Glommaløpet 2016

IMG_0065Så ble det mitt livs tredje løpeløp! Ivrige kolleger kom opp med ideen å delta på Glommaløpet. Dette skjedde midtvinters, og jeg var naturlig nok med på det. Det resulterte i fellesløping/jogging diverse torsdager på diverse underlag i Sarpsborg. Fra en rolig start på flat asfalt beveget vi oss over på grus og sti, og tok med oss bakker og spennende annet sprell.

Vi var en ganske blandet gjeng. Noen er mer eller mindre aktive løpere, tidligere idrettsutøvere, eller driver med en eller annen sport. Eldstemenn og damer er passert 50 (hemmelig), yngste er fortsatt lavt på 20-tallet. Teamet besto av hele 10 entusiaster – hvorav 4 jenter. Et par andre kom og forsvant av forskjellige grunner. Ikke dårlig når bedriften teller 25 ansatte.

Gjengen var påmeldt det skikkelige Glommaløpet. Ikke noen pysete stafett, men 10 Miles – drøyt 16km. Bortsett fra de første 3-4km er løypa ganske så flat, og går for det meste på grussti fra Sarpsborg sentrum langs Glommastien til Gamlebyen i Fredrikstad. En tur jeg er godt kjent med fra sykkelsetet. For noen år siden var jeg i såpass form at jeg løp hele stien rundt (over 3 mil) sammen med et par kompiser. Der var jeg ikke nå, med hele 11 joggeturer i bagasjen for 2016, og ikke noe særlig mer i 2015. Siden 2012 har alt av fysisk fostring skjedd i skogen, på stisykkel.

Lørdag trippet vi på startstreken hele gjengen sammen med over 1200 andre, antrukket uniform (t-skjorter med logo). Jeg gledet meg, selv om grunnlaget var passe tynt. Fellesturene hadde gått fint, men i et relativt rolig tempo, bortsett fra spontane langdrag på slutten. Da merket jeg kjapt at så snart farten gikk under 5 blank, så var pulsen i taket og beina ga ikke så mye fremdrift. Nå skulle det gasses i 16km kontinuerlig…

Vi sto i samlet gjeng ganske langt bak, så når starten gikk ble det kø. Vår hare, Lars – i knallform og tidligere Hockeyproff, taklet seg gjennom massene elegant. Mistet han av syne etter 100 meter. De første 2-3 km var preget av mye folk, og i likhet med sykkelritt var det mange som hadde litt høye tanker om sitt eget grunnlag. Det var spurt i 2 km fra først i feltet, fulgt av bråstopp og brekningsøvelser…

Med mål i sikte, og svett caps i aerodynamisk stilling.
Med mål i sikte, og svett caps i aerodynamisk stilling.

Været var det ikke mye å utsette på. Ca 15 grader, og solgløtt. Men som vanlig fikk vi motvind i retning Den Andre Byen. Jeg løp rulle med et par karer langs det mest utsatte partiet, og snart befant jeg meg i en gruppe på 7-8 stykker hvor vi vekslet litt på posisjonene mellom oss avhengig av om det var opp, ned eller bort. Farta var ganske jevn. Jeg ignorerte tempo på min Garmin, men gløttet på pulsen. Det var litt skremmende, da jeg aldri så mindre enn 87% av maks. Som regel 90-91, selv om det ikke kjentes så galt. Lurer på om løpepulsen kanskje er litt høyere enn det jeg har satt som mine soner.

Den første drikkestasjonen ble ignorert, men på den andre gikk jeg noen meter for å få svelget et glass vann. Det gikk mye bedre enn å prøve å holde farta. Det ble varmt – jeg har mistet litt skills når det gjelder antrekk, og hadde dratt på for mye klær. Tempoet stagnerte fra å ligge på drøyt 4:30 på de første km, deretter vaket det lenge rundt fem blank før det begynte å gå langsommere. Men ikke så veldig mye, så jeg var ved godt mot. Pusten var ok, holdet jeg kjente innledningsvis fikk jeg pustet vekk, og behovet for å ta en visitt bak et tre forsvant etter 5 km.

Mila ble rundet på rett under 50 min, til min store overraskelse. Da oppdaget jeg at jeg ville komme i mål godt under 1:30, kanskje jeg skulle klare å knekke 1:20?

Det tok ikke mange minuttene før den planen ble droppet. På ca 11km begynte utsiden av venstre lår å gjøre vondt – den gamle løpeskaden var jammen der fortsatt, kanskje ikke så rart med lite opptrening, tempotrening, og 5 år gamle sko som var slitt gjennom sålen.

