er en ny bakke/et crux oppdaget, og skal preppes for bruk.

Det var et mega-sjokk å komme fra spinning til utesykkel. Jeg trodde jeg hadde ok sykkelkondis, men der tok jeg  grundig feil! I løpet av noen uker begynte det heldigvis å skje ting. Treninga med klubben er seriøs, det har blitt mye tunga på tørk, intervaller, bakker, lange drag og überslitsom rundbanekjøring i skogen.  Det ble synlige endringer på skrotten, fra å ha den typiske maratonholdninga til å få ihvertfall noe mer kjøtt på beina.
I Mai overlevde jeg to runder i Terrengsykkelrittet. Deretter var det Nordsjørittet som gikk mye bedre. Gjennom sommerferien fortsatte det med sykkeltrening; klubb, langkjøringer, og kreative soloturer, timesintervaller mellom hytte og verandaprosjekt hjemme, og i August kom Grenserittet.

Her kommer Crux’et: sist jeg kjørte Grenserittet, i 2011, hadde jeg knapt 45 mil på sykkelsetet, null spinning, og sykkeltreningen hadde stort sett bestått i å pendle til hytta, samt noe lek langs grusveier. Den gangen gikk det usannsynlig bra frem til jeg hadde tråkka i 1,5 time (de fleste turene det året var på ca 1 time bånn gass), så begynte krampa å melde seg. Den slo ut for fullt den siste mila, og jeg tapte et par minutter på å gå litt og strekke ut. Jeg kom veldig sliten i mål på 3:26.

I år var historien en annen, men jeg må innrømme at jeg hadde litt forventninger til meg selv – jeg hadde jo tross alt trent sykkel målrettet. Rittet forløp udramatisk, null kramper etc, og kom i mål i bra form på 3:11. Altså 15 minutter kjappere. Var det alt? i 2011 hadde jeg trent omtrent 15% så mye sykkel som jeg gjorde i år, men desto mer løping. I tillegg var årets ritt bra – været var glimrende.
Sist gang var det vått i løypa, og sugende underlag. Så forskjellen var nok reelt ca 10 minutter.

Spørsmålet mitt er da om jeg kanskje droppet for mye løping, at jeg burde ha mikset inn flere turer? Jeg kjenner jo nå som jeg er igang med løpinga igjen at jeg har et stykke å springe før jeg er på mitt “gamle” nivå. Sist uke kjentes kroppen bra, litt høy puls, men skitt au – og jeg koste meg gjennom 15km på asfalt i ok tempo (dvs, kroppen min husket std løpetempo og ignorerte glatt hva bein, hjerte og lunger hadde å si om den saken...)

De neste 3 dagene kjentes det som om lårene mine var rullet inn i spikermatter. Det hadde kanskje vært smart å begynne litt varsomt?

Jeg må derfor i tenkeboksen foran neste sykkelsesong. Sykle enda mer? Sykle like mye men løpe mer i tillegg? Brick-pass? Styrketrening? Jaggu ikke lett når man skal gjete midtlivskrisa!

Allikevel sitter jeg nå og vurderer en invitasjon til en 30k-tur på søndag. Med kanskje like mange km i beina den siste måneden…

Når løpeformen forsvinner

…og så er det ofte langt hjem ved havari…

Det har blitt lite løping siden i våres pga at jeg har kost meg på sykkel. Men de siste ukene har det blitt noen turer, og selvfølgelig forventet jeg at det å løpe skulle være like lett som vanlig.

Det var feeeeeil.

Sykkelkondis og styrke har blitt fantastisk mye bedre enn det var i våres. Til å begynne med var det grusomt, selv etter maaaaange spinningtimer. Men så løsnet det gradvis, spesielt etter at jeg fikk tid til noen rolige langturer.
Stikkord: rolige langturer.

