På trynet i terrengsykkelrittet

Dette blir digg i dusjen!
Dette blir digg i dusjen!

Jeg blir visst aldri voksen! For leeenge siden bestemte jeg meg for å delta i noen sykkelritt i år, og har dermed brukt de siste månedene på sykkelen. I dag kulminerte det i årets første konkurranse: Terrengsykkelrittet. Make no mistake – dette er ikke et ritt i samme liga som Birken eller Grenserittet. Langt ifra. Det er hard kåre skau, fjell, røtter, bekker, klopper og trær, hele tiden. Mest imponerende er det dog at alle er så hyggelige!

Ingen spisse albuer, man gir plass, er høflige, hjelper ferskinger og ofrer gjerne eget resultat for å hjelpe noen. Noob som jeg var meldte jeg meg på 2 runder, i motsetning til de med vettet i behold.

I morges var det opp før hanen gol, og etter å møysommelig ha pakket det jeg trengte kvelden før, var det havregrøt, kaffe og vips avgårde til Haraløkka, like ved Skullerud. Før jeg ante ordet av det (dvs etter normalt evighetsvarende dokø) gikk starten for min pulje, og det ble kjapt klart hvor barskt dette kom til å bli.
Etter køkjøring og diverse trøbbel klarte jeg å gå skikkelig på trynet etter kanskje 5km. En glatt rot, og sykkelen forsvant. Hard landing, skrubbsår. Men etter noen minutter kjentes det ok, og jeg tråkket på igjen.

Terrenget er grovt. Det rister, bråker, går opp og ned, og for meg ble det mye “løping” ved siden av sykkelen de bratteste kneikene. Det varte dog ikke lenge før jeg tok en nesten identisk trynings, denne gangen på fjell, og den kjente jeg skikkelig. Etter å ha fått igjen pusten, og funnet ut at ingenting var brukket, var det på’n igjen, dog med ganske kraftig vondt i begge knærne, høyre arm og skulder, og redusert stolthet og selvtillit…

Løypa er så krevende, at selv det å få i seg væske fra drikkesekk var nesten umulig, og jeg holdt så hardt i styret at jeg har flere vannblemmer på begge hendene. Men for en løype! Dette var fantastisk moro! Akkurat da jeg fikk johoo-følelsen tilbake presterer jeg å skli på en klopp (en trebro over et hinder, i dette tilfellet et myrvann) og stupe på hodet ut i vannet så hele meg stinket brakkvann i tillegg til varm sportsdrikk og snørr. Kliss våt fra topp til tå. Da kom kommentaren fra han som lå bak meg: “Du skal da alltid gjøre det så spektakulært!” .
Totalt hadde jeg 6 seriøse fall på førsterunden…jeg nevner Treehug, OTB (Over styret), et par pedalglipp…

Man gir seg ikke så lett, men når jeg nærmet meg slutten på runde 1 etter nesten 2 timer (ikke mer enn 23 km…) hadde jeg egentlig bestemt meg for å være fornøyd med det, og bryte.
Så fikk jeg langet bamsemums. Deretter et glass cola, og holdt på å kræsje i ren glede.
Blod, gjørme, svette og brakkvann rant fra alle lemmer, og jeg fikk noen sympatiske blikk/hoderystninger i det jeg triller inn på stadion.

Klassisk TSR. Hvile? Nei.
Klassisk TSR. Hvile? Nei.

Så skjer det som ofte skjer: istedet for å ta til fornuften, fortsetter jeg inn på runde to mens jeg krangler med meg selv om hvorfor. Jeg fikk en flaske sportsdrikk som jeg spylte bakgiret med i håp om å få litt mer samarbeid. Etter et par km stopper jeg, og slipper ut masse luft fra dekkene: nå skulle det pokker ikke trynes, nå skulle man kjøre som proffene; med lavt dekktrykk. Roooolig tempo, og ta det som en tur.

Det holdt over halve runden, før jeg velger en sti som ser lettere ut enn den jeg syklet første runde. Før jeg vet ordet av det tar jeg en skikkelig flygare, og planter planeten i bakken + en stor stein, mens sykkelen ivrig slår hjul innover i skauen.
Atter en gang: opp og stå. Sykkelen henger fortsatt sammen. Ingenting brukket, bare vondt, og patetisk utslitt. Istedet for å grine, begynner jeg å le, og vingler avgårde. Ikke mer enn en time, så kunne jeg kjøpe hamburger og ta en stor sigar. Og kaffe! Som jeg hadde lyst på kaffe!

Resten av runden går ikke kjapt, men nå var den litt mer kjent, og etterhvert fikk jeg en slags flyt, og kom meg opp steder jeg ikke klarte første runde. De lange bakkene orker jeg ikke, og småjogger (les: krabber) mens jeg dytter sykkelen. Straks er jeg inne i de siste kilometrene, hvor man har en utforpris – her går det fortere, og stort sett nedover steinrøyser og liknende. Med min halvdempede sykkel lider jeg litt sammenliknet med fulldemper-gjengen i bæggi shårts (kult, vurderes neste år). Armene er gele, og jeg må konsentrere meg skikkelig for å holde vekten lavt og bakover. Ny Bamsemums, litt stå-i-ramma-og-trå-og-hate-i-letteste-gir de siste bakkene, og over mallinjen mens premieutdelingen nesten er ferdig.

Vel hjemme tok det en time i dusjen å få renset sårene. Halve Østmarka ligger nå og tetter sluket. Jeg har skrubbsår og blåmerker fra topp til tå, og går som om jeg skulle være dobbelt så gammel. Men flirer bredt, og vet at neste år, da for svingene, da skal det GASSES og jeg skal ihvertfall ikke gå på snørra mer enn et par-tre ganger!!

308
På runde #1, og etter mengden blod – før megatryning #2. Takk til Eirik Grønevik/www.mtb-action.com for bildet!

Stort takk til arrangøren – dette var en glimrende ritt. Svært god merking av løypa, selv for oss som kommer utenbysfra. Løypa var tøff, og på runde to mente jeg at den kanskje var for tøff (“hva er vitsen å prøve å sykle en løype jeg kunne ha løpt fortere”) helt til jeg ved refleksjon godt vet at den lave farta skyldes manglende teknikk og trening. Selv om det var noen hat-bakker (ingen løype er vel komplett uten) var det mange helt rå stipartier, og så lenge skrotten hadde litt energi kunne man holde god fart. Mye lek og moro! Med mine skills tror jeg det hele vil være enda morsommere med  riktig dekktrykk fra start og kanskje demper bak også. Sykkelen min er solid, kun noen skrammer og seriøst med glapp i gaffelen, ellers kom den seg igjennom med flagget til topps. Kan ikke si det samme om meg selv, her er det skralt og punktert. Men med riktig trening – mengder på sti – blir det enda morsommere!

10 thoughts on “På trynet i terrengsykkelrittet”

  1. Veldig bra bloggartikkel. Det er bare å øve og kjøre sti intervaller/fartslek nå fremover :-)

  2. Kudos for innsatsvilje! Jeg kjenner meg igjen med i følelsen ved runding, samt overraskelsen ved å få en kopp cola og nesten sykle rett i grøfta.

    1. Kult! Når jeg så hva slags jobb du fikk med å danse med sykkelen fant jeg det litt safere å gå av tidlig. Det var vel nesten en stående 360? :)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.