Resten av løpet ble som normalt et rent skallepass – bare fortsette og ignorere vondter, og prøve å holde tempoet. Den 13’ende kilometeren ble skikkelig seig, og gikk på 5:32. Men så fikk jeg litt mer snert igjen, og kom tilbake i flyten helt til vi var inne på den siste kilometeren. I tåka husket jeg ikke hvor langt løpet var. 10 miles? Seksten komma…hæ? Vi løp en sløyfe ute på vollane, og jeg mistet litt oversikt over hvor jeg var, og hvor langt det var igjen.

Strava mente dette var episk. Jada, det var griseslitsomt, men ikke sååå vanvittig.
Strava mente dette var episk. Jada, det var griseslitsomt, men ikke sååå vanvittig.

Plutselig var jeg gjennom porten til Gamlebyen, på brostein, heiagjeng, og mål i sikte et par hundre meter unna. Litt posering for kamera, og jeg rullet videre mot mål. Da det gjensto ca 150m kom gjengen jeg hadde løpt med forbi i full spurt. Jeg holdt igjen til det gjensto kanskje 50, og ga bånn gass. Til min overraskelse var det bra fart i de døde beina, og jeg parkerte glatt hele gjengen igjen. Tiden ble 1.22, som jeg er overfornøyd med, alt tatt i betraktning. Snittfart 5:09. Det var faktisk litt artig å løpe igjen…

Vel i mål ble det gjenforening med haren, hærskaren med fans og støtteapparat, saft, nøttemix og banan. En alt for kort tuslerunde for å få roet ned, så var det å heie resten av gjengen i mål. Alle klarte det godt under 2 timer, det står det respekt av! Litt Prosecco og pils på gresset, før vi subbet til Kongstenhallen for dusjing. Jeg forventet kø, men det var helt tomt overalt, så null problem. Et særdeles smooth arrangement fra A til Å, anbefales!
Etterpå samlet vi oss på restaurant, og dyttet innpå med næringsrik drikke og spise. Fokus på vitamin B.

Søndag var beina vrak. Det å sette seg på dass f.eks, gikk ikke uten å falle baklengs. Lårene ville ikke holde oppe kroppen om vinkelen oversteg 2 grader. Heldigvis skulle jeg ut og stå vakt under Tour of Norway, så det ble en 6km rusletur i snegletempo etterfulgt av varmt bad. På mandag kveld var det sykkeltrening med klubben, og selv om beina var langt fra spretne, gikk det helt ok.

Til lørdag er det ett av årets høydepunkt: Terrengsykkelrittet. Mer om det senere…

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

Kongsberg – sykkelparadis

I fjor høst dro kona meg med på besøk til et vennepar av oss som hadde hytte i Funkelia, i foten av alpinbakkene i Kongsberg. Vi tok med syklene, da hun skrøt hemningsløst av stiene der hun hadde testet helgen før. Jeg burde jo vite at hun kjenner meg såpass….

Én kort tur opp i fjellet, og jeg var hekta. Etter å ha snudd på krona mange ganger, og tatt avgjørlser om hva annet som kunne og måtte ofres for å få det til, hoppet vi i det, og kjøpte oss en liten hytte. Det er nå det gjelder – mens ungene er små, vi er små i hodet etc.

I løpet av noen måneder reiste kåken seg, og vi flyttet inn like før påske. Det ble både langrenn, snowboard, aking og slalom (og selvfølgelig vintersykling) før vårsnøen forsvant, og paradis dukket opp i all sin prakt.

Her noen glimt fra de siste helgenes sykkeleventyr:

De siste helgene har vært magiske. Fra å sykle oppover i retning Knutehytta, og bli stoppet forsinket av dyp snø den ene helgen, til å bli solbrent i kort-kort på tørre stier samme sted en uke senere.

Vi har bare skrapt i overflaten hva gjelder terrenget i Kongsberg, og det er pur lykke for vår del.
Hytta ligger ca 270m over havet, så skal man til byen og kjøpe øl melk, er det en god bakkeøkt opp igjen om man ikke tar bilen, da sentrum ikke ligger mer enn en drøy kilometer unna. Samtidig er det en mange dusinvis av fete nedkjøringer på sti, så det frister å ta sykkelen.