Løpeturene har fortonet seg slik:
Beina husker normalfart. Resten av kroppen skjønner ikke noe av det, og pumpa slår minst 10 slag i minuttet mer enn den pleide å gjøre ved tilsvarende anstrengelse.
Det samme er det med skallen: den er vant til å få små hvilepauser innimellom: trille i bakker, lettere gir, sette ned farta litt…mens løping ikke gir mulighet for noe hvile. Skallen har ment at jeg bør stoppe og ta en pause.

Heldigvis så vet jeg at det ikke er så ille som skallen skal ha det til. Kroppen er tross alt ikke i så dårlig form, men hodet er ikke vant til å løpe slik jeg pleide. I tillegg får jeg treningsverk i beina, og den gamle kneskaden murrer. Men  bare i løpet av et par-tre skallepass er ting på plass igjen. Beina våkner og skjønner at nå skal de dundre i bakken over lengre tid, og det må de bare finne seg i.

Jeg løp noen kjente runder, og det er ikke så galt. Farta er der, men jeg må få noen rolige langturer for å få utholdenheten tilbake. Akkurat som på sykkelen.

Hva annet kan sies om sykkel vs løping? Det er egentlig mange likheter. Langturer, intervaller, gadgets, sosialpass, asfalt, sti, frihet. De største forskjellene er tiden det tar å gjøre seg selv og sykkel klar, samt at én time ikke er nok for at det skal kjennes som en skikkelig økt for meg. Så er det prisen….selv med ny sykkel i våres, har jeg herjet og trynet så mye at det har kostet nesten like mye i rep og oppgraderinger som sykkelen kostet innledningsvis…men nå er det nok! Det er jeg nesten helt sikker på!

….og så savner jeg musikk på øret! Jeg føler at det er helt ok å løpe med musikk, men sykler du med ørepropper er du etter min mening en komplett, suicidal dust.

Har brukt Saucony Mirage 2 de siste løpeturene, alt positivt inntil videre. Kommer en review når de har fått flere mil på sålen.

Om pronasjon

Artig! Fysioterapeuten.no, Kondis og flere viser nå til forskning rundt pronasjon, og tilpassede sko for nye løpere. Resultatene fra dette viser at det ikke spiller noen trille om man velger nøytral eller stabil sko.

Jeg er egentlig ikke så overrasket da jeg delte mine egne opplevelser og erfaringer for noen år siden. Jeg løp mitt første marathon, og flere år med sko med støtte da jeg trodde at jeg overpronerte. Flere tester i løpebutikker kunne ikke gi meg 100% svar. Hypotesen ble hos de fleste at jeg suppinerte innledningsvis for så å etterhvert bli en overpronator når jeg ble sliten. Så etter noen år ga jeg beng, og har løpt i nøytrale sko siden. Ingen skader eller problemer.

Tja. Er ikke dette litt i samme gata som forfot og hæl? Man løper forskjellig avhengig av fart, underlag, dagsform, og ikke minst sko. Tar jeg på meg Converse All Stars og springer nedover asfalten garanterer jeg at det ikke blir mye kræsjlanding på hælen…

Noen har naturligvis en uheldig fotstilling, men det kan man nesten se med det blotte øyet. Løper man noen mil i samme par sko ser man det også lett ved at skoen slites skikkelig skjevt.

Konklusjon: kjøp noen joggesko du syntes kjennes gode ut og kom deg ut og løp. Så kan du bli nerd etterhvert :)

Eller banner jeg i kjerka nå?

Skal bli artig å se industriens reaksjoner – om det kommer noen – på dette!

Glommaløpet, folkens!

Omtrent halvveis mot Fredrikstad – bilde fra November 2012. Typisk Glommastien!

Ivrige lesere vet at jeg har skrytt høyt og lavt av Glommastien – en vakker tur mellom Sarpsborg og Fredrikstad, på begge sider av Glomma. Turen er svært populær til både trening og rekreasjon, og er du ute her en fin dag er det nok mest sannsynlig at du møter familier på sykkel- eller gåtur, eller benket rundt grillen på en av de mange rasteplassene.

