Trene på det man skal bli god på? Javel…men..

Dette året krympet jeg løpetreningen dramatisk i Mars, samtidig med at jeg begynte å konse på sykkel. Målet var å se om jeg kunne komme i bedre sykkelform – og da hvor mye i forhold til tidligere år ved å trene på det jeg skulle bli god på.

Allerede i Januar begynte jeg med spinning 3-4 ganger i uka pluss styrketrening, deretter ble det en god del utesykling i øspøs møkkavær før det begynte å bli vår. Løpinga ble mer eller mindre lagt på hylla, og de turene som ble igjen var ganske korte, og ofte som transportetapper til Sats.
Så snart utesyklinga var overlevbar meldte jeg meg også inn i den lokale sykkelklubben, pluss at jeg kjøpte ny og på mange måter bedre sykkel, og trente Onsdager med utegruppa til Sats.

På semi-dugnad med sykkelklubben i Kalnesskogen. Her er en ny bakke/et crux oppdaget, og skal preppes for bruk.
På semi-dugnad med sykkelklubben i Kalnesskogen. Her er en ny bakke/et crux oppdaget, og skal preppes for bruk.

Det var et mega-sjokk å komme fra spinning til utesykkel. Jeg trodde jeg hadde ok sykkelkondis, men der tok jeg  grundig feil! I løpet av noen uker begynte det heldigvis å skje ting. Treninga med klubben er seriøs, det har blitt mye tunga på tørk, intervaller, bakker, lange drag og überslitsom rundbanekjøring i skogen.  Det ble synlige endringer på skrotten, fra å ha den typiske maratonholdninga til å få ihvertfall noe mer kjøtt på beina.
I Mai overlevde jeg to runder i Terrengsykkelrittet. Deretter var det Nordsjørittet som gikk mye bedre. Gjennom sommerferien fortsatte det med sykkeltrening; klubb, langkjøringer, og kreative soloturer, timesintervaller mellom hytte og verandaprosjekt hjemme, og i August kom Grenserittet.

Her kommer Crux’et: sist jeg kjørte Grenserittet, i 2011, hadde jeg knapt 45 mil på sykkelsetet, null spinning, og sykkeltreningen hadde stort sett bestått i å pendle til hytta, samt noe lek langs grusveier. Den gangen gikk det usannsynlig bra frem til jeg hadde tråkka i 1,5 time (de fleste turene det året var på ca 1 time bånn gass), så begynte krampa å melde seg. Den slo ut for fullt den siste mila, og jeg tapte et par minutter på å gå litt og strekke ut. Jeg kom veldig sliten i mål på 3:26.

I år var historien en annen, men jeg må innrømme at jeg hadde litt forventninger til meg selv – jeg hadde jo tross alt trent sykkel målrettet. Rittet forløp udramatisk, null kramper etc, og kom i mål i bra form på 3:11. Altså 15 minutter kjappere. Var det alt? i 2011 hadde jeg trent omtrent 15% så mye sykkel som jeg gjorde i år, men desto mer løping. I tillegg var årets ritt bra – været var glimrende.
Sist gang var det vått i løypa, og sugende underlag. Så forskjellen var nok reelt ca 10 minutter.

Spørsmålet mitt er da om jeg kanskje droppet for mye løping, at jeg burde ha mikset inn flere turer? Jeg kjenner jo nå som jeg er igang med løpinga igjen at jeg har et stykke å springe før jeg er på mitt “gamle” nivå. Sist uke kjentes kroppen bra, litt høy puls, men skitt au – og jeg koste meg gjennom 15km på asfalt i ok tempo (dvs, kroppen min husket std løpetempo og ignorerte glatt hva bein, hjerte og lunger hadde å si om den saken...)

De neste 3 dagene kjentes det som om lårene mine var rullet inn i spikermatter. Det hadde kanskje vært smart å begynne litt varsomt?

Jeg må derfor i tenkeboksen foran neste sykkelsesong. Sykle enda mer? Sykle like mye men løpe mer i tillegg? Brick-pass? Styrketrening? Jaggu ikke lett når man skal gjete midtlivskrisa!

Allikevel sitter jeg nå og vurderer en invitasjon til en 30k-tur på søndag. Med kanskje like mange km i beina den siste måneden…

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.