Det er bratt i Kongsberg for en som kommer fra Østfold. Skikkelig. Uansett hvor vi vil, må man oppover – i forskjellige vanskelighetsgrader. Foreløpig er den eneste utfordringen med det at ungene krever litt mer overtalelse før en sykkeltur. Med så få timer i terrenget, har jeg funnet nok nye stier til å sykle med svetten sprutende og brede flir i dagesvis. Fra korte, småkuperte flytstier, til håndbyggede terrengsykkelstier bratt nedover. Hopp, klopper, broer. Vann, demninger, gruver overalt.
I tillegg finnes det grusveier som kobler herlighetene sammen, brede stier, smale stier, skiløyper osv – alt basert på gruvevirksomheten i hine dager.

Et fenomen vi heller ikke er vant til fra Østfold-skogene, er at her i fjellene deler man på godene. Alle er blide, stopper og slår av en prat. Tar du en tur er du garantert å treffe på blide turgåere, andre stisyklister, folk på løpetur og generelt glede over å være ute i de fantastiske omgivelsene.

Nada sure miner. Siste tur jeg hadde hjemme før vi reiste opp i helgen, fikk vi høre “vi liker ikke at dere sykler på stien vår, vet du” fra en random turgåer med en enorm hund, som hadde kjørt en mil med sin SUV for å lufte seg.
Stien vår, rett og slett. Hun og bikkja.

Etterhvert blir det utforsking av åsene på andre siden av byen, men det haster ikke. Det tar nok noen år før jeg har prøvd alle stiene rundt hytta.

Kommer du deg opp i høyden, er det bare å sikle over alle alternativene du har for å komme ned igjen!

Advarsel: det kommer til å bli mye raljering om vårt Kongsberg-nirvana.

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

Oppstandelse, igjen!

Advarsel: jeg tror jeg mener at jeg har lyst til å prøve å blogge litt igjen. Kanskje sikkert. For deg som har ramlet inn her, så handler denne bloggen ikke så mye om å springe lenger, da løping er degradert til sekundæraktivitet. I det jeg skrev det, kom jeg til å tenke på at jeg løp jogget en mil i går, sammen med kollegaer, og det er fordi vi skal gjennomføre Glommaløpet 10 Miles 21. Mai. Så noe løping er det jo.

Men: det jeg driver med er sykling. Spesifikt terrengsykling. Enda mer spesifikt, så er jeg veldig glad i å sykle skikkelig sti. Denne stisyklingen foregår på diverse sykler, og i områdene nær Sarpsborg, samt i Kongsberg hvor vi nettopp har anskaffet hytt. Så…får vi se hvor dette leder!

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

Bloggvegring? Muligens…

Treningsfri kveld og alenepappa. Sitter og trøkker foran en skjerm med ungene i seng og mor på jobb-happennings, og fikk litt dårleg samvete for denne bloggen. Jeg må ærlig innrømme at det sitter litt langt inne om dagen å blogge, men satser på at det er en midlertidig formsvikt. Kanskje det endelig er 40-årskrisa som slår inn? Kanskje det er en motreaksjon mot at absolutt alt dokumenteres på nett?

Problemet er nemlig ikke at det ikke er noe å skrive om. Det sykles, løpes og trimmes som aldri før, og jeg har det megafedt. Jeg er fortsatt prylbøg, og har alt for mye treningsdingser.

I vill panikk/ved et plutselig innfall ble det nemlig kjøpt inn en sykkelrulle til å ha i kåken. Det var kanskje et resultat av den overkjipe vinteren, men det fungerer fint. Veldig greit å ta seg en sykkeltur innendørs uten å slepe seg avgårde med bil etc, for ikke å nevne at man slipper å høre på noen andres musikk. Dermed har vi en ny ting å drive med mens vi koper serie på Netflix.

Første pri, og største glede er fortsatt stisyklingen. Ikke pysete grusveier, men vi sykler i terreng så brokete at det er lettere – og raskere – å komme seg igjennom med joggesko eller stylter. Men opp skal vi! Med flere tusen lumen på styre og hjelm, brede knastedekk med pigger, kne- og albuebeskyttere, støtdempere og baggy shorts. Samt ryggsekk med bamsemums.
Ikke for å skryte (jo kanskje…), men det begynner å utvikle seg noen skillz. Jeg tryner ikke annenhver hindring lenger, og er absolutt ikke sinken, eller bakerst. Noen ganger går det til og med så det griner, og i tradisjonell stisykkelkultur får man da ofte etterslengt skjellsord som O2-snapper, Grusbanker o.l. Humoren i miljøet er upåklagelig, det er rett og slett fantastisk sosiale mennesker som driver stisykling. Jeg har fått flere titalls nye bekjentskaper fra Østfolds rike, ja selv utover fylkets grenser. For det er slett ikke å kimse av å slenge sykkelen på bilen og kjøre en time for å møte andre syklister i skogen. Avtaler gjøres på Facebook, og det er alltid noen med. Som regel må man svette seg igjennom valgene hvor og med hvem man skal sykle.

Trening? Jeg løper hver uke, men ikke like fokusert. Helst sosiale turer, eller kortere jag med intervaller for å få blåst hjertekamrene rene, få litt gørr ut av arteriene og vind i…det som er igjen av håret.

Intervaller blir det uansett nok av på sykkelturene. Her forleden var vi ute i skogen i 2.5 timer, med effektiv sykkeltid på litt over 1.5 time. Vi beveget oss drøyt en mil (!). Innimellom stoppet vi og skravla, lappet en slange eller fikset et kjede, eller lappet sammen en skulder. Så var det atter fullt kjør. Resultatet var nesten én time på over 90% av makspuls. Nich Slecht! På spinning eller rulle må jeg jobbe som en idiot for å komme over 90%, ja selv når jeg løper må jeg ha motbakke, og nesten alltid er det beina som stopper – ikke kondisen. På stisykkelen får jeg 90% to minutter unna døra.

Prøv å sykle opp trappa til inngangsdøra deres, så skjønner dere hva jeg mener!

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest

Blåløypa Kurland – Holen – Bakkeli: en super stitur

Skal du ut på luftetur i Sarpsborg? Da kan denne sløyfa anbefales!
Dette har vært min favoritt på mang en søndags morgen – året rundt egentlig. Spesielt for å kurere eventuell hodepine fra sene lørdagskvelder. Du beveger deg gjennom vakker natur, stort sett alene. Er dagen ekstra fjong, som i dag, kan du møte andre turgåere. Er dagen litt mindre solrik er det gjerne elg og rådyr som okkuperer området.

Klemt mellom Tunevannet og Maugestensveien finner du det de fleste lokale kjenner som Sarpsborgmarka. Mot Kurland går en ca 5 km lysløype som er veldig populær. Er du ute etter litt mer fred og utfordringer anbefales blåløypa. I morges hadde jeg selskap av løpekollegaer Renate og Fredrik. Vi skulle ut på en rolig tur og bare nyte denne kanonflotte dagen. Det var et par minusgrader, sol på himmelen og frost på bakken. Helt perfekt!

Turen begynner ved p-plassen for lysløypa. I stedet for å velge den brede sti, plukk en av de mindre. Fiskedammene krysses på brua (pass på, den kan være skummelt glatt), og så følger du stien langs med vannet. Deretter er det bare å følge de blå merkene på trærne videre. Det går oppover, og snart krysses den korte sløyfa i lysløypa.

Videre oppover, over appelsintoppen (fjell), og etter et par km er du ved det øverste punktet på lysløypa. Her er det en liten rasteplass, og et kart du kan myse på om du allerede har gått deg vill. Du fortsetter rett frem på stien, og litt senere holder du til høyre når stien deler seg. Derfra er det ikke mange alternativer – det er bare å følge stien, og nyte freden. Løypa går gjennom myr, over fjell, og er småkupert hele veien. På det høyeste punktet er utsikten helt nydelig (bortsett fra de hersens høyspentkablene…) og du kan se Varteig i det fjerne. Derfra er det ned i en veldig Harry Pottersk skog til du kommer til krysset før Holen. Her er et nytt skilt, og da løper du parallelt tilbake i samme retning. Følg stien til du kommer til jordene – og her må du dessverre løpe over jordet (om det ikke er sådd, naturligvis). Hold til venstre, og i enden av jordet fortsetter stien.

Snart går den over på traktorvei. Følg på, og du får Tunevannet på høyre side. Stien fortsetter gjennom skogen rett frem, og du kommer ut på Bakkeli. 50 meter lengre ned kan du ta til venstre gjennom skogen og opp til lysløypa like ved Sol-hytta.

Om du skal gå eller løpe – ha på deg sko som tåler gjørme og vann. Det er et par myrhøl og bekker du må over, og på en løpetur blir du bløt om bakken ikke er gjennomfrosset. Det går også utmerket an å sykle denne sløyfa, selv om du må av på noen litt for utfordrende crux. Men kjør for all del med grove dekk og en sykkel som er god i skauen! Turen egner seg veldig godt til å spasere, men er såpass teknisk at du bør være klar for litt manøvrering, og være vant til å ferdes i marka. Ta gjerne med hunden!

Selve sløyfa er ikke mer enn ca 7.5 km, men det er ikke en rask sløyfe. Her er kart!

 

 

Share on FacebookEmail this to someoneTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on Pinterest