Det begynte med sykkelen, og da som en drøyt 30km runde. Straks jeg lastet opp første tur på Strava, fant jeg ut at jeg ikke akkurat var alene om å sykle der. Det var segmenter i fleng, og lange resultatlister. Etter å ha syklet den ørten ganger i all slags vær og føreforhold, tok jeg også motet til meg å løpe den. Løypa er ikke bare vakker – den er lettløpt, og stort sett veldig snill mot beina. Noen kneiker er det, og litt asfalt må forseres, men for det meste kan du nyte mykt underlag og flatt terreng.
Ganske kjapt begynte jeg å leke med tanken på at her burde det ha vært et sykkelritt – eller et Marathon basert på traseen.
Som den pysa jeg er, ble det med tankene, inntil Martin “Spurkompaniet på Kråkerøy” plutselig kunne melde at han hadde fått igang et løp!

Det kommer sent men godt, og dessverre på helt feil dato for min del, da jeg den helgen hvert år ratter en gammel racerbil i Velodromloppet. Uansett var jeg ikke vond å be når Martin trengte litt hjelp til hjemmeside og designjobbing.

Det blir ikke noe Marathon, (heldigvis!?), men du kan enten løpe fra Sarpsborg til Fredrikstad alene – 10 miles, eller 16km på Europeisk, eller samle et stafettlag og stykke det opp i alt fra noen hundre meter til 3km.

glommaløpet-banner-240
Olav vs Fredrik!

Nevnte jeg at løypa er lekker?
Starten vil gå på Sarpsborg torg, og derfra gjennom sentrums grønne lunge – Kulås-parken, ned Kulåsstien, og videre under E6 (men fortsatt mange meter over Glomma!). Her gjelder det å legge igjen høydeskrekken hjemme, evt ta på skyggelapper. Fredrik og jeg fikk med en venn over her, og hun er ikke begeistret for høyder (mildt sagt), men det gikk kjempefint. Hennesrittet avslutter på samme etappe, og da på sykkel, så så skummelt er det ikke! Hvis du ikke blir stresset av høyden har du en fantastisk utsikt utover elven herfra.

Når det er sagt, etter at du har forsert Sandesund bro, og fortsatt slakt oppover et par hundre meter til er det værste av stigning allerede unnagjort. Du fortsetter inn Amerikagata, og nå er det sti på Østsiden av elva. Nedover, langs elva et lite stykke, så oppover i skogen og gjennom Roald Amundsens minne. Deretter koselig grusvei et lite stykke før du kommer inn på det eneste litt kjedelige partiet (les: fartsetappen) på gangvei og asfalt drøyt 1,5km. Her kan det blåse litt, men om været står bi får du medvind. Før du aner det svinger du inn i skogen igjen, gjennom piktoreske og lett kuperte stier og ned til elven igjen.
Du løper gjennom kulturminnner, båtplasser, småsnobbete brygger, og på fantastisk flytsti (om utrykket kan brukes for løping?) der løypa snirkler seg langs elvebredden. Her er det så vakkert at tiden flyr, og plutselig kan du se Fredrikstadbrua i det fjerne. Da er det bare å dra på de siste km før du løper under broen og havner i Gamlebyen, som er en kjempeopplevelse i seg selv. Her kan du etter løpet sløve med en kald utepils/varm latte/nybakt Wienerbrød/pizza eller en fantastisk 3-retters middag. Eller slå deg ned under trærne på Vollane med familien, kanoner og en piknik-kurv.

Det finnes vel ikke en bedre måte å tilbringe en lørdag formiddag?

Klikk deg inn på www.glommalopet.no – du finner en stor, grønn påmeldingsknapp til høyre. Bli med, nå har vi muligheten til å skape en tradisjon!