Tid for løpekompiser, refleks og (t)ull

Hardt å komme seg ut på alenetur på denne delen av året.  Mørkt. Kaldt. Vått. “Do. Or do not. There is no try.” (Yoda, The Empire Strikes Back). På mandager hender det jeg får selskap, og denne gangen var intet unntak. Sporty kollegaer Hanne (M) og Per stilte opp i mørket (støttekontakter?).

Jeg hadde fått “fri” litt tidligere enn planlagt (dvs det var min bedre halvdels tur til å slåss barna i seng), så jeg rakk en kjapp runde i “lysløypa” før oppmøtetid.  Overraskende nok gikk dette etter forholdene veldig bra, og i høy fart til å være meg på en Mandag. Ukestart = treghet pga lavt koffeinnivå. Etter å ha tatt en obligatorisk runde med uttalte selvfølgeligheter (“kaldt, mørkt, jaja, hvor?”) bar det avgårde.  Turen gikk i perfekt tempo, praten det samme – slike turer blir aldri lange! Utsikt og vær var upåklagelig, litt skuffende at vi hverken så varulver eller vampyrer med tanke på den flotte fullmånen som lyste opp fortauene.
Byen har mye lekkert å servere øyet på en kveld som denne, spesielt hvis man jogger rundt Tunevannsparken og myser utover sjøen. Vakkert.

Laser-glidelås på selvlysende løpejakke. Skremmer elg og bilister!

I går meldte min kjære og en venninne seg på Göteborgsvarvet. Vi har jo snakket om dette lenge, så jeg ble smått overrasket over at hun hadde våget dette uten meg! Gale ulydige kvinne! Så jeg måtte jo melde meg på jeg og. Det blir isåfall mitt andre løp noensinne. Finner nok et tre å sove under sammen med de ørten tusen andre gale menneskene som skal jogge i kø. Gleder meg – da er det også vår!

I kveld måtte jeg vente på ovennevnte kvinner da de sprang i barne-tv tid, så jeg var ute 1 minutt senere enn jeg var på mandag (statistikk er jaggu artig). Hadde ikke mål og mening med turen i dag, følte meg uggen, og tenkte at da kunne jeg jo slite meg ut med en gang så slapp jeg å løpe så lenge.
Det ble full gass i retning Opsund i 4:30 fart fra jeg var utenfor døra (som nevnt er dette WARP speed for meg).  Karakterbyggende. Etter 5 km så begynte jeg å virre, og lurte på hvor jeg skulle løpe nå. Kunne jo ikke bare løpe hjem igjen, da ville det ikke bli mer enn 7.5km, og det, nei det går ikke an! Etc!
Etter en liten stund fant jeg ut at jeg var på vei ut mellom to jernbanespor, og at det slettes ikke var noen vei/sti der, det hadde det heller ikke vært på noen hundre meter. “Flott – jeg er i zen-modus” rakk jeg å tenke før jeg ble vekket av sølevann over anklene i en undergang. Derfra løp jeg oppover langs gamle E6 gjennom byen noen km mens jeg febrilsk skippa låter på iPod’en. Noen ganger bestemmer den seg for å bare sjøffle ballader, rolige avslappende greier eller sanger jeg har hørt minst 1000 ganger de siste løpeturene. Sammensvergelse! Beina sprang greit, hodet var ikke like keen, og riktignok var det tomt for 4.30-fart (hadde nok brent opp energien i de Amerikanske pannekakene jeg serverte til middag i huset i dag).

Før neste tur (Fredag? Lørdag? Søndag? Kanskje snike meg ut i morgen under barne-tv?) skal jeg lage ny spilleliste, stryke løpeskjorta og ta en alvorsprat med bena om dette med rolige løpeturer!